Min tur av Anne Lindmo . Hva svarer du når fjellet kaller?

 

Anne Lindmo er kjent for de fleste som fredagsunderholder med kjole og høye stiletthæler eller en som lager humorpodcaster. Privat så elsker hun å gå på tur. Nå er hun ute med sin første bok, en nær og personlig bok om å dra på tur i skog, mark, fjell . Den koste jeg meg med, og det ble samtidig en reise i min egen tur-historie. 

Boka er kronologisk oppbygd, med barndom og oppvekst i en familie som likte å dra på tur, og alle turene til besteforeldrenes sæter i Gudbrandsdalen.  Det var aldri jag etter å gå lengst, høyest , ha det rette utstyret og lignende. Å være ute, ta med ro på sætra, de små turene, eller noe lengre søndagsturer med familien  var det hun vokste opp med. Senere ble det studier i Oslo, en annet liv og turer var noe man ikke drev med i gjengen til Anne den gangen. Han i kollektivet som hadde ski og treningsklær, ble buet ut da de fant ut av det, skriver hun. Det var bare for streitinger. Nei, kafeer, øl, og mørke puber var bedre. Jobbe i studio, og sånne ting. Anne var aktiv med nærradio. Hun traff han som skulle bli hennes mann, og livet gikk over i andre sysler, med to barn, barnehage, jobber og alt det der. De begynte etterhvert å ta med ungene på tur. Anne merker også at det å være ute er noe hun elsker, samtidig er livet travelt og kiloene øker på, mens kondisen blir dårligere. Hun kjenner at hun må gjøre noe, og hører en hvisken fra fjellet. Hun gjør noen valg, og begynner å vie seg til turer i fjellet, med og uten familie. Hun prøver å smette inn turene i de fridagene hun har, og øker stadig på radius og utfordringer. Det blir høyfjell, det blir tinderangling, skøyting på is i marka og rando på Ringstind og luksusliv i Lyngen med en gjeng utlendinger og treretters på en gammel båt i Lyngenfjorden. Ikke helt Anne, men erfaringen var interessant. Hun ble med en venninne på hundekjøring på Hardangervidda, ingen utfordring ble henne fremmed ,  turene avanserte.

Det morsomste av alt var da hun dro på tur i Jotunheimen med sin 82 år gamle mor, en meget sta kvinne, men sterk og rørslig og med sterke meninger. 

"Planleggingsfasen  kompliseres litt ved at mamma er rasende på alt som kan minne om utstyrsmani og snobberi. Denne dama er i konstant kamp mot grådighet og  forfengelig konsum, hun  er beundringsverdig og noen ganger grenseløst irriterende i sin nøysomhet. Mamma har en kåpe og tre bluser, hvis slikkepotten hennes knekker i september, så ønsker hun seg en ny til jul, da skriver hun det på ønskelista si sammen med ting som hyssing og opptenningsbriketter." (s, 134)

Hun nekter å gå i annet enn joggesko, eller turnsko i fjellet, og aldri med staver. Hun har ikke med seg ekstraklær og klarer seg med en bomullsanorakk. Selv om Anne insisterer , nekter hun å ha med mer, eller bu seg for regn og dårlig vær. Da mor faller i myra andre gang og blir søkkvåt, tar hun omsider i mot en stav fra Anne. 

Anne skriver åpenhjertig og morsomt, også om sine betraktninger rundt sin trang til å gå tur. Jeg liker at hun er opptatt av gjenbruk, og at hun skriver en del om det. Hennes filosofi opp gjennom er å kjøpe mest mulig brukt, samt å låne, også da ungene var små. Hun har også vært en flittig bruker av DNT`s rutenett og hytter, og skriver også noe om at det er jug at den norske villmarka er gratis og tilgjengelig for alle som vil.  

"Friluftsliv krever fort et solid budsjett og en ganske stort pensum med kunnskap. Det låter bare mye mer sosialdemokratisk koselig å si at den norske naturen er gratis og for alle." (s. 168)

Det har hun helt rett i. Spesielt i dag i dyrtid, men også før. Jeg var alene med barn i mange år, og vi likte å dra på tur, men jeg måtte låne, arve og kjøpe ski på salg for å ha råd til å dra på fjelltur, Ei helg på en DNT-hytte med helpensjon koster også ganske mye, pluss reiseutgifter. For oss ble det ikke så mange turer til disse hyttene, men nærområdet i bymarka brukte vi flittig. 

Jeg hadde også noen år etter at jeg ble skilt, at jeg dro mye på fjellet alene, eller sammen med venninner. Jeg satte meg mål om å samle på fjelltopper over 2000 moh, det ble mange turer i Jotunheimen, Rondane og Trollheimen, samt Sylane , siden det er nærmere Trondheim der jeg bor.  Jeg gikk fra hytte-til-hytte alene eller sammen med andre. Jeg elsker disse turene og lærte mye, leste alt om planlegging, ønsket meg turklær og utstyr til bursdager og jul, til mine foreldres store glede, da de alltid har vært glad i natur og fjellet selv, noe jeg også er så heldig å ha med meg fra barndommen. Jeg har ikke som Anne, vært så ivrig på vinterturer på ski i fjellet alene, men ellers kjenner jeg igjen veldig mye av hennes turglede og hvordan dette avanserer når man begynner å gå i fjellet. Mine skiturer var det mest av i barne- og ungdomsårene, med familen på søndagsturer, eller med venner på hytter i Verdalsfjellet. Den praten som foregår på DNT-hytter, utstyrsmanien som har økt betraktelig de siste tiårene, kjenner jeg godt til. 

Det har blitt mer utenlandsturer og mindre norske fjell på meg de siste årene, av forskjellige grunner, men jeg kjenner virkelig at jeg savner det. Hvert år tenker jeg, fjellet. Jeg er alltid lykkelig på fjellet. Men det er noe med det Anne sier, det er ikke gratis. Bortsett fra når jeg er på besøk til familie i Lofoten og går i fjellene der, men det har det også blitt mindre av etter at barnebarna kom, de er så små, men det kommer igjen.  Og jeg har prioritert andre reiser foran fjellturene, men noen har det da blitt, annethvert år minst en tur, og jeg kan uansett gå andre turer. Om ikke de høye toppene, men i terreng der jeg kan gå kortere turer enn før. Det finnes turer for alle, tenker jeg, selv om helsa svikter og man ikke greier å gå like mye lenger. Har man ikke råd til turer med overnatting, kan man bruke marka og nærområdet, selv om det ikke er helt det samme som fjellheimen, det skal jeg innrømme. Det er et eget sug med den store fjellheimen. 

Jeg synes også historiene der hun reiser i gruppe med kjente eller ukjente er gøy å lese om. Vandrere er en mangfoldig gruppe mennesker med sine særtrekk av forskjellig mengde  kunnskap, besserwissere, nykommere og annet. Det kjenner jeg også igjen, og humrer når jeg leser om de typene hun risser opp. Jeg har ikke vært på så mange gruppeturer med DNT, men noen har det blitt, som fotokurs i Rondane og hytte-til -hytte i Trekanten i Trollheimen (ikke den mest berømte, men den gjennom Innerdalen) . Anne har hatt en sterk drivkraft, og hva er det ikke hun har satt seg fore å lære; klatring, skøyting, rando, hundekjøring, kano med mer. Imponerende. 

Min tur, er en slags memoarbok, som kan inspirere andre til å lytte til fjellets kall, eller komme seg mer ut i naturen, også de som har sporet litt av. Jeg vil også tro boka er gjenkjennelig for veldig mange nordmenn, det ligger i den norske folkesjela å dra på tur, og gå i fjellet. Også mange unge gjør det. Jeg har lagt merke til at det er flere unge influensere som priser naturen og drar mye ut, som også har skrevet bestselgere om det. Så at turgleden blant det norske folk er stor, det tviler jeg ikke på.  Jeg håper også at folk kan respektere naturen, - som min far alltid sa,- Ha respekt for fjellet og dyrene, ikke gå og rop, vær stille,-  og at vi ikke forsøpler og ødelegger den. Samt at vi samlet sett får ned utstyrshysteriet, men ha fokus på turgleden og at folk ikke skal la seg hindre av dårlig økonomi for å dra på tur. Til og med å bo på DNT-hytter er ganske så dyrt. Nå koster det vel over 1000 kr for en plass i fellesrom med helpensjon. Ikke for alle, spesielt ikke alle  barnefamilier.  Hva med hyttedeling, kunne det ha vært et nytt konsept? Med tanke på alle de som har hytte rundt omkring, hvorfor ikke la andre låne dem når de ikke er i bruk? 

Min tur er godt og artig skrevet, ikke alle partier er like interessante, men dette vil nok variere ut fra hvem som leser og hvilken livsfase/ livssituasjon  man er i. 

Anbefales!

Anne Lindmo: Min tur, 209 s

Vigmostad Bjørke 2023

Leseeksemplar fra forlaget