Tre kjappe anmeldelser av Irma Dahl 2- Den siste festen, Skallebank og Normal hverdag for økt beredskap.

 Forfatteren Kristine S. Henningsen har gått indie med Irma Dahl 2- den siste festen. Randi Fuglehaug er ute med Skallebank, den siste boka i trilogien om journalist Agnes Tveit. Trondheimsbosatte Marit Daaland Lesjø er ute med sin andre roman; den rykende ferske Normal hverdag med økt beredskap.  Alle tre forfatterne har det til felles at de har masse humor og skråblikk, og bøkene deres bærer preg av det, For denne leseren ga det rom for mye humring, fnising og noen latterkuler. Det trengs. Temaene deres er alvorlige nok, men må alt være så gravalvorlig? Jeg trenger i alle fall noe å le av innimellom, det er god mentalhygiene.  Det er en kunst med humor i bøker, det skal treffe på egen humor og timing. Mer om bøkene under her.

Det er en stund siden jeg leste Irma Dahl og Skallebank, men tiden går , og jeg henger etter med omtaler. For å komme ajour blir det derfor et samleinnlegg med disse. Det er heller ikke dumt med samleinnlegg, da erfaringen viser at de ofte når ut til flere lesere enn en enkelt bokomatale kan gjøre. Deling , deling, lik og del, del og lik, det er sånn det fungerer, (Dette var ment til forlag og forfattere som er opptatt av synlighet, og det er vel de fleste)

Irma Dahl 2, Den siste festen av Kristine S. Henningsen

Gitt ut på eget forlag- Indiemoon 2024

Leseeksemplar fått av forfatteren

Forlaget om boka:

Irma Dahl har nettopp realisert sitt livs drøm om å starte eget begravelsesbyrå. Hun bestemmer seg for å fylle et hull i markedet, og satse på en ny nisje: Festlige begravelser.
Hvorfor ikke feire livet til den som går bort heller enn å sørge over det? Den siste festen AS tilbyr askeraketter og festlige begravelseslåter. Problemet er at folk ikke ser ut til å forstå konseptet.
Irma må ty til til uortodokse metoder for å promotere byrået, noe som fører henne opp i etiske dilemmaer og absurde situasjoner.

Jeg leste ikke Irma Dahl 1 som kom ut for noen år siden på Juritzen, men har den faktisk liggende i ei bokhylle. Nå ble jeg fristet til å ta den frem. Jeg skal innrømme at jeg synes det har vært litt skummelt å lese om en hovedperson som jobber i begravelsesbyrå, og om alt det jeg ikke vil vite om som foregår der. Tine kunne forsikre meg om at det ikke var noe ekkelt i denne boka. Hun vet hvor sensitiv jeg er på sånt. Vi leser mye krim og man kjenner preferansene til hverandre etterhvert. 

Og det hadde Tine rett i. Ikke noen ekle obduksjoner og sånt her, i alle fall. Det er bare morsomt og relasjonelt. Og varmt  og litt trist. Irma er en herlig og spesiell karakter, som mangler noen sosiale antenner. Det fører til at hun kan være alt for direkte, og det passer ikke alltid. Hun har god fantasi, er kreativ og evner å sette sine ideer ut i praksis. Som med dette begravelseskonseptet- Den siste festen. De tradisjonelle byråene tar mesteparten av kundene, og Irma måtte finne på noe annet. Ikke at det er så lett å 

å hanke inn kunder med dette ville konseptet akkurat, hvem vil ha fest når man har mistet sine kjære liksom. Men ja, dette er at altså et alternativ. 

Med seg på laget får hun etterhvert en innvandrerungdom; Hassan, som ble snodig rekruttert inn som en slags samfunnstraff. Hassan stjal mobilen til sønnen hennes, og Irma tok saken i egne hender, siden politiet ikke gjør noe med slike saker likevel. Sønnen ble kjempesur for at hun blandet seg inn, så der ble det isfront. Hassan er også motvillig, men riset bak speilet tvinger han til å stille opp. Etterhvert blir han faktisk ganske dreven og viser sine talenter, blant annet han kan omgås folk på en god måte, noe som ikke alltid er Irmas sterke side. 

Irma og byrået får sin første kunde, og etterhvert noen til, som vi blir kjent med gjennom boka. Det er morsomme , triste og rørende historier vi blir vitne til. Karakterer jeg ble litt glad i. Etter siste side, satt jeg igjen med en følelse av å ville ha mer Irma Dahl. Godfølelsen satt lenge i. Det er vel ekte feelgood, det? 

Irma Dahl 2 - den siste festen- er en morsom og varm roman, som jeg anbefaler høylydt. 

