Stella Maris av Corman McCarthy

Jeg har lest mange superbegeistrede anmeldelser av Passasjeren og Stella Maris av Corman Mc Carthy. 89-åringen kom med sitt nye mesterverk i 2022, og da var det noen år siden sist. Jeg har ikke lest noe av ham før, men jeg har sett filmene Veien og Ikke et land for gamle menn som er basert på hans romaner med sammen navn.

Jeg lånte Passasjeren på biblioteket, men måtte levere den tilbake før den ble lest. Stella Maris hentet jeg før påske, og den begynte jeg å lese for et par-tre dager siden. Jeg tok den med meg på påskeferie i nord, fordi den har så kort leveringstid. 

Og for en bok... Jeg ble skikkelig oppslukt.

Forlaget om boka: 

Wisconsin, 1972: Tjue år gammel og med førti tusen dollar i en plastpose legger matematikeren Alicia Western seg inn på et psykiatrisk sykehus. Hun har skremmende hallusinasjoner – men etter hvert blir de en slags trygghet for henne.

Alicia er en briljant matematiker og har lange, utfordrende samtaler med terapeuten sin om vitenskap, filosofi, erkjennelse og mening. Men broren Bobby Western nekter hun å snakke om.

Stella Maris er en utfordrende og tankevekkende samtaleroman om forholdet mellom bevissthet og virkelighet, tanker og språk, fornuft og galskap. 

Boken utgis samtidig i Norge som i USA og England.

Boka er en samtaleroman som foregår mellom Alicia Western og psykiateren hennes, dr. Cohen på Stella Maris . Innledningsvis leser vi et journalnotat der hun beskrives om en tyve år gammel jente som kom med buss og en plastpose med massevis av penger. Hun har diagnosen paranoid schizofreni, og året er 1972.

Gjennom samtalene snakker de om ganske dype og komplekse temaer. Alicia er en svært intelligent kvinne, med et doktorgradsstipendiat i matematikk. Det dreier seg om matematikk, vitenskap, filosofi, bevissthet, eksistens, fornuft og galskap, hennes vesener, mangel på virkelige venner, hva er virkelig når det kommer til stykket? Om broren Bobby som hun sier er død. Om en kjærlighet som aldri ble gjengjeldt og om oppveksten. Hun kunne lese da hun var fire. Hun vokste opp hos mormor, mora døde tidlig. Faren var en kjent atomfysiker, og likte best å sprenge i Stillehavet, og var delaktig i atombomben som ble sluppet over Hiroshima.

Dr. Cohen er av den typen psykiater som stiller seg åpen, undrende, og på det viser får han til en dialog med Alicia. Alicia selv har snakket med nok psykiatere og psykologer opp gjennom årene og hun har ikke så mye til overs for dem, hun kjeder seg lett, hun har sagt alt før, inntil et visst punkt, hun har hørt alle spørsmålene før, hun liker å lure dem.

Faren for selvmord er også et tema, hun skildrer et forsøk som er ganske grusomt, og tankene hun gjorde seg om det, det var snakk om å drukne seg, men hennes resonnement basert på kunnskapen hun hadde, førte til at hun ikke gjorde det fordi det ville bli alt for smertefullt, seigpining som tortur før hun ville komme til å dø. 

Matematikk og fysikk er ikke helt min greie og en del av disse geniene og filosofene som hun nevner, hennes forbilder, som blant annet Gøbel, på området er ukjente for meg, men det gjorde meg ikke noe at jeg ikke skjønte alt dette. Wittgenstein derimot har vi hørt om en del , spesielt gjennom Vigdis Hjorth. Essensen i boka , de andre samtalene var det som interesserte meg, metafysikken, livet, døden, hva psyke er, psykisk sykdom, virkelig vs ikke, hva vet man egentlig innenfor psykiatrien, det relasjonelle, hvordan de to snakker sammen. Alicia er/var særdeles skarp, hun avslørte dette så tidlig, hun har et svartsyn og er svært pessimistisk, selv om dr. Cohen mente hun ikke fremsto som klinisk deprimert.  Det er nok mye sannhet i Alicias erkjennelser.  Det er fortsatt i dag utrolig mye man ikke vet, feks om schizofreni. 

" Du tror ikke terapeuten har særlig stor evne til å hele. 

Jeg tror det folk flest tror. At det er omsorg som heler, ikke teori. Det mener folk over hele verden. Og det kan sågar hende at alle problemene i bunn og grunn er åndelige. Uansett hvor månesyk Carl Jung var hadde han antagelig rett i det.

....

Jeg anser det ikke for å være dystert. Det er bare realistisk. Psykisk sykdom er en sykdom. Hva skal man ellers kalle det? Men det er en sykdom i et organ som like gjerne kunne ha tilhørt en marsboer så lite som vi vet om det."

s. 61

Jeg synes romanen var svært fascinerende, jeg ble helt oppslukt. Som ung søkende var jeg også opptatt av mange av de samme tankene, om enn ikke på det nivået, totalt sett,-  som Alicia - matematisk geni som hun var. Men mye av det andre er slikt som alltid har interessert meg. Hva som gjør at McCarthy skriver en slik roman nå, kan man undre seg på, det gjør i alle fall jeg. Vil han på på tampen av livet få frem sine tanker om livet, døden, universet- hans erfaringer samlet, eller er det noe annet han vil med disse bøkene? Jeg kjenner ikke forfatteren godt nok til å gi noe svar på det, men jeg ønsker å finne mer ut av det.  Jeg skal i alle fall skaffe meg og lese Passasjeren når jeg kommer hjem. 

I går kveld leste jeg på nytt et par fyldige anmeldelser av Passasjeren (tror det var NRK og VG) , og ble litt lei meg. I den boka er det broren Bobby som forteller, og Alicia er død, hun hengte seg etter hun var på Stella Maris. Kanskje var det dumt at jeg leste det. Jeg hadde litt håp for henne. Tenk, da visste hun ikke at Bobby levde. Hadde hun visst det kunne hun ha levd. Hvis det ikke var det at han var død for henne som tok knekken på livslysten.
Ja, du skjønner, denne boka, og Alicia gjorde inntrykk på meg. Mer enn jeg trodde kanskje, men slik er det ofte når innholdet av en sterk roman bearbeides. Det er lenge siden jeg har lest lignende. Godt mulig jeg leser denne igjen. Dr. Cohen var også en glimrende samtalepartner og terapeut og McCarthy en mester til å skrive dialog.

Anbefales!

Corman McCarthy: Stella Maris, 218 s

Gyldendal 2022

Lånt på biblioteket

Stella Maris på tur, her på Bodø flyplass