Moshonistas biografilesesirkel - Billedkunstnere: Vincent van Gogh

Jeg har hatt den ære av å velge kategori i Moshonistas biografisirkel i april. Valget jeg landet på var Billedkunstnere. Mange har hatt litt vansker med å velge bok, ser jeg. For meg var det lett, siden jeg hadde Å skrive livet av Vincent van Gogh i hylla, ulest siden den kom ut på Aschehoug forlag i 2014. Boka består av en ca 70 siders innledning og et forord- som en slags biografisk oppsummering, samt 265 brev fra van Gogh til broren Theo og noen andre nære og 110 originale skisser fra perioden 1872-1890. Jeg ønsket meg boka i julegave og fikk den av min far. Det er over tre år siden og jeg har nå forsøkt å lese den. Jeg har ikke kommet helt i mål, men velger å skrive innlegg likevel. Jeg har også sett filmen som nå går på kino; Loving Vincent, som baserer seg på brevene.

Hvor skal jeg begynne?
Brevene danner grunnlaget for denne boka og flere biografier som er skrevet om Vincent. Det er unikt at de er samlet i en bok som dette. Visstnok er brevene av slik litterær kvalitet at de fortjener en utgivelse alene av den grunn. Det finnes 820 brev som er skrevet av ham. Forskningsinstituttet Hyingens ING og VanGogh-museet i Amsterdam har brukt femten år på å gjennomgå brevene for å gi oss innblikk i malerens korrespondanse, ifølge bokomslaget.

Minibiografien- oppsummeringen- på ca 70 sider forteller det meste i grove trekk. Den ytre handlingen, livet fra fødsel- død.
Vincent van Gogh ble født 30.mars 1853 i den hollandske byen Zundert. Faren Theodorus var pastor- og moren Anna var svært religiøse. Vincent var den første levendefødte i søskenflokken. Den førstefødte het også Vincent, men døde. Dette har nok Vincent lidd under. De var seks søsken. Han var svært knyttet til sin yngre bror Theo. Foreldrene var kjærlige og beskyttende, men også preget av trang økonomi og streng disiplin. De ville at barna skulle ha utdanning.
For Vincent ble det en brokete karrierevei. Tidlig hadde han en periode hvor han ville bli en kirkens mann. Det var etter å ha jobbet for onkler i kunsthandlere i korte perioder.  Vincent gikk inn for oppgavene med lidenskap og sjel og stor energi. I forhold til kirken bar det galt av sted. Han ble for intens, for misjonerende, for mye..  Brevene viser hang til dypsindige religiøse grublerier.
Vincent var en personlighetstype som var veldig påståelig, intens, og ville alltid ha rett. Han var også litt menneskesky og folk ble litt redd hans intense måte å være på.
Studiene gikk ikke så bra og han tenkte at hvis han ikke kunne bli pastor så kunne han bli assistent eller lignende, men heller ikke det funka. Han prøvde flere ting, men det ble ikke noe ut av noe. Han var flink til å tegne, og broren Theo penset ham inn på kunstens tornefulle vei. Theo var også den som ga ham penger, siden han selv ikke tjente noe særlig.
Da Vincent  var 27 år slo han inn på kunstens vei og bestemte seg for at dette skulle være hans arbeid. Theo ble den salige velgjører. Han hadde tro på sin bror. Selv var han er mer rolig type og det kunne tære på å være sammen med sin mer ildfulle storebror. Theo giftet seg med Jo og fikk barn med henne. Vincent hadde et par dameforhold, men de varte ikke så lenge.

Vel, heretter var det kunst Vincent drev med. Kunst, tegning, maling. Intens og lidenskaplig, perfeksjonistisk. Han reiste ut for å lære av andre og begynte på kunstakademi som han ikke fullførte fordi han mente at de ikke hadde noe å lære han der, og han  trivdes ikke med det konservative synet på kunst og rammene rundt. Han dro til den Haag, London, Paris, Arles med mer og lærte av de store.  Han hadde en unik evne til å suge til seg det han trengte.
I sin tid fikk han ikke anerkjennelse for kunsten sin, han solgte omtrent ingenting. Han slet også med psyken og var innlagt på psykiatrisk anstalt i Frankrike; i Saint-Remy-de- Provence.
Han utviklet en særegen stil som vi alle kjenner i dag;  en følsom sjel som så skjønnheten i naturen, i det folkelige livet, arbeiderne. Han trivdes best sammen med lavkårsfolket, bodde og spiste enkelt.

Han fikk et nært forhold til sin psykiater Paul Gachet som han bodde i nærheten av på slutten av livet. Han ble skrevet ut av anstalten og hadde avtale om at Gachet kunne holde et øye med ham. Dette var i Auvers-Sur-Oise  nord for Paris. Vincent følte seg etterhvert frisk i dette vakre landskapet. Han besøkte Theo og familien noe som gjorde ham godt, men han tålte ikke mye samvær av gangen. Theo var også syk (fysisk)  noe som bekymret Vincent. Legen Gachet som var spesialist på melankoli var også en slags kunstner og periodevis syk, mente Vincent- men kontakten dem imellom var godt for ham, og han greide å holde vanviddet på avstand.

Historien sier også noe om hvorfor Vincent skar av seg øret.
Han hadde besøk av kunstneren Paul Gauguin i to måneder, en mann som han så veldig opp til.  Gauguin var dessverre overlegen, nedlatende og hadde stor tro på sin egen fortreffelighet, og han fikk solgt noen bilder mens han var der, noe Vincent ikke gjorde. De to var ulike av natur og det røk opp i konflikter og etter en slåsskamp skar Vincent av seg en bit av det ene øret som han ga til en prostituert i horestrøket i nærheten. Denne krisen innledet en lang periode med psykisk elendighet for Vincent. Vrangforestillinger, sterk angst, hallusinasjoner, forvirring. Sykehusinnleggelser, skyldfølelse overfor Theo.

Vincent van Gogh var en kunster som krevde mye av seg selv mentalt og fysisk, og jobbet hardt. Han mistet noe av troen da kreftene sviktet og han kjente på et ubeskrivelig nederlag. Han fortsatte å male og livsgnisten kom tilbake i Arles, men en dag så tok han livet sitt, plutselig, ved å skyte seg i brystet med en pistol. Han døde etter et par dager i sin seng. Ingen vet egentlig helt hvorfor han skjøt seg eller hvordan han fikk tak i våpenet.
Han døde 29.juli 1890.

Broren Theo døde i januar 1891, bare et halvt år etter Vincent, av en langt fremskreden og ubehandlet syfilisinfeksjon.

I dag er Vincent van Gogh en av våre mest kjente og kjære malere. Mye av kunsten kan du se i Van Gogh-museet i Amsterdam. Jeg har selv vært der og anbefaler det gjerne.

