Jane Eyre av Charlotte Bronte - Klassiker og 1001-bok

 Jeg har aldri vært tiltrukket av viktorianske dameromaner. De har fremstått for meg som søtladne romantiske romaner. Og det er det godt mulig de også er, hva vet jeg, for jeg har ikke lest så mange av dem, men jeg har lest om dem. Jane Eyre ble jeg nysgjerrig på etter at ha lest hva medbloggerne Tine og Ingun skrev (linker til sist i innlegget under), og ga den en sjanse. Jeg hørte den på lydbok og ble bergtatt.

Forlaget om romanen:

Foreldreløse Jane vokser opp hos en fjern og følelseskald tante. Hun blir plassert på fattigskolen Lowood, der en nådeløs religiøs disiplin råder. Men Jane overlever uten å la seg knekke, og da hun senere får stilling som guvernante ved herregården Thornfield Hall, ser det ut til at livets lysere sider kan åpne seg. Hun møter kjærligheten hos mr. Rochester, herregårdens eier. Men Thornfield Hall rommer hemmmeligheter som ikke kan skjules, og Jane rømmer i fortvilelse. Hun kan ikke elske uten åpenhet og likeverd, hennes opprørske ånd kan ikke slå seg til uten det.

NB!!! ***Omtalen inneholder spoilere***

Lille Jane fikk en ubarmhjertig oppvekst, men traff heldigvis noen som ga henne varme og kjærlighet på kostskolen og som trodde på henne. Noe som er viktig for å kunne utvikle seg i tråd med den naturen man er. Jane Eyre var en pike og ble en kvinne med en ufattelig styrke i et samfunn med store klasseskiller og hvor kvinner var underdanige menn. Jane fikk oppleve utstøting og et kvinnesyn og rolleforventninger som ligger langt tilbake for vår tids likestilling i Vesten. Romanen ble skrevet i 1847.

Jeg hørte boka mens jeg kjørte bil, siden jeg kun hadde lydboka på CD (lånt på biblioteket). Jeg lånte også med meg papirboka, men jeg rakk å bli ferdig med lydboka mens jeg dro på ferie siste uke. Jeg hadde mange timers kjøretur frem og tilbake, og jeg bekjempet trøttheten som vanligvis tar meg når jeg hører lydbok i bil, dess lenger inn i boka jeg kom. Før det måtte jeg ta pauser med musikk og radio. 

Jeg ble fascinert av historien om Jane og måten boka ble skrevet på. Jeg er litt svak for det gammelmodige språket. (Har hørt Frankenstein av Mary Shelley på lydbok og den har lignende språk). Det var spennende å følge henne gjennom livet, all dramatikken og spesielt da hun kom til Thornfield Hall og ble kjent med Edward Rochester som var litt av en spesiell type. Likte også mystikken som omkranset godset og lurte lenge på hva som skjulte seg der. Regnet med at det var noe annet et spøkelse. Mysteriet ble avslørt litt etter litt og jeg ante lunta. Jeg likte ikke at oppklaringen førte til at Jane som da hadde fått et meget godt forhold til Rochester og sterke følelser for han, rømte når han etter å ha fridd til henne forklarte hva som skjulte seg der. På grunn av sin gudfryktighet kunne hun ikke bli hans kone, leve i synd, som hun sa. Med vår tids øyne ble det helt latterlig (særlig for meg som ikke er kristen) og jeg greide ikke da å ta hennes perspektiv, så mye levde jeg meg inn i dette. (jeg levde jo heller ikke på den tiden, så et er vel ikke så rart at det ble vanskelig å forstå..) Jeg synes bare hun var utrolig dum. Spolere lykken og knuse hjerter på den måten, det er bare tragisk.  Vel, vel.. jeg skjønte jo at dette var et dramaturgisk stort vendepunkt, siden halve boka var igjen. Jane levde som utstøtt, sulten og fattig, i ukevis etter at hun la på flukt gjennom England. Enslige kvinner uten arbeid, familie, ja, noe som helst, hadde ingen ting å stille opp med. Hun var døden nær da hun kom til et hus hvor det bodde to kvinner og en mann, en pastor. De følte barmhjertighet med henne og hjalp henne å komme til hektene. Hun fikk etterhvert et fortrolig forhold til familien, som var søsken, og til og med en liten jobb som Pastor John tilbød henne. Han skjønte at hun hadde kommet fra bedre kår, lært seg fine manerer og besatt store kunnskaper. At han etterhvert fridde til henne og ville ha henne med seg til India, var ikke så overraskende. Hun ville ikke bli hans hustru, men takket ja til å bli med han som hans søster, noe han ikke kunne godta. John var meget konservativ og manipulerte henne med sin religiøse tro. Det var ille å lese om.  Heldigvis skjedde det noe da Jane holdt på å gi etter, som gjorde at hun trakk seg. Hun fikk en slags åpenbaring, hørte en kallen, at Edward kalte henne. Hun tenkte jo på Edward hele tiden, og la da ut på reise for å finne ut hvor han var. Gjenforeningen deres var vakker, særlig der han fortalte at han skrek etter henne en natt, som for han var sjelens aller mørkeste natt, da var han i ferd med å miste forstand og liv. At sjeler snakker, det har jeg hørt om før og det tror jeg på.  La gå at det ble temmelig mye sterke følelser her på slutten, men det hørte på en måte inn i denne romanen som bar preg av mye dramatikk og sterke følelser, men også har så mye annet i seg om datidens kvinnesyn, klasseskiller, religionens betydning og konsekvenser. Og så bor det nok en romantiker i meg også. Sukk.

Jeg heier på Jane Eyre.

Tine og Kleppanrova har også blogget begeistret om Jane Eyre i det siste.

Romanen er nydelig lest av Marika Enstad.

Boka har jeg lest  hørt som en del av mitt klassikerprosjekt basert på Janne Stigen Drangsholts Fra Shakespeare til Knausgård. Lista er på siden her

Boka oppsummert av JSD: 

"Ung og ubemidlet kvinne kjemper for frihet, men ender opp med å bli gift. Og det til tross for at mannen allerede har en kone gjemt på loftet." (s. 43) 

Tegning fra boka av Therese Eide.

Sitat s. 45 i JSD sin bok

Romanen står også på 1001-lista. Dobbelt kryss XX

Charlotte Bronte : Jane Eyre, 11 t, 6 min/ 471 s 

Cappelen Damm (lydboka- 2009) /papirbok Pax 1999/ original 1847

Lånt på biblioteket