Sider

Bøker lest til BBP 2014

søndag 3. mars 2019

Blodet i årene av Merete Morken Andersen. Om Amalie Skram og hennes tid. Moshonistas Biografilesesirkel februar-19.

Kategori: Forfattere
Den enkleste av alle kategorier kanskje, for de fleste av oss. Det er nok å ta av, men det å velge kan være like vanskelig uansett kategori.
Jeg har flere forfatterbiografier i hylla, som bare venter på å bli lest. Noen har ventet lenge, som Olav Duun (kjøpt på Mammut), er par Bjørneboe-bios skrevet av slekt/familie (kan passe inn i Familie-kategorien), Obstfelder, Sigrid Undset (Slapgård), Tor Jonsson (Kolloen, nettopp kjøpt), Virginia Wolff og to om Amalie Skram (Liv Køltzow- om den unge Amalie, og Merete Morken Andersen- om hele Amalie og hennes tid). Jeg samler biografier, og de hoper seg opp. Enda godt vi har denne biografilesesirkelen, så bøkene kan bli lest etterhvert.
Jeg valgte Merete Morken Andersens biografi om Amalie Skram, siden jeg var veldig spent på den. Jeg var også på foredrag med MMA om boka i høst. Det var veldig interessant. Andersen har jobbet med prosjektet i ti år og har gjort et formidabelt arbeid.



Arbeidet med boka og hvordan boka er laget er imponerende. Det er ingen tvil om det.
Men fungerte boka for meg som leser? Både og.

Som undertittelen viser, så handler ikke boka bare om Amalie og hennes familie, men også om hennes samtidige. Og de er mange, veldig mange. Amalie levde mellom 1846 -1905.  (wikipedia)
Hun ble født i Bergen og døde i København. Hun bodde også i Oslo og i Halden. Men for det meste får vi inntrykk av hennes liv i denne biografien fra Bergen, Oslo, Paris og København.
Hun levde samtidig med Kristianiabohemen, og var vel en del av den på en måte, i alle fall pleiet hun omgang med flere av dem innimellom. Men også andre samtidige. Bjørnstjerne Bjørnson var en nær venn. Og de andre var venner av hennes menn, eller av sønnene hennes, eller av henne, eller av hennes venninner eller svigerinner osv.
Vi snakker om Hans Jæger, Oda og Christian Krogh, Knut Hamsun (ung forfatterspire som skriver Sult), Henrik Ibsen med kone, Bjørnstjerne med kone Karoline og barn, August Strindberg, Georg Brandes, Victoria Benedictsson som skriver og som tar livet av seg. Jæger er forelsket i Oda, og har syfilis, så noe fri sex blir det ikke der i gården.
Victoria og Georg har et forhold, selv om de begge er gift. Sånn er det på den tiden. Leve ut kjærligheten, leve ut sannhet, søke sannhet og frihet.  Amalie greier ikke det med frie forhold.  Ikke for seg selv. Hun er sjalu. Hun er gift to ganger, med August Muller og med Erik Skram og får to sønner med August og en datter med  Erik. Erik er litt av en donjuann, litteraturkritiker og dansk. Det er til han hun flytter i København.
I de samme kretsene finnes billedkunsterne Vincent van Gogh, Edvard Munch og Paul Gauguin.
Vincent og Paul er venner, men de ryker uklar på etterhvert. Paul bor i lange perioder på Tahiti hvor han har unge elskerinner og tar en ung kone han får barn med selv om han er gift hjemme. Bigamist med andre ord. Han har også syfilis, men kona på Tahiti blir ikke smittet, som vi vet. Kanskje den brøt ut senere.

Boka er en biografisk collage som består av bruddstykker av bøker, Amalies romaner, andres romaner, biografisk stoff om både Amalie og de andre, sitater. Det veksler fort mellom fakta og fiksjon, mellom personer, men det skal henge sammen på noe vis.
Boka er organisert i emnene Frihet, Slekt, Kjærlighet, Galskap og Død.
I den første delen får vi innsikt i Amalies oppvekst og som ungdom og gift. Hennes forsøk på å bli forfatter. Deler av Hellemyrsfolket preger teksten, senere Constance Ring og de andre romanene.
Amalie var sterkt knyttet til sin bror Ludvig, han får vi høre mye om. Amalies far reiste fra dem da hun var ganske ung. Det var nok et savn der. Han dro til Amerika. Amalie hadde søsken som døde da de var små.
Hun var en viljesterk ung dame, og trivdes ikke i det første ekteskapet. Det gikk bra en stund, men ikke etterhvert, selv om hun lærte og observerte mye da hun var med August på sjøen. Hun brukte mye av det hun erfarte og observerte i sine romaner.

