Boksen går av Therese Aasvik

 Frustrerte fruer, er det jeg tenker, når jeg leser denne boka. Dette fordi jeg har lest et par slike før (Nei og atter nei, Full spredning, m.fl) og leser en nå også (Sinnapsykologen) .  Frustrerte fruer midtveis i livet, lei av systemet de jobber under, kanskje lei av jobben også, lei av mannen. I Boksen går møter vi læreren Ruth som ble lærer fordi hun ikke kom inn på Kunsthøgskolen etter to forsøk i yngre dager. Les mer under.

Ruth er en del av en slags gjennomsnittsfamilie med mannen Alf, to barn; en gutt og en jente. De bor i et hus midt i byen med hage. Ruth er samfunnsfaglærer med ambisjoner om å vekke elevene sine, få de til å bli interessert i faget og samfunnet, men hun blir stadig mer frustrert over at de er mer interessert i mobilene sine enn i læringen. Hun samler inn mobiltelefonene når hun kan og innimellom mister hun kontroll og skriker til dem. 

Samlivet med Alf har størknet og hun blir sjalu når hun merker at kunst- og håndverkslærer May med de store puppene tekster med ektemannen om kveldene. Ruth er temmelig sikker på at de har et forhold og at alle vet det, men ikke sier noe til henne. Hennes fantasier om hva Alf og May gjør på skolen, på tjukkasen, i et kott etc blir tidvis ganske plagsomme for henne. 

Ruth drømte en gang om å bli kunstner, men kom ikke inn på Kunsthøgskolen etter to forsøk. Noe måtte hun gjøre, så da ble det lærerskolen istedet. Ruth har nok alltid hatt denne drømmen i seg og energien og drømmen la hun inn i det huset hun overtalte ektemannen til å være med på å kjøpe. Det krevde masse arbeid, han var ikke særlig handy heller, men Ruths entusiasme overgikk det meste, som det fortsatt gjør.

I starten av boka får vi et tilbakeblikk til en scene hvor Ruth er med sin mor på en performance med kunstneren Marina Abramovic. Ruth husker hun synes den var i særeste laget, da voksne kvinner tok plass i installasjonen og skrek ut det de måtte skrike ut. Det er en kostelig scene.

Senere i boka finner Ruth morens biografi om Abramovic. Hun forstår nå kunstneren på en annen måte og tar henne med seg inn i denne fasen av livet da så mye står på spill. Rektor har kalt inn til et lærermøte og opplyser om at skolen har fått en donasjon av en kjent kunstner som de selv skal skape noe av. Ruths krigerinstinkt kommer til overflaten, dette skal hun være med på og hun godtar ikke at det er en selvfølge at rivalen May skal velges til å lede prosjektet.  Jeg digger dette killerinstinktet til Ruth, selv om det tidvis tar helt av.

Jeg synes de første 50 sidene var litt kjedelige, men det tok seg opp etter lærermøte og det kommer massevis av kostelige scener. Jeg liker hvordan forfatteren fletter inn Abramovics liv inn i Ruths liv, dvs hvordan den gir Ruth inspirasjon til å stå løpet ut samt få nye ideer. Det tar riktignok helt av og bikker over i tristhet, fordi det er det Ruth i grunn er, veldig trist. Hun savner mannen sin, den han var, hun savner livet sitt, ambisjonene sine, drømmene sine og vet vel egentlig ikke lenger inn og ut på seg selv. Midtlivskrise med andre ord. Jeg humrer over noen scener, ja, det er det lagt opp til, men er det ikke slik det triste ofte er, det går hånd i hånd med latter og glede.  "Bare le du, men gråten tar meg". Boksen går kan leses som en morsom bok, men også som en vemodig og trist historie om samliv, knuste drømmer, ambisjoner og arbeidsliv. 

Aasvik skriver lett og har et snertent språk og sans for friske scener.

Blogginnlegg om Byer uten deg her  

Andre romaner av henne er :

Fie Faller og Noe skal skje

Andre som har blogget om Boksen går: 

Beathe, Tine

Therese Aasvik: Boksen går, 239 s

Vigmostad og Bjørke 2021

Leseeksemplar fått av forlaget