Diamantkvelder av Hilde Rød-Larsen

 Jeg ble nysgjerrig på denne romanen etter at den kom i søkelyset igjen da en dansk avis skrev om det selvbiografiske ved boka. Hilde Rød-Larsen har uttalt til avisa at den er basert på egne opplevelser med et forhold til en mye eldre mann, en kjent psykiater, da hun selv var veldig ung og sårbar og led av spiseforstyrrelse. Den gangen tenkte hun ikke over det, men da #metoo-bølgen slo inn over oss, gjennomgikk hun som veldig mange andre kvinner, sine egne erfaringer, - det som hendte meg var det ikke sånn det også? En sånn sak, som vi tiet om. Hun erfarte nå i voksen alder situasjonen og forholdet på nytt, i et annet lys og er nå klar på at det var en maktasymmetrisk relasjon. Hun har sagt dette i intervjuer, som det har stått flere av i den norske presse i senere tid. Saken har fått mye oppmerksomhet og psykiateren er også under gransking av Helsetilsynet, og vurderes også av Statsforvalteren. (sist jeg leste om den). Men over til romanen, holder den vann?

Forlaget om boka: 

Går det an å fri seg fra seg selv?

Agnete har kontroll. Dagene følger en fast rytme, kroppen lystrer kommando, hun har en jobb hun trives med. Hun er gift for andre gang og har en datter som snart er voksen. Så begynner hun å miste håret.

En høstmorgen reiser mannen hennes på jobb i utlandet og skal ikke komme hjem før til jul. Hun og datteren er alene i leiligheten. Agnete får ro til å lete etter ord for det kroppen har prøvd å fortelle henne en stund.

I glimt og bruddstykker forsøker hun å se tilbake på seg selv som ung student i London. Hvordan hun lengtet etter å bli avslørt og trøstet. Hvordan hun i de årene forvillet seg inn i et mørke forkledd som lys.

Diamantkvelder viser kompleksiteten i en metoo-relasjon og undersøker hva det vil si å være et offer.

Boka er delt inn i tre deler, men tidsmessig hoppes det frem og tilbake i en og samme del. Agnete skriver, oversetter, men får ikke til å skrive om hendelsene, ikke før hun skifter navn på karakterene. I romanen er hun ung student i London og blir veldig god venninne med Jenny. Hun bor med sin far Cristoph, som er en kjent psykolog med egen praksis. Han er høflig og nyskjerrig på Agnete. Tidvis hopper vi frem i tid og da har Agnete mann og en datter. Det er mye refleksjon over nåtid og det som var, hendelsene, forholdet. Det hun synes det er så vanskelig å tenke tilbake på. 

I del to skiftes navnene. Marianne og Alexander. Da blir det mer intens, del en er rolig, frem til klimakset, som er referert i avissakene; da han inviterer henne inn i terapirommet, henter et laken fra skapet, legger det på benken, etter å ha roet henne ned, hun har hatt fæle drømmer, han bygger tillit, legger henne ned, på lakenet på terapibenken. Hun stritter ikke i mot, men samtykker ikke heller, er det en slags freeze-situasjon? Skjønner hun hva som skjer?

Det gjentar seg.

Også i voksen alder, hun tar også kontakt med han dann og vann.

Hvorfor gjør hun det ? Det vet vi ikke. Og noe av det problematiske ligger i dette, synes jeg. At hun fortsetter å treffe han , også flere år senere. Det er ikke vanskelig å skjønne at det den gangen da hun var ung og sårbar, og han voksen, mektig i kraft av sitt fag, ikke var en bra situasjon i det hele tatt. Hans oppførsel var grenseoverskridende, utnyttende. 

Men det skjer nok noe i relasjonen, at han etterhvert ble noe for henne, hadde noe som dekket et slags behov i henne. Hvem vet, følelser er komplisert. Hvordan jeg ville lest boka før vi ble klar over det selvbiografiske i den, er ikke godt å vite. Det er i alle fall klart at lesingen nå er preget av det, man leter etter det, som man har lest i avisene. 

Romanen er forøvrig tidvis veldig fint skrevet, men noe ujevn. Det er en roman som har godt av å bli lest sakte, man må være i rett modus for å ta inn, det er mye subtilt her, bra bruk av undertekst. Jeg likte å lese den.

Anbefales!

Tine har også blogget om boka.

Hilde Rød-Larsen: Diamantkvelder, 252 s

Aschehoug 2022

Leseeksemplar fått av forlaget