---
Når det gjelder brevsamlingen i boka, kom jeg til side 275, før jeg begynte med en annen bok. Det kan hende det er i de senere brevene det blir mer interessant. Jeg har lest brevene fra perioden med religiøse grublerier- de var det mange av- de var nesten fanatiske. Han ga som sagt opp den karriereveien og ble penset inn på kunsten, og det er der jeg er nå.  Men det er enda mange brev igjen frem til side 1021. De kan jeg ta å lese nå og da. Jeg har ikke vært i form til å fortsette denne brevlesingen for tiden da det er andre ting som har opptatt meg i det siste.  Det betyr ikke at jeg ikke kommer til å fortsette å lese boka, men tiden får vise når.
---
Oppdatert kveld 29.april:
Etter at jeg hadde postet innlegget før i dag, satte jeg meg til å lese de brevene fra han hadde Gauguin boende hos seg, slosskampen med øret, innleggelsene i St.Remy og tiden i Auvers, det vil si resten av boka fra side 850- 1021. Det interessante med det var å lese hvordan han selv oppfattet sin sykdomstilstand, behandling og situasjon for øvrig.
Han skriver mest om malingen/arbeidet og kunsten/andre kunstnere, det er mye detaljer om malerutstyr, stil, hva som ligger i tiden, men også om sin egen situasjon og omtanke for Theo og hans familie.
Han husker ikke så mye av episoden hvor han skar av seg øret og han lurer på om han har skremt Gauguin. Han skriver i det hele tatt mye om Gauguin i brevene framover, tydelig at han betyr mye for ham.
Om helsa sier han at det er godt for ham å være i ro i landlige omgivelser. Dagene er strukturert, men han må spise mer mat enn han egentlig liker. I lengden blir det ensformig og kjedelig og han glir over i melankoli. Det er arbeidet som gir ham adspredelse og holder ham i gang. Men etterhvert går han tom for motiver og ønsker å flytte ut. Han skjønner at det ikke vil være bra for ham å bo i Paris, eller være der så lenge, da det blir for bråkete. Det går også inn på ham å se de svært syke pasientene rundt seg. Det virker ikke oppbyggende for hans psyke.
Han opplever at hans anfall kommer ca hver fjerde måned, og ønsker å flytte ut til Auvers i god tid så han blir kjent med den nye legen Gachet før et eventuelt nytt anfall kommer. Hvis han må legges inn igjen ønsker han et annet sykehus hvor han kan arbeide på verksted eller annet for å få inspirasjon til malingen og å bruke seg litt fysisk.
Han overtaler legen på mentalsykehuset og broren Theo om å få flytte og det lar seg gjøre til slutt.
Han blir fort venn med dr. Gachet som han mener er ganske nevrotisk selv. Han er enkemann og har en datter på 19 år som han portretterer.
Det kommer også frem i brevene at det begynner å tære på Vincent at han er en belastning økonomisk for sin bror Theo og hans familie, siden det ikke kommer inn penger for maleriene. Kunstkretser har begynt å skrive om bildene hans, men hva hjelper det hvis ingen kjøper dem. **

Om filmen:
Den er animert og malt av 200 kunstnere. Filmen er nydelig laget, hvor sønnen av en venn (postbudet) har fått det siste brevet som han vil videreformidle til broren Theo, som viser seg å være død. Han bestemmer seg for å lete opp de siste som har hatt med Vincent å gjøre og vi får tilbakeblikkene til de siste dagene i hans liv, formet som en slags thriller. Døde Vincent for egenhånd eller ble han drept?
Anbefales!
---

Artikkel om nye oppdagelser ifb med filmen Loving Vincent i Dagbladet

Anmeldelse av Å skrive livet i Dagbladet

Wiki har hele bioen i kortform, her  (ikke sikkert at alt er korrekt. Det står bl.a. at han var i Saint Remy frem til han skjøt seg- men det var han ikke, siden han flyttet til Auvers og bodde der et par måneder før det tragiske skjedde)


Den nydelige musikken som avslutter filmen Loving Vincent; Don MacLeans låt "Starry, starry night" sunget av Lianne La Havas. :

Innlegg om andre billedkunstnere jeg har blogget om:
Charlotte Salomon og Unica Zurn : Crossovers/biografiske romaner
Maleren av Sigrun Slapgård - om Anders Svarstad - crossover/biografisk roman
Frida Kahlo i Mitt grådige hjerte - en slags crossoverantologisk essay
Just Kids av Patti Smith - selvbio/bio/memoarer

Oda av Ketil Bjørnstad har jeg også lest for mange år siden, men ikke blogget om. (Oda Krogh- Kristianiabohemen)- crossover/biografisk roman

Les om flere billedkunstnere i bloggen til Moshonista her


Vincent van Gogh- Å skrive livet, 1021 sider (lest 275 + 171 = 446 sider)
Aschehoug 2014
Gave