Mannen som så alt av Deborah Levy

Deborah Levy har rukket å bli en av mine favorittforfattere etter tre norske oversettelser av Bookernominerte romaner. Jeg beundrer stilen hennes, språket, magien, alt det rare med karakterene og handlingen. Mannen som så alt er en helt ny historie som ikke ligner de andre bøkene; Varm melk og Svømme hjem.

Forlaget om boka:

Mannen som så alt er en roman om minner og hukommelse, på mange nivå. Det er en mangefasettert og spennende roman, som beveger seg inn på spørsmål som: Hvor godt kjenner vi vår egen historie? Hva er grensene for vår forståelse av oss selv og andre? 

Romanen åpner med at hovedpersonen, historikeren Saul Adler, blir påkjørt i det han er i ferd med å gå over det ikoniske fotgjengerfeltet i Abbey Road i London i september 1988. Han kommer tilsynelatende uskadd fra påkjørselen, men mannen som har kjørt på ham virker svært bekymret for Sauls tilstand. Kontrasten mellom deres reaksjoner er stor, og det blir etterhvert tydelig for leseren at det er noe som skurrer med fortellingen. Dette blir enda tydeligere når Saul ser at mannen har en hvit, firkantet snakkende dings i hånden – leseren gjenkjenner fort dette som en mobil, men Saul aner ikke hva det er, for han befinner seg jo i 1988 … 

1988: Saul blir påkjørt i et fotgjengerfelt i Abbey Road. Forholdet mellom Saul og kunstneren Jennifer er underlig. Ikke rart han får kjærlighetssorg slik hun avviser ham når han frir. Etter bruddet reiser han til DDR og opplever igjen vanskelige kjærlighetsaffærer. Han forelsker seg i tolken Walter og innleder også forhold til hans søster Luna. Et tema foruten kjærlighet, legning, svik, sorg, vold, tilhørighet, er overvåking i et øst-europeisk regime.
Gjennom Saul blir vi vitne til tiden før murens fall, hvordan det var å leve på den andre siden underlagt et kommunistisk/sosialistisk regime. Mange år etterpå mens Saul våkner opp på sykehus etter å ha bli påkjørt av bil i det samme fotgjengerfeltet i Abbey Road, reflekteres historien gjennom minner, mennesker som kommer og går gjennom veggen fra den tiden. Ble det bedre av at muren ble revet? Fikk menneskene et bedre liv? Kanskje var det mye bra den gangen også, de hadde det de trengte selv om de ikke hadde Vestens valgfrihet på godt og vondt, skapt av kapitalismens markedsstyrte økonomi.
Saul sin far kjente sin Marx og Saul har også det med seg fra oppveksten, sin fars idealer, ikke bare sin fars autoritære væremåte. Mennesket er mangefasettert. Faren (som Saul begravde i Øst-Berlin) og Sauls bror Matt, plageånden, besøker Saul på sykehuset, men han vil ikke ha dem der.

Jeg likte å lese denne romanen som har så mange lag, lag som spilte gjennom hjernen en god stund etter lesing. Det liker jeg. Språket er nydelig og jeg liker også det absurde smått magiske i romanene til Levy. At det er litt drømmerisk til tider, at vi ikke helt vet. Noe forvirrende kan det være, som da Saul plutselig befant seg flere tiår fremme i tiden, da han er i slutten av femtiårene på et sykehus der minnene strømmer på. Hva er minner, hva er drømmer.

Innlegg om de andre bøkene hennes som jeg har lest:
Svømme hjem
Varm melk

Mer fra forlaget om boka her (med leseutdrag)

I kveld kan Levy oppleves i digitalt bokbad fra Litteraturhuset 


Andre bloggere:
Beathe, Tine

Deborah Levy: Mannen som så alt, 250 s
Solum Bokvennen 2020
Leseeksemplar