Dødsengelen av Jaran Dammann. Spennende, men fæl krim fra Valdres og Numedal.

 Jeg gøv med spenning løs på den siste krimen av Jaran Damman, fordi den hadde noe handling fra Numedal folkehøgskole i Rollag, der jeg selv gikk som ungdom i 18-19-årsalderen. Jeg har lest Dødstimen før av Damman og den likte jeg godt. Spennende å lese fra Valdres der jeg også har bodd nesten et år. Dødsengelen var ganske bra den og, men deler av den slet  jeg med og det handler om det grove innholdet.

Dødsengelen er tredje bok i serien om etterforsker Georg Bråten fra Fagernes. I denne boka er det mye som skjer. Georg strever med forholdet til Beate, som vil flytte sammen med han. Georg er i tvil, han har bodd så lenge alene og liker friheten. Men han trives med henne, og helst vil han vel ha både i pose og sekk. Hun maser om samboerskap og da hun bringer det å kjøpe seg inn hos ham, blir det krangel og sure miner. I tillegg arrangerer hun en fest for han, som han egentlig ikke ønsker og han har bedt henne avlyse, noe hun ikke gjør. På grunn av hendelser på jobben kommer han sent hjem den kvelden og ser at hun har fest likevel, og han forlater eiendommen og tar inn på hotell. Etter dette sliter de med å finne tonen igjen, og det er et sidetema i boka. 

På jobben får de en savnetmelding. En lærer og en gruppe elever fra Numedal folkehøgskole drar på blikjent-tur i fjellet i Valdres. Læreren går seg en tur om kvelden og kommer ikke tilbake. Det samme skjer med en elev, Liam. Begge blir meldt savnet. Politiet tar det ikke så alvorlig med en gang, men det blir de snart nødt til. Kort tid etter blir det funnet et lemlestet lik i fjellet. Det er Claus, uteliggeren vi kjenner fra tidligere bøker som finner liket, uten fingre. Noe han får skikkelig problemer med å forholde seg til. Mareritt, traumatisk opplevelse. Han varsler politiet, men ellers vil han ikke ha noe med dem å gjøre.

Den døde har et symbol risset inn i kroppen, det tydes som Abbadon, Dødsengelen i Johannes åpenbaring. Et nytt lik dukker opp, men samme symbol skåret inn. Samt andre groteske detaljer. 

Det er en seriemorder på gang her, og etterforskningen fører dem til en sekt, Kjærlighetens Bud, som har en ekstremt kvinneglad og spesielt enerådende pastor, med flere koner og mange barn. (Man kan få Knutbyassosiasjoner av mindre). Georg drar til Oslo for å avhøre ham, en mer arrogant drittstøvel skal man lete lenge etter. Det samme med en annen type i boka, en pedofil eldre mann som deltar i et forskningsprosjekt om pedofili. Hans brutale ærlighet om hvordan han er sammen med små barn, er ufyselig og gjør meg kvalm langt inn i sjela. Ikke at det er så utbroderende, men det er nok til å spy av. Det samme med noen mishandlingscener av et barn hvor en av hovedpersonene er involvert. Det er skikkelig vondt å lese.  Man kan undre seg over vitsen med å skrive noe sånt, er dette spekulativ krim eller er det en måte for forfatteren å vise en brutal side av virkeligheten på? At hendelsene har noe med løsningen å gjøre, trenger man ikke å være rakettforsker for å forstå, men det tar likevel tid å se det store bildet. 

Naturskildringene fra Valdres og Numedal er fine, og det er morsomt å kjenne igjen steder jeg har vært. Damman skriver bra,  boka er lang, likevel suser siden avgårde. Det er spennende, selv om innholdet for meg til tider er too much. Å lese om mishandling og seksuelle overgrep av små barn er noe av det jeg liker minst i krim. Jeg har vel egentlig fått mer enn nok av det gjennom jobben min, og liker å lese noe annet på fritiden. Virkeligheten er brutal, og overgrep mot små barn er heldigvis ikke en del av dagliglivet til folk flest, men desto mye mye værre for de som rammes. Jeg opplever ikke at Jaran Damman fråtser i skildringene, men uansett gjør det han skriver smertelig inntrykk og er mer enn nok hvis man har litt innlevelse. 

Anne Lise i Hverdagsnett har også blogget om boka.

Andre: 

Randaberg 24, Adressa +,   andre?

Mitt innlegg om Dødstimen her , anbefalte den som påskekrim i 2018.

Jaran Dammann deltok på krimfestivalen i mars, og fortalte bl.a. at han selv har gått på Numedal folkehøgskole i sin ungdom. Artig.

Dødsengelen var med meg på ferie på Costa Blanca nettopp. Her ved kirkeplassen i Altea. 

Og her ved Casa Vital i Altea. Stedet dreves av en kar fra Ålesund som heter Åge Folkestad og han har fått laget en helt spesiell blå vin. Må oppleves.

Jaran Dammann: Dødsengelen , 491 s

Cappelen Damm 2022

Boka er lånt på biblioteket