Kristin Lavransdatter - Kransen, av Sigrid Undset (klassiker og 1001-bok)

 Jeg tror faktisk ikke jeg har lest Kristin Lavransdatter, selv om det er en en bok/trilogi/historie vi alle her til lands mer eller mindre har vokst opp med. Bøkene er filmatisert, kanonisert, spilt som friluftspel, vanlig teater, TV-teater osv mange ganger.  Jeg har den også i hylla i hjemme. Små skrift og gammelmodig språk av denne typen er ikke alltid å fortrekke. Det tar lengre tid å lese. Min utgave har ordliste bak, for her er mange sære ord. Samtidig er dette bøker man skal ha lest, bør ha lest, må ha lest- selv om jeg ikke bryr meg så mye om skal, bør, må- så er det rart med det når det gjelder våre kanoniserte norske litterære verk. Vel, og nå skred jeg altså til verket. Utgaven min av Kransen er en språklig bearbeidet versjon av Kristin Brandsegg Johansen, en versjon som skal gjøre den lettere tilgjengelig for nye lesere. Vel, vel, tungt nok dette, synes jeg, men historien er så fengende at siden går unna. Dette var en bok jeg så fram til å ta frem igjen å lese, etter å ha lagt den fra meg for kvelden. Det er alltid et godt tegn. Og nå vet jeg jo hva alle snakker om når det snakker om Kristin Lavransdatter og hennes Erlend på Husaby.

I Kransen følger vi Kristin Lavransdatter fra hun er lita jente til brullypet med Erlend av Husaby, som hun får til slutt. Det er vel ikke spoiling, historien er så godt kjent at de fleste har vel fått med seg det.

Kristin er lovt bort til Simon Darre, sønnen på nabogården av sin far Lavrans Jørundgård. Kristin har et nært forhold til sin far, og er nok litt bortskjemt. Moren Ragnfrid er en mer alvorlig type, noe vi skal få vite mer om etterhvert. Lavrans og Ragnfrid mistet tre sønner i barsel og Kristin er det etterlengtede barnet som vokser opp. Etter henne kommer Ulvhild, som tragisk nok blir utsatt for en ulykke som skader henne for livet. Til sist får de en ny datter, Ramborg, som er en del år yngre enn Kristin, men henne får vi ikke høre så mye om. Dess eldre Kristin blir, dess mer handler det om  hennes kjærlighetsliv. Hun reiser i kloster et år, etter sorgen over barndomsvennen Arne som ble drept av en rival, Bentein, i slosskamp. Bentein påsto stygge og uriktige ting om Kristin og sa at det gikk rykter på bygda. Bentein hadde tidligere forsøkt å forgripe seg på Kristin, men hun greide å komme seg unna ham. Hun følte likevel skyld og tenkte mye på at hvis Bentein hadde greid å gjennomføre det, så hadde sikkert Arne fått skylda. Kristin var kjær i Arne, men de hadde aldri gått over streken. De var begge inneforstått med at Kristin var lovt bort til Simon, slik det var på denne tiden. Arne var bitter over at fordi han var av lavere rang ville han aldri få  Kristin, at Lavrans aldri ville godtatt det.

Da Kristin var i kloster var hun ute og gikk med romvenninnen Ingebjørg. De ble antastet av to menn, men ble reddet av et par andre menn, hvor den ene var Erlend av Husaby. Der ble det kjærlighet ved første blikk kan man si. Kristins følelser var så sterke at hun traff han i hemmelighet. Erlend hadde også en historie med en annen kvinne og to barn med henne, han var av rang godt parti, men ikke av oppførsel og rykte. Erlend og hans menn prøvde et par ganger å snakke med Lavrans for å få feste Kristin. Da hadde allerede Simon brutt forlovelsen etter å ha hørt rykter om Kristin og Erlend. Ikke enkelt dette. Kristin kom hjem etter året i kloster, men faren var like steil. Erlend var ingen mann for henne. Kristin ble innesluttet og var like steil. Så skjedde det en kirkebrann i et skikkelig uvær med lyn og torden, der Erlend gjorde en stor innsats og ble venn med Lavrans. Lavrans tok noen runder med seg selv igjen og ga sitt ja.  Slutten av boka handler om brullypsforberedelser ,  brullypet og veien inn i ekteskapet, samt at vi får vite mer om Ragnfrid og Lavrans, hva de strever med og har bak seg.

Det er en riktig gripende historie dette, men jeg kunne ikke fri meg for å tenke; hva er forskjellen på denne og alle slags historiske "dameromaner"/underholdningsromaner? Den har mye av de samme ingrediensene med ulykkelig kjærlighet, rivalisering, mye død og drama, og en lykkelig slutt i den forstand at de elskende får hverandre. Men forskjell må det jo være, siden Sigrid Undset fikk Nobelprisen for denne serien og Olav Audunssøn. Det  må være språket, selv om det ikke er så enkelt å vurdere dette for en legman (ikke-ekspert på over 100 år gammelt språk) i dag, så gammelmodig som det er. Men det som er tydelig er at karakterene er meget levende og godt skildret, miljøskildringene likeså. Det er nydelige passasjer her av natur og omgivelser, skikkelig stemningskapende. Vi ser godt for oss hvordan det er der på denne tiden, og hvordan Kristin og familien og de andre levde. Så har også Unset blitt hyllet for sine middelalderskildringer. Dramaturgien er også upåklagelig.

Jeg bet meg også merke i de passasjene der Kristin ble forsøkt antastet, siden Vigdis Hjorth og datteren Line Norman nettopp har kommet med boka "Kristin må vekk" om #metoo i Kristin Lavransdatter. Boka har fått slakt i de anmeldelsene jeg har lest, men jeg skal lese den. Hjorth og Hjorth Norman kommer til Lillehammer neste uke for å snakke om boka, og da skal jeg være der.  det var de to episodene, men en ukjent og med Bentein, samt at også hennes tilkommende en gang nesten tvang henne til det, som jeg kan tenke meg er tema i boka. 

Jeg fikk også veldig lyst til å se Kristinspelet på Sel i slutten av juni. Skal se om jeg får gjort det nå. Tidligere har jeg vært på Kristinfestival på Husaby i Skaun, og flere ganger på Bjerkebæk på Lillehammer hvor Kristin Lavransdatter har vært tema, så også nede i byen under litteraturfestivalen. 

Nå føler jeg meg enda mer forberedt, siden jeg har egenhendig lest Kransen.  Mulig jeg har sett en  teaterversjon på Trøndelag teater en gang, den har gått der før, muligens flere ganger.

Jeg skal lese resten av trilogien, sjekke om utgavene mine er lesbare, ellers må jeg skaffe meg noen med større skrift, eventuelt Kindle og Ebok.  Håper Elida godtar Kransen som en bok i 1001-lesesirkelen i første omgang.  Kvinnelig forfatter for mars. (mulig jeg rokkerer på dette senere, siden hun også er Nobelprisvinner- men liker å være litt ajour, derfor setter jeg denne på mars- da har jeg lest en bok i alle månedene så langt) 

Kristin Lavransdatter er også en av Jannes 66 klassikere, et leseprosjekt som har ligget i dvale siden desember, men som jeg må få fart på igjen. 

Tine har også lest Kransen- og  hele trilogien. Les hennes fyldige og gode omtale.

Sigrid Undset: Kristin Lavransdatter, 396 s 

Gloria Forlag 2020

Kjøpt selv