En sang for druknede sjeler av Bernard Minier- fransk uhygge

Bernard Minier som kom som et kriminelt brak i fjor er ute med sin andre bok i en kvartett (skjønt ifølge hjemmesiden er det skrevet flere om Servaz)  om kriminalførstebetjent Martin Servaz og hans kompani i Sør-Frankrike. Jeg rakk ikke å lese denne som påskekrim, men pinsekrim er da heller ikke å forakte.  Boka er tykk, 639 sider med takk og liste, og det trenger man en langhelg til. Skjønt sidene røk avgårde og når jeg kom i siget gikk det fort unna. Likevel mener jeg at boka kan ha vært strammet inn noe.

Historien i En sang for druknede sjeler foregår noen år etter de dramatiske hendelsene i Pyreneene, blant annet i Wargnierklinikken, en spesialanstalt for farlige psykisk syke og forstyrrede individer, hvor Julian Hirtmann, en grotesk og utspekulert seriemorder greide å rømme fra i forrige bok. Etterforsker Martin Servaz ble dypt rystet av saken og han fortsatt er på rømmen er noe han ikke greier å slappe av med.
I denne boka befinner vi oss fortsatt i Sør-Frankrike. Servaz jobber fortsatt i politiet i Toulouse, men Irene Ziegler ble degradert etter tjenesteforsømmelser og jobber med litt enklere kriminelle forbrytelser i Auch. Det er litt kjedelig for henne og hun savner noe mer spennende å ta fatt på. Som en slags hobby har hun samlet på all informasjon om Julian Hirtmann og hans kriminelle meritter.

I den lille fiktive universitetsbyen Marsac blir en kvinnelig professor drept på brutalt vis. Bundet, druknet i badekaret. Hun var en vakker og attraktiv, utradisjonell lærer i tredveårene ansatt på eliteuniversitetet som Servaz i sin tid studerte litteratur og hvor hans datter Margot nå går. Den hovedmistenkte er sønnen til Servaz sin gammelkjæreste Marianne, Hugo. Han var i hagen til den drepte og satt neddopet og forvirret ved bassengkanten hvor flere dukker fløt i vannet. Hen benekter sin skyld, mener han ble neddopet og at han ikke husker noen ting siden da han forlot en lokal pub under en fotballkamp kvelden før.
Servaz blir oppringt av mora Marianne om han kan hjelpe til i saken siden hun mener at Hugo er uskyldig satt i varetekt, men ligger tynt an.
Servaz jobber i et annet distrikt, men får kranglet seg til å ta saken, men under visse vilkår og oppsyn.

I CD-spilleren til den drepte Claire, lå en CD med Mahlers musikk. Servaz fikk frysninger. Låten er en melodi som har visse referanser til Julian Hirtmann. Hirtmann og Servaz er begge to lidenskaplige elskere av Mahler, et tema de snakket om da han var innlagt på Wargnierklinikken.
Kan Hirtmann ha noe med med drapet å gjøre? Flere hentydninger dukker opp, men det er lenge bare Servaz som tror at han befinner seg i nærheten. De andre er overbevist om at unge Hugo er den skyldige, helt til en lokal lovende politiker viser seg å ha hatt et forhold til den drepte.

Det er mye som skurrer og mange personer involvert. Servaz får hodebry med alle trådene som spriker i alle retninger. I tillegg dukker det varme følelser for Marianne til overflaten, samt mange gamle minner fra studiedagene, en professor på universitetet, Van Acker, som den gang var Servaz sin beste venn og rival får også en rolle i saken, samt noen ungdommer som oppfører seg merkelig og har en forening de kaller Sirkelen.
Servas blir også bekymret for sin datter Margot siden han føler at Hirtmann lusker i buskene og får henne overvåket.

En sang for druknede sjeler er en megaspennende kriminalroman, som sist, men jeg synes den er litt mer rotete enn Hvis helvete var av is.  Grunnen er en prolog og noen mellomspill underveis i boka, med en kvinne i et slags gravkammer som blir holdt fanget, dopet og voldtatt en gang i uka. Hva har dette med saken å gjøre? Vi skjønner jo at det har det, men hva tar det sin tid å finne ut av. Egentlig er det et slags sideplott, men som på en eller annen måte snirkles inn i historien. Etterhvert ante et meg hva det dreide seg om, men jeg synes likevel det var en rar måte å gjøre det på, og tidsmessig synes jeg det ble litt merkelig.
Det er også noen overganger i en del kapittel som kom veldig kjapt på, og det er ikke like gjennomført i hele boka. Litt ujevnt med andre ord. Jeg synes også det er  en del unødvendige gjentakelser som kunne vært droppet. (Med det hadde man kanskje fått ned sideantallet med 100-150 sider)
Dette var kritikeren.

Ellers synes jeg at Minier stort sett skriver fantastisk godt. Det er spennende og drivende nok til at jeg aldri, tross innvendingene, tenkte på å legge fra meg boka. Jeg ville lese mer og mer... Hirtmann ligger hele tiden under og skaper uhygge. Mye har nok med karakterene å gjøre. De er mange, men de er interessante som bare juling. Og det er en del kostelige scener her, spennende, rå, ville. Overdrivelser? Jaha, men det er da underholdning. Og det gjøres godt. Jeg gleder meg allerede til neste episode!

Andre bloggere:
Marianne, Tine, Heartart, Elise Cathrin, Bjørnebok, Hverdagsnett

Foto: Aschehoug

Bernard Minier: En sang for druknede sjeler, 639 s
Aschehoug 2018
Leseeksemplar