Også sine ekteskap, sine venners fohold, sine innleggelser. Amalie var innlagt på Gaustad en gang og på et dansk psykiatrisk sykehus.
Hun fikk sammenbrudd, ble deprimert, oppfarende, hadde perioder med mye oppstemthet hvor hun etterpå falt helt sammen, men hun hadde også perioder hvor hun var helt i balanse. I perioder hun ikke fikk til å skrive, kunne hun falle sammen. Hun kunne også drikke en del. Mest rødvin, ifølge hennes selv, men ikke så mye, selv om hennes mann Erik mente hun drakk for mye til tider.

På den tiden var hysteri en moderne diagnose. Legen i København mente hun hadde hysteri.
Han hadde flere teorier inspirert fra Paris, men han trodde ikke på snakkekurer. Amalie ønsket å snakke, men det fikk hun ikke der.
Doktor Pontoppidan trodde hysteri kunne ha sin årsak i eggstokkene, han var ikke alene om det. De brukte noen belter for å spenne rundt eggstokkområdet, og flere roet seg med det.
Andre, de værste , fikk kalde bad , der de satt i badekar, med trelemmer over seg hvor bare hodet stakk opp. (jeg har sett sånne badekar på Rotvoll-psykiatrisk museum)  Amalie fikk ikke sånn behandling, så vidt jeg vet, men Vincent van Gogh fikk det i Frankrike. Men så var han veldig langt ute i perioder, stakkars.

Amalie skrev to romaner basert på sine innleggelser, og de fikk mye omtale og solgte godt. Hun var sterkt kritisk til behandlingen hun fikk hos Pontoppdian og han ble innklaget og mistet jobben sin etterhvert. Han var rasende på Amalie og skrev forsvarskrift noe som forverret hans posisjon.
Amalie var faktisk medvirkende til at psykiatrien etterhvert ble mer human.

Galskaps-kapitlet er det mest interessante i boka. Her blir vi også kjent med Sigmund Freud, og det er artig å lese om hvordan han, og de andre store på feltet tenkte og jobbet på denne tiden.  I  motsetning til Pontoppdian og franske doktor Charcot, så utviklet Freud tidenes snakkekur; psykoanalysen.  Han synes det var rart at de store legene ikke brydde seg med å stille spørsmål om pasientenes familie blant annet, om de hadde opplevd noe som var årsaken til deres plager, og han stusset over at de ikke snakket med pasientene.  Alt kunne vel ikke bare ligge i eggstokkene eller andre kroppslige organer. Freud utviklet, som de fleste vet, teoriene om det ubevisste, om fortrengning, med mer.
Det er en veldig interessant passasje i dette kapitlet, hvor Freud går bort fra en retning i sine teorier for å beskytte en kollega og venn, det er ganske skremmende egentlig. Det går ut over en av hans pasienter, hvor Freud  tillater vennen å operere henne i nesen ut fra en teori vennen har om at det er her årsaken til hennes hysteri ligger og dessuten onanerer hun sikkert også for mye, noe mange på denne tiden mener er skadelig. Freuds teori om pasientens problemer begynner å forme seg som mistanke om tidligere seksuelle overgrep, men det er ikke helt god tone å komme med noe sånt enda, så han lar seg overtale av denne vennen, som ikke akkurat er en kyndig kirurg til å operere henne. Hun får komplikasjoner, og går siden til sak.

Ja, og så var de veldig opptatt av hypnose i denne tiden, alle var det, også Bjørnstjerne Bjørnson. Det synes jeg er interessant, som selv har utdanning i hypnoterapi.
Men her dro de det litt langt, ved å bruke pasienter i eksperimenter, stille dem ut for publikum med mer. Det ble også gjort et berømt eksperiment med å plante falske minner. Det går absolutt an, og det er skummelt. (jfr en debatt som gikk her for noen år siden vedrørende noen betvilte behandlingsmetoder)

Jeg synes tidvis boka var seig å lese. Det handler om et enormt persongalleri, mange hyppige skift, blanding av romanstoff og biografisk materiale, for mye romanstoff etter min smak. Og historiene til alle de andre synes jeg ikke var like interessant. Jeg merker fort når det er noe som interesserer meg, da blir jeg påkoblet prompte, som de delene som handlet om Vincent van Gogh (som jeg leste en bio og så en film om for ikke så veldig lenge siden) og kapitlet om galskap. Da var jeg veldig påkoblet. Ellers hendte det at jeg skumleste deler av boka, faktisk.
Jeg kom frem til det etterpå, at jeg faktisk er ferdig med en del av det jeg leste, det var gjentagelser av mye jeg har lest før om Kristianiabohemen spesielt. Jeg var veldig engasjert i dem som ung voksen, leste alt jeg kom over, leste bøkene til Amalie Skram, Albertine av Christian Krogh, Hans Jægers bøker, Kjetil Bjørnstads bok om Oda og Kristianiabohemen. Det var da, jeg er ikke der nå. Om Strindberg har jeg også lest mye, men det var likevel interessant det som sto om ham, han var jo helt forrykt til tider, særlig like før han skrev Inferno.
Men alt det detaljerte om kjærlighetsaffærene alle seg imellom, ble ganske langdrygt.

Amalie Skram døde da hun var 58 år. Ifølge Andersen var hun nok utslitt, hun slet med helsa de siste årene, og hun var påvent medisiner som kloral (søvnproblemer), morfin  og opimusdråper blant annet.
Andersen skriver på slutten av boka om generasjonstraumer og prøver å forstå hvorfor Amalie strevde som hun gjorde, ikke bare i lys av sin tid, men også mer psykologisk ut fra tilknytningsteori og traumeteori (flergenerasjons)- om skyggene som virvler seg nedover i generasjonene, traumer som ikke blir satt ord på, som senere generasjoners barn kan bli bærere av. Amalie hadde et mørke i seg, og Andersen forsøker å sette ord på hva som kan ha vært opphavet i lys av en del nyere forsking på området. Ikke alle psykologer vil stille seg bak dette, men noe kan det nok være her. Den arven (også den vi ikke vet så mye om) vi bærer på, hva vet vi om hva den kan gjøre med oss.

Konklusjon:
Absolutt et spennende prosjekt, men krevende å komme gjennom på et vis. Jeg tror man med fordel kan bruke mye mer tid, og surfe rundt på Tidsånd for å få mer ut av boka, siden det er så utrolig mange personer involvert, innviklet i hverandre på forskjellig vis.

Pluss for grundig kildeliste.


Tine har også blogget om boka

Anmeldelser:
Klassekampen
DN
Aftenposten (betalingsmur)


Her kan du finne masse materiale og linjer som følges følges  Tidsånd.no

Les om flere biografier i Moshonistas biografilesirkel her




Merete Morken Andersen: Blodet i årene, 571 s
Spartacus forlag 2018
Kjøpt

10 kommentarer:

  1. Skumlesing er lov når ei bok ikkje fengar skikkeleg. Interessant omtale, men eg kjem nok aldri til å lesa denne. Har nesten aldri lest Amalie Skram heller, berre nokre noveller.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, ikke sant. Vi skal jo ikke opp til eksamen i biografier heller;)
      Takk takk.

      Slett
  2. For en flott omtale du har skrevet om boken Anita, og takk for lenke.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, så hyggelige ord Tine.:)
      Det var sikkert ekstra spesielt for deg å lese boka med tanke på skildringene fra Bergen.
      (og nå husker jeg at jeg glemte å nevne Armauer Hansen- lepralegen, også- han var ho også med)

      Slett
  3. Denne har jeg liggende og skal lese. Min bok i biografisirkelen har jeg akkurat lest ferdig nå om Ester Brenda Nordstrøm. En fantastisk morsom dame, hun var jo forbildet til Astrid Lindgren som Pippi Langstrømpe.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hun har jeg aldri hørt om. Det skal bli spennende å lese om henne.

      Slett
    2. Ja, ta en titt på videoen samtidig. Forfatteren fikk Augustprisen for boka 2017.

      Slett
  4. Trenger ikke lese denne jeg nå. Er veldig glad i Skram, med dette hadde nok blitt for mye for meg også. Galskap og hypnoterapi til tross (utdannelse der, du er sannelig en allsidig, ehm, eller skal man si, alterantiv?, dame -)

    (App, Freud, har jeg fullstendig fortrengt egen bioskriving. Lar meg heller fornøye av at hysteri sitter i nesen. Tenk så lett psyk.doktorne hadde hatt det da. Og hvor vanlig det ville blitt å være neseløs. See, nå har jeg helt glemt Enquist)

    Godt jobba, med innlegget.
    Det er verre å skrive når man har skummet/kjedet seg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Målet mitt er at biolesere skal slippe å lese bioen, men nøye seg meg mine innlegg.;)
      (ja, alternativ og allsidig er nok korrekt.i alle beskjedenhet;) Har ikke jobbet noe særlig med hypnoterapi, men har tatt både grunnutdanning og noen masterkurs-dvs påbygg. Veldig interessant)

      Det skal sies at nesegreiene, også hadde sammenheng med neseblod. Men hvor kom neseblodet fra? Hvorfor kom det? Kunne det ha noe med eggstokkene å gjøre? Joda, det var en sammenheng der, siden hysteri hadde opphav i underlivet, og derav- så opererte denne sære legen neser.
      Vær glad du ikke levde da, med din biovegring- tenk på hva de kunne funnet på..

      Takk takk. Håper du får ut fingern/bioskrivingen- ellers er det vel lov å avbryte, å skrive to setninger om det.?

      Slett