Stillitsen av Donna Tartt (1001-bok, Elidas lesesirkel)

Denne mastodonten av en roman har stått i hylla mi siden 2014. På tide å ta den frem. Det er alltid en bøyg med disse tykke tettskrevne bøkene. Det skal være verdt det, tenker jeg. Var det det i dette tilfellet? Tja. Tartt skriver godt, men for omstendelig. Historien er spennende og gripende på mange måter, men for lang. Noe er veldig godt, annet er mer langtekkelig. Er du mer en gjennomsnittlig interessert i kunst og antikviteter, vil nok interessen være sterk. Men romanen handler om mer enn det. Rusmisbruk, gangstervirksomhet, terror, kjærlighet og tap.

Som jeg har forstått så har dette blitt en slags kultbok. For hvem? Det vet jeg ikke.
For folk som er opptatt av dop, gangstervirksomhet, kunst og/eller antikviteter?

Plottet:  (OBS! Noe spoiling)
13-årige Theo Decker overlever et terrorangrep i et kunstgalleri i New York. Han og moren dro dit før de skulle på et skolemøte som Theo grudde seg til.
Moren døde i terrorangrepet.
Theo kommer til seg selv i et annet rom i bygningen og blir oppmerksom på en eldre mann som ligger hardt skadet i ruinene. De oppnår kontakt og den gamle ber ham ta vare på en gammel ring som skal leveres til noen som bor i et antikvariat. Han får også sagt til gutten at han må redde det lille mesterverket Stillitsen (the Goldfinch) av Carel Fabritius fra 1654. Theo stikker det unna jakka og kommer seg ubemerket ut i kaoset.
Han tror mamma har dratt hjem, at mamma venter på ham. Han er i sjokk.
Skildringene av unge Theos sjokk og sorg er utrolig sterke, gripende, det beste i boka.

Theo innser etterhvert at mamma er død. Barnevernet kommer på døra og han får bo midlertidig hos familien til en klassekamerat, Andy. Theos far har forlatt dem og besteforeldrene på farssiden kan ikke ta imot ham, noe Theo er glad for siden de har aldri hatt noe særlig kontakt. Theo har i grunn bare hatt sin mor som sine trygge omsorgsperson, og tapet er enormt.

Andys familie er borgerlig og stor, med en viss distanse og kjølig omsorg, den eldste sønnen Platt er litt ute på gyngende grunn, mobbete og plagsom.
Men Theo liker seg der, tross alt. Og gruer seg til han må flytte, han vet ikke hvor.
Theo har greid å oppsøke antikvariatet og blir kjent med den omsorgsfulle, varme Hobie og barnebarnet til den eldre mannen; Pippa som bor der. Han traff også Pippa på galleriet, men så henne ikke igjen etter at det smalt. Hun ble hardt skadet, og Theo elsker henne.
All sin lengsel og sorg plasserer han på Pippa, gjennom hele romanen faktisk.

En dag står faren til Theo på døra, med en ny dame, for å hente ham. De bor i Las Vegas. Theo får aldri helt tak på hva faren driver med, men de har penger og han har sluttet å drikke.
De bor i ørkenen i utkanten av byen, og det går buss til skolen. Han blir kjent med russeren Boris, en skakkjørt sønn av en voldelig gruvearbeider, og det tar helt av med de to tenåringene når det gjelder utprøving av rusmidler, dop og alkohol. Faren til Theo har visst ikke helt ren i posen og trygler Theo om å be om å få overført en del av arven som skal gå til skolepenger. Det ender helt galt, og Theo stikker av med hunden han har blitt så glad i, i en veske på langdistansebuss tilbake til New York hvor han til slutt oppsøker Hobie. Han får bo der og begynner å arbeide i verkstedet, noe han trives med. Dessverre begynner han å selge kopier for å hjelpe Hobie med å få butikken på rett kjøl, men det tar også helt av.
I tillegg er han veldig bekymret for bildet Stillitsen, som han tenkte å levere tilbake, men det blir vanskeligere dess lenger tiden går og avisene etterlyser de berømte bildene. Han kan få høy straff for å ha tatt bildet. Dette vokser ham over hodet, og styrer mye av resten av fortellingen, med blant annet en vill reise til Amsterdam etter at Boris, som har dukket opp igjen etter mange år, hardcore type med ikke akkurat en vanlig jobb.
Både Theo og Boris er harde på dopet, smertestillende, alkohol, narkotika, snorting, røyking- ja, det er mange og lange skildringer av rusens virkninger og bivirkninger, høyt og lavt, spy og angst, eufori og smertefrihet.

Jeg er stort sett enig med VGs anmelder om at de 400 siste sidene taper seg i forhold til første del av romanen. Det er omstendelig, det er rått, ja, som en hvilken som helst thriller, men det er også noen kostelige parter, synes jeg- som da Theo etter et raid med Boris i gangsterland, får så stor paranoid angst at han burer seg inne på hotellrommet sitt i dagesvis, lurer seg til å lese aviser, - på nederlandsk, sikkert lettere å forstå for meg enn han- han får maten på rommet, greier ikke å komme seg hjem til USA fordi han har mista passet, og det tar 10 dager å få et nødpass, midt i jula dette.  Det er en scene hvor resepsjonisten ringer ham og sier det har kommet en mann som vil treffe ham og de greide ikke å stoppe han, og plutselig hamrer mannen på døra og resepsjonisten i hælene på ham. Jeg synes jeg ser det..
Og hvem er det som dukker opp, mon tro?
Ja, si det, alt trenger jeg vel ikke å røpe.

Slutten: Ja, før den turen til Amsterdam, så har Theo forlovet seg med søsteren til Andy, men hvordan det går, sier jeg heller ikke noe om. Han drar hjem til USA etterhvert, etter en lang filosofisk samtale med Boris, dvs Boris snakker og fabulerer, Theo henger ikke helt med. Om det gode og det onde, om at en god gjerning kan bli ond, og vise versa, om meningen og Gud og ja, det er da faktisk litt interessant. Om hvordan hele historien deres handler om dette, kanskje.. på et litt metafysisk, muligens kvasifilosofisk plan.

Og Pippa, da..
Hvorfor skulle det bli så vanskelig? De er begge så skadet, og det er vel det Pippa ville unngå, at de trakk hverandre enda lenger ned i mørket. Og Hobie, når Theo legger alle kortene på bordet. Sterkt. Hobies reaksjoner, men også Hobies historie om hvorfor han så det han så i Theo.

Jo da, historien i seg selv er mangfoldig og sterk, med en del suspekte og merkelige karakterer, men som sagt synes jeg den ble for lang og omstendelig i en del partier, særlig der ting om kunst og antikviteter, og delvis om rusmisbruket, ble utbrodert til den minste detalj og repetert med jevne mellomrom.

Jeg leste boka som en del av Elidas 1001-lesesirkel  for juli, der det skal leses bøker over 500 sider.  Jeg tok det litt på forskudd, fordi jeg tenkte det var en god ide å lese en tykk bok mens jeg holdt på med hjemmeeksamen tidlig i mai, så slapp jeg å gå inn og ut av flere historier i den perioden, og så måtte det ikke være for spennende, som feks en krim. Stillitsen egner seg godt langlesing. Den er lett å komme inn i igjen, selv om man leser bare litt hver kveld frem til man har lengre stunder man kan lese litt i strekk.

Jeg har ikke funnet noen nåværende aktive sosiale bokbloggere som har blogget om boka, men er det noen, så bare legg igjen link i kommentarfeltet. Avisene anmeldte den derimot.

***Oppdatert 24.05:
Moshonista har kommet på banen med en omtale i et samleinnlegg, med linker til andre blogginnlegg- aktive og inaktive bloggere- som Rose-Marie, Solgunn og Clementine. Ta en titt der så får du flere inntrykk!
Egen link til Clementines i kommentarfeltet fra Beathe også, btw.. Enig i at det er et godt innlegg.


Donna Tartt: Stillitsen, 842 s
Tiden forlag 2014
Leseeksemplar