Skallebank av Randi Fuglehaug

Kagge forlag 2024 Krim

Leseeksemplar fra forlaget

Fra forlaget:

Journalist Agnes Tveit skal dekke det tradisjonsrike Smalahovesleppet på Voss for lokalavisa då ho får auge på eit menneskehovud blant saueskallane.
Den påtroppande ordføraren på Voss, tidlegare TV-kjendis og heimflytta vossing Sjur Dagestad, dukkar ikkje opp til opninga av Smalahovesleppet. Men hovudet hans gjer det. Det blir funne i festivalteltet, skilt frå resten av kroppen. Kven har tatt livet av - og halshogd - den populære politikaren?
Agnes Tveit, som er tilbake i avisa Hordaland og motvillig nærmar seg sin eigen 40-årsdag, var truleg den siste som prata med Dagestad då ho portrettintervjua han dagen før. Ho kastar seg ut i ei etterforsking som avdekker stygg maktkamp, politiske fiendskap og alvorlige truslar. Jo tettare Agnes kjem på drapssaka, jo fleire truslar blir retta også mot henne.

Jeg leste de to første bøkene om Agnes Tveit med glede. Å skrive krim med humoristisk snert er en krevende øvelse. Dette mestrer Randi Fuglehaug på en ypperlig måte. Hun syr sammen spenning, et godt plott, absurde situasjoner og herlige karakterer på en sterk måte. Skallebank er den beste av de tre i serien, og det er trist at det ikke skal komme flere , men hvem vet.  At hun skriver på nynorsk, merker man ikke. Da må man i tilfelle være svært allergisk.

Agnes Tveit er journalist i lokalavisa med teft for drama og krim. En TV- kjendis fra Oslo og hjemflytta Vossbygding skal ta over som ny ordfører i Voss. Agnes har hatt et portrettintervju med han i den anledning. Dagen etter oppdager hun et menneskehode i teltet der det skal være Smalahovudfest.  Oj, hjelpes, hun får sjokk når hun ser hvem det er. Selveste påtroppende ordfører Sjur Dagestad. Politiet blir tilkalt, og Agnes ringer redaktøren sin. Hun vil gjerne ut med saken med en gang, men det kan hun jo ikke, ikke i sin fulle bredde i alle fall. Men redaktøren er euforisk, denne saken er deres, denne skal de ha, og Agnes blir bedt om å være tett på, men ikke gå ut med det de ikke bør gå ut med av presseetiske hensyn og med tanke på politietterforskningen og så videre. Nå har det seg slik at Agnes ikke alltid er så glad i å følge reglene, nysgjerrigheten tar lett over. I tillegg har hun en god venn i politiet, og der tråkker hun over noen grenser innimellom for at han skal lekke informasjon.  I det hele tatt går hun ikke i veien for å få nyttig informasjon fra den eller de som sitter på det. Det fører henne i denne boka opp i noen vanskelige situasjoner. Både vennskap og egen integritet står på spill. Agnes fyller også straks førti, noe hun sliter med, og havner i det ene og det andre både privat og på jobb. Skallebank etter fyllekuler er henne heller ikke ukjent. Og når ting snører seg til, får hun både kjeft og trusler . Politiske maktkamper avdekkes og mer til. 

Boka ga meg noen herlige lesestunder, jeg vil ha mer. 

Anbefales! 

Normal hverdag med økt beredskap av Marit Daaland Lesjø

Aschehoug 2024

Leseeksemplar fra forlaget

Forlaget om boka:

Elin er ikke feig, hun er bare redd for mye. Hun er enslig og uføretrygdet og ser på seg selv som feilvare. Dagene slås i hjel med å se på dokusåper på tv. Ingen forventer eller krever noe av henne, og det er egentlig ganske behagelig. Da hun en dag bestemmer seg for å melde seg som besøksvenn for ensomme, endrer alt seg.

Normal hverdag med økt beredskap er en roman om frihet og ansvar, takknemlighet og trass. Den handler om å ikke gi seg.

Dette er en roman jeg synes er vanskelig å vurdere. Det er Lesjøs andre roman. Jeg leste ikke den første; Epikrise, men husker at jeg leste om den da den kom. Fra omslaget, om Epikrise: -" Jeget er tøff i trynet og har et ironipessimistisk verdenssyn. Stilen er konfronterende og observasjonsprega, og ligner den depressive og selvironiske tonen som florerer på steder som Twitter, Instagram og Reddit, der unge folk dyrker sine dårligste sider og lager humor av det.  Det er kjempegøy, og Lesjø treffer perfekt midt mellom selvdestruksjon og selvkontroll" . (Karoline Henanger, Klassekampen.)

Det kan hende det er noe her, som jeg ikke catchet helt da jeg leste den nye romanen Normal hverdag med økt beredskap. I starten likte jeg den ironiske og selvironiske stilen, og humret rett som det var av de treffende observasjonene og replikkene. Etterhvert synes jeg det ble mer trist. 

Hovedpersonen Elin har vært ut