Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen av Dag Solstad

Jeg får nesten prestasjonsangst når jeg tenker på at jeg skrive noe litt vettugt om denne boka, som har fått så mange knakende gode, kunnskapsrike og reflekterte anmeldelser. Ikke kan jeg så mye om Dag Solstads forfatterskap heller (har kun lest denne serien, samt 16.06.41- samt en bok om ham og mange artikler her og der oppgjennom årene) . Så jeg må tenke meg om, og senke skuldrene, terskelen. At trilogien og historien om Bjørn Hansen er over, er i alle fall sant. Såfremt det ikke skjer et mirakel, Med så mange absurde krumspring som Solstad finner på, så kan jo hva som helst skje. Skjønt jeg tror vi er ferdige med Bjørn Hansen. Hvis ikke historien føres videre av sønn og sønnesønn?

ENE / Barnet av Ida Hegazi Høyer

Ida Hegazi Høyer er en av de yngre spennende forfatterne Norge har å by på for tiden. ENE/ Barnet er den andre boka i en serie med tre frittstående romaner. Jeg har ikke lest den første; ENE /Skissen, men det ble jeg fristet til etter å ha lest denne boka. Dette er en spesiell roman om moderskap- å være alene med et lite barn, som krever at man åpner seg for å tenke litt annerledes.

Ellevte roman, bok atten/17.roman av Dag Solstad

Siden jeg fikk så lyst til å lese Dag Solstads siste roman om Bjørn Hansen, Norges mest vanlige navn, så måtte jeg skynde meg å lese de to frøste bøkene i serien også. Jeg kjøpte en pocket med to-i-en, det var veldig greit. Skriften var også i lesbar størrelse. Takk til forlaget for det, ikke alle pocket-utgivelser er like lese-vennlige for oss med svekket gammelmanns-syn. Vel, nok om det. Jeg trenger ikke utbrodere alt som faller meg inn, slik som Bjørn Hansen har en hang til gjøre, i Solstads penn. Eller er det Solstad som har denne hangen, det er nok helst det.

Herfra til Hiroshima av Sunniva Lye Axelsen

Det er en stund siden jeg leste om denne boka, det var vel først i Klassekampen, en anmeldelse som gjorde meg nysgjerrig. Deretter blogget Tine og Moshonista om den (link lenger ned i innlegget), og jeg førte den på leselista mi. Så skrev Ingvar Ambjørnsen om den når han skulle anbefale bøker i Boktips. Det ble påminnelsen jeg trengte. Nå er boka lest. Jeg trodde den var ganske morsom, det var slik jeg husket det, morsom var den på mange måter, men den var også veldig trist og tragisk.

Koke bjørn av Mikael Niemi

Koke Bjørn har fått unisont gode anmeldelser. Det førte til at også jeg måtte lese den etterhvert. Man kan jo ikke gå glipp av en særdeles god bok? I utgangspunktet lar jeg meg ikke så lett friste av bøker med handling fra 1800-tallet med bygdemiljø, men har var det så mange andre rare og spesiell ingredienser. La meg si det med en gang; også jeg likte boka på tross av noen små innvendinger.

Stella Polaris av Myriam H. Bjerkli. Kriminelt spennende psykothriller

Myriam H. Bjerkli har tidligere gitt ut Lille Linerle (krim) på Liv forlag, samt en del andre type bøker. Stella Polaris er hennes andre krim/psykologisk thriller, og den er minst like forrykende spennende som Lille Linerle.

3 kjappe: Folk med angst av Fredrik Backman, Serotonin av Michel Houellebecq, Neste år i Havanna av Chanel Cleeton.

Jeg har vært en uke på Gran Canaria hvor jeg leste fire bøker. Tre av dem omtaler jeg her, den fjerde har jeg allerede omtalt på bloggen. Det var en veldig rolig uke, turen bestilte jeg i vår, uka besto mest av lesing, gåing, soling, spising, samt noe vanngym og yoga på hotellet. Dagsrytmen for lesing besto av lesing etter frokost på balkongen, lesing på solseng etter vanngym, lesing på kafe/spisested før og etter maten, lesing på stranda og lesing på senga. Det passet best med ganske lette og fengende bøker. Jeg leste en krim som jeg har omtalt, den var meget passende, og blant de tre bøkene jeg omtaler her, fungerte Backmans veldig bra- den startet jeg med på flyet ned- og Cleetons Havanna-roman. Serotonin av Houellebecq var litt tyngre, ikke i forstand vanskelig å lese, men innholdet var mer dystert og deprimerende. Vel, jeg starter med Backman: