Skumring over landskapet av Kazuo Ishiguro . 1001-bok, Elidas 1001-sirkel, Asia

 I går lå nettet nede (Telia), det samme med Facebook, Insta, Messenger. Litt forvirring og desperasjon til å begynne med, siden jeg både skulle blogge og se et webinar med Ørjan N. Karlsson. Men så kom meldingene om at de jobbet med saken, så det var bare å smøre seg med tålmodighet. Men ingenting så galt at det ikke er godt for noe. Jeg fikk lest ferdig Skumring over landskapet av  Kazuo Ishiguro. Det er ganske kort roman på 201 sider, men det er så mange fine dialoger her, så vakkert språk, så mange ting man kan gå glipp av hvis man leser for fort.

Da Elida la ut innlegg for oktober på bloggen sin om månedens bok i 1001-sirkelen, minnet det meg på jeg måtte sjekke lista mi, hva jeg hadde lest og ikke. Oktoberboka er victober og den har jeg lest, men jeg har ikke lest boka for august som er bok av forfatter fra Asia. Der hadde jeg satt opp Haruki Murakami med Trekkoppfuglen, men siden det er en murstein har den enda blitt liggende. Jeg tenkte at hvis jeg skal få lest noen av de som gjenstår, så bytter jeg om litt og tar Ishiguro for Asia og Murakami som bok på over 500 sider eller mer, som var juli-bok. Jeg har også Afrika-boka igjen (februar, jeg begynte på  Africanah, men kom ingen vei med den da. Kanskje det er bedre å lese Coetze?) ) og en bok fra før 1799 (mai) . Har tenkt Don Quijote, og sjekket en lydbokversjon som kan suppleres med papirboka. Vi får se. Ellers får jeg låne en kortere bok. Resten av kategoriene har jeg lest, samt at jeg har lest flere i noen kategorier.

Tilbake til Ishiguro. Jeg har lest en bok av han før, Resten av dagen. Den leste jeg i 1001-sirkelen i 2019, og jeg synes den var langsom. Filmen en stund etterpå. Det var en helt annerledes roman enn Skumring over landskapet. Dette er en bok med mer tempo og dramatikk og den er mer mystisk og merkelig på en måte. Jeg fikk litt Murakami-vibber, selv om den ikke er så absurd som Murakami kan være. Men spåkføringen, dialogene, situasjonene, dynamikken, -  kan ligne, eller minne om, særlig nyere Murakami, som feks Kommandanten og noen av novellene hans. Noen thriller-elementer (psykologiske) har den også, synes jeg. De gikk veldig fort de siste 70-80 sidene.

Forlaget sier dette om Skumring over landskapet:

Fem år etter atombomben er Nagasaki fremdeles i sjokktilstand, materielt og åndelig. Etsuko er gift og venter sitt første barn. På denne tiden er hun mye sammen med Sachuko og hennes lille datter Mariko – et selvrådig, drømmende og fantaserende barn. Moren forbereder oppbrudd for å reise til USA med en amerikansk soldat. Barnet viser sin motstand på sitt eget, merkelige vis.

Flere år senere treffer vi Etsuko i England – også hun har latt seg friste til å forlate Japan og ta med seg sitt barn til et fremmed land. Hun er gift på ny og har fått en datter til. Men den japanske datteren er død – for egen hånd. Etsukos ensomhet i et nytt land avspeiler den bunnløse kløften mellom det gamle og det nye Japan, der bånd og erfaringer er brutt med slik uovertruffen brutalitet.

Det er mange lag i denne romanen, og tiden spenner mellom nåtid; Etsuko tenker tilbake på tiden i Japan og møtene med Sachuko og Mariko og det som skjedde der. Sachuko er en spesiell dame som lever trangt, har lite penger og en datter som er mer eller mindre på fri flyt og mye overlatt til seg selv. Hun forsvinner rett som det er. Etsuko, som da er gravid, er bekymret for Mariko og stiller en del nærgående spørsmål, som Satchuko går i forsvar på, hun sier at Mariko klarer seg, at hun tenker på hennes beste hele tiden, at de kom fra gode kår, men flyttet hit av en eller annen (uklar) grunn. Sachuko skal reise til USA sammen med en amerikansk soldat og de venter bare på at alt skal gå i orden. Noe det ikke gjør med det første, her er det flere skjær i sjøen, det skjønner vi etterhvert. Mariko har en tendens til å bli borte både fysisk og psykisk, og det er mye her som er litt ekkelt og uforutsigbart, Litt små-creepy på en måte, som det også er i scenene i nåtid i England da datteren Niki kommer på besøk og de snakker om rommet til den døde datteren Keiko, hun som hengte seg, at det er noe litt ekkelt med rommet hennes, og Niki vil ikke bo i pikerommet sitt fordi det er rett over gangen for Keikos rom. 

Det er mye usagt i kommunikasjonen mellom mor og datter, det er glitrende skildret. De har også mistet faren til Niki, han er ikke samme far som faren til Keiko. Keiko betegnes som den japanske datteren.

Vi får også bli kjent med Jiro og faren hans, Etsukos svigerfar; Ogata-San, han er av den gamle skolen og det er noen fornøyelige og mesterlige dialoger her som handler om generasjonskløft, om kulturforskjeller mellom Japan og Vesten, om kjønnsforskjeller, om det gamle livet, tradisjoner og det nye. 

"- Høyst merkelig det som foregår nå for tiden. Men det er vel det man mener med demokrati. Ogata-San trakk et lett sukk. - Alt dette vi har vært så ivrig etter å ta etter amerikanerne, får ikke alltid heldige følger.

- Nei, det skal være sikkert og visst.

- Se bare på hva som foregår. Mann og kvinne stemmer på forskjellige partier. Det er virkelig sørgelig når man ikke lenger kan stole på en kone i slike saker. Jiro fortsatte å lese avisen. -Ja, det er beklagelig, sa han.

- En kone nå for tiden føler ikke lenger noen troskap mot familien. Hun gjør bare det som faller henne inn. Det er typisk for den nye utviklingen i Japan. I demokratiets navn gir folk avkall på enhver forpliktelse."

....

- Amerikanerne  har aldri forstått seg på hvordan vi hadde det i Japan. Absolutt ingenting har de forstått. Skikkene deres kan være vel og bra for amerikanere, men i Japan er alt annerledes, så helt annerledes. Ogata-San sukket igjen. - Disiplin, troskap, det var det som holdt Japan sammen. Det lyder lovlig fantasifullt, men det er sant. Menneskene følte seg forpliktet overfor familien, sine overordnede, nasjonen. Men nå snakker man bare om demokrati. Og det hører man når folk ønsker å være egoistiske, når de vil glemme sine forpliktelser." (s.70-71)

Osv. Det er ikke så lett å være gamle far som har mye på hjertet og en sønn som er uinteressert og jatter med, men heller leser avisa.

Jeg spekulerer fortsatt på de andre fortellingene i fortellingen- de døde barna, årene etter atombomben i Nagasaki- hva gjorde det med dem, datterens selvmord og tapet av mannen, hva gjorde det med Etsuko, Sachukos liv, hva ble det med dem- noe Etsuko også lurer på. Hva var det med henne og jenta?

Hva har alle disse delene med hverandre å gjøre? 

Jeg tror dette er en roman som vil sitte i meg en stund.

Og så var det en snedig ting til, forfatteren brukte sitt eget navn Kazuo på en av karakterene, og jeg lurte en stund på om det er hans egen familiehistorie han fletter inn elementer av på ett vis. Jeg aner ikke, det var bare en tanke, men kanskje noen vet?

Ishiguro har skrevet en rekke romaner  og noen er oversatt til norsk. Flere er på 1001-lista. Han fikk Nobelprisen i 2017. Jeg skal garantert lese flere av ham.  Denne boka kjøpte jeg på salg til 49,-.  Jeg kjøper ofte med meg bøker på slag og så kan de bli stående i hylla til jeg får lyst til å lese dem, som nå. Ikke dumt kjøp dette i alle fall:)

Kleppanrova har blogget om boka.

Flere?

Kazuo Ishiguro: Skumring over landskapet, 201 s

Cappelen Damm 2017/ original 1982

A pale view of Hills

Kjøpt selv