Onkel Jens av Sven Kærup Bjørneboe. Moshonistas biografilesesirkel juni -19.

Kategori: Family.
Jeg har valgt å lese om forfatter Jens Bjørneboe. Nevøen Sven Kærup Bjørneboe, sønn av Jens sin bror Ole Andreas Bjørneboe, har skrevet boka, som han ikke ønsker å kalle en biografi, heller en slags antibiografi, om sin onkel Jens.
Undertittel: Et familieportrett.
Boka er ganske kort, 159 sider og beskriver familien, familieforholdene, barndom, ungdomstid, Jens ekteskap og veien gjennom kunstnerliv som billedmaler til den forfatteren han ble kjent som og hans selvmord.

Om valget av bok og mitt forhold og kjennskap til Jens Bjørneboe:
Jeg hadde flere kandidater i hylla å velge mellom: Moren av Marit Christiansen (ABB), Hanne Vibeke Holst om faren Knud, Ivo de Figueiro om faren sin- En fremmed ved mitt bord, ja, det er de jeg kommer på i farten. Og så Onkel Jens.
Onkel Jens har stått i hylla siden 2003, den er kort,  jeg har vært storfan av Jens Bjørneboe, han har vært en av de aller viktigste forfatterne for meg siden jeg begynte å lese ham i ungdomsårene.  Så ble jeg da mest nysgjerrig over hva slektningen, den yngre Sven ville skrive om sin berømte onkel.
Jeg var også nysgjerrig på Moren, også en kort bok, men den kom i andre rekke denne gangen. Jens og Sven vant.

Jeg leste Fredrik Wandrups biografi om Jens Bjørneboe for mange år siden. Jeg har ikke lest den nyeste av Tore Rem. Etter lesingen av Onkel Jens fikk jeg lyst til å ta fatt på den. Den har sikkert en del nytt stoff og nye vinklinger, dessuten er den mer omfangsrik enn Wandrup sin.
Jeg har lest alle romanene, diktene og en del av teaterstykkene og essayene av Jens Bjørneboe. Da jeg gikk på Numedal folkehøgskole på 70-allet spilte jeg Lucrezia i stykket Amputasjonen av Jens Bjørneboe som vi satte opp. Det var gøy. Jeg hadde også Jens Bjørneboe som valgfag der, det husker jeg nå. Trilogien Bestialitetens historie har jeg lest ca tre ganger. Jeg valgte den også som særpensum på videregående skole. Uforglemmelig inntrykk.

Nok om det.

Om Onkel Jens:
Jens Bjørneboe var yngste sønn av skipsreder Ingvald og Maja Bjørneboe. Jens vokste opp i Kristiansand. Ingvald var fullbefaren skipsreder da han var 26 år, en hederlig, stødig og dyktig forretningsmann. Gentleman med godt rykte. Svigermors drøm. Maja var 22 år da hun traff Ingvald som da var blitt 40 år. Hun ble kalt Sørlandets vakre Maja, og var innom Kristiansund etter et år i Amerika hvor hun studerte ortopedi. Hun var datter av en fedevarehandler (ja, det står så) og kom til Kristiansund med Amerikabåten. Det ble visst kjærlighet med første blikk. Men han skulle snart gå lei av fjasete selskapssyke Maja. Maja nøt livet som konsulens frue og inntok byens selskapsliv og representerte med brask og bram overalt hun kunne komme til. Hun storforbrukte penger, likte klær, smykker, pomp og prakt til Ingvalds frustrasjon. På et tidspunkt ønsket han å skille seg, men da hun oppdaget at han hadde særeie gjorde hun alt for å utsette og unngå skilsmissen. Hun greide å overtale han like før han døde om å frasi seg særeie, og han ga seg.
Overfor barna, søsteren Eva (den litt enfoldige), Ole Andreas og Jens var hun dominerende, ustabil og eiesyk.  Hun hadde full kontroll på dem og lot ikke Ingvald far slippe til. Siden han jobbet så mye lot han henne ta og få kontrollen. Selv hadde hun flere tjenestefolk og barnepiker som hun overlot barna til når hun selv gikk lei. Hun kunne like å leke med barna i korte stunder, men var ustabil og kunne bli oppfarende og avvisende.
Jens slet nok med forholdet til moren hele livet og greide aldri helt å frigjøre seg fra henne, noe som blir problematisert i boka. Blant annet kunne han i voksen alder flere ganger bli med henne på utenlandsreiser selv om det alltid ble strev, kjeftbruk og den slags.
Jens savnet nok også kontakten med sin far, som moren bevisst holdt dem unna. Hun brukte ham som riset bak speilet, som en trussel hvis de ikke oppførte seg.

Både Ole Andreas og Jens gjorde opprør på sitt vis. De tok avstand fra borgerskapets måte å omgås på. De hadde venner i lavere sosiale lag. Jens var også ganske rampete av seg, og ble utvist på skolen for en hendelse hvor han skal ha hatt sex med en mindreårig. (Hun var like under den seksuelle lavalder, og det var en tjeneste han gjorde kjæresten hennes i hans fravær, i et mørkt rom en kveld).
Ole Andreas festet, sloss og drev med boksing og sånne ting i ungdomsårene. Jens brukte å be ham passe seg for fylla. Han synes storebror drakk for mye.
Jens begynte ikke å drikke før han var ganske så voksen og da gikk det til gjengjeld over styr med alkoholmisbruket. Han ødela seg selv med alt for mye drikking.
Før det var han gift i 15 år med tyske Lisen, jøde og antroposof, en svært intellektuell og sterk kvinne på ca 1, 45 cm.  Lisel var avholds og tømte ut all vin som kom i huset. Jens gikk på Kunstakademi og ble kunstmaler før han begynte å skrive bøker. Han hadde separatutstillinger.
De var begge opptatt av Rudolf Steiner, Riilke og åndsvitenskap. Begge leste mye. Lisel leste Ibsens samlede verker på 3 dager. Jens jobbet på Steinerskolen som lærer.
Lisel var kvinnen som kunne parkere Maja og ble en buffer mellom henne og Jens. Lisel lot seg ikke pille på nesa av en dominerende og styrende svigermor.

Jens traff en annen kvinne som han fikk to barn med etterhvert, og ble skilt fra Lisel.  Skilsmissen var visstnok krevende, og Lisel krevde mye og Jens ga etter og ga henne rubbel og bit av hus, hytte og inventar. Igjen satt han som raka fant og startet på scratch.
Han skrev Uten en tråd for å tjene penger.
Jens ønsket å bygge opp sitt barndomsparadis, feriestedet i Randesund. Hans Veierland ble det eldoradoet etterhvert.

Jens ble igjen skilt, ble en berømt og beryktet forfatter, fritenker og samfunnsrefser. Han var anarkist/antropsof, eller anarkosyndikalist som han selv kalte seg, han hadde med seg den spirituelle undrende måten å tenke på, han var opptatt av metafysikk, åndelighet og ble av den grunn ikke likt av venstreradikalerne på 60- og 70-tallet.  Jens Bjørneboe gikk sin egen vei.

Alkoholen gjorde ham syk.
De siste dagene før han døde er skildret av nevøen i boka. Det er trist og vondt å lese. Nevøen var sammen med ham dagen før, dagene før, på fylla i Oslo, på nedverdigende jakt etter servering, Theaterkafeen, Kunstners Hus, Bokklubbens redaksjon, etter penger. Nevøen ville at han skulle dra hjem, til Veierland, men Jens ville til Kunstnernes Hus, igjen og igjen.
Det skildres også en scene her hvor de drar og besøker Jens sin fetter Andre`Bjerke, men hvor Bjerke skynder seg bort fordi han selv går på antabus og ikke vil bli dratt inn i Jens sin drikkeraptus, og forlater Jens slukøret tilbake.  Den tidligere alltid så trofaste fetter...

Etter hans død, skrev avisene mye om selvmordet, mange mente så mye, at han ikke orket mer pga dypdykkingen i Det Ondes problem, det ble spekulert så voldsomt, om offeret han gjorde, om alt det mørke som ble for mye.
Sven Kærup Bjørneboe sparker meningsytrerene langt bak. For hvordan kan de vite noe om hvorfor Jens tok livet av seg?  Hvordan kan de tillate seg å skrive slik de gjorde?
Sannheten sier han, er at Jens Bjørneboe var alvorlig syk. Nitidig alkoholmisbruk i en tiårsperiode hadde ødelagt levra. Han hadde fått beskjed av legen om at han hadde kort tid igjen pga skrumplever.
Han levde på nåde. Hva gjorde det med han?
Men det å dø av skrumplever eller en annen sykdom er vel ikke like heroisk for forfatterspirer som satte Jens på en pidestall.
Om dette og mer til reflekterer og sparker Sven Kærup Bjørneboe boka om sin onkel.

Forfatteren mener også mye om biografiskriving som han stort sett ikke har så mye sans for. Det blir aldri riktig, fordi en biograf ofte legge føringer og forsøker å finne forklaringer på en kunsters livsløp, som det ikke trenger å være noe hold i.  De som prøver å leve seg inn i en kunstners sinn er de værste sier han. Kun det objektive kan man skrive om, mener han.  Han skriver også at Maja elsket å fore biografer og artikkelskrivere om Jens, sin berømte sønn, og at det hun sa og skjønnmalte eller motsatt ikke alltid hadde rot i virkeligheten. For mange var Maja en primærkilde. Man skal ikke tro alt man leser i en biografi, mener forfatteren, særlig ikke når det kommer fra kilder som Maja. (fritt og kort oppsummert)


Jens Bjørneboe levde fra 1930- 1976.

Mer om Jens Bjørneboe på wiki her

Moshonistas biografilesesirkel her


Sven Kærup Bjørneboe: Onkel Jens, 159 s
Aschehoug 2001

Kjøpt på salg i 2003 for kr. 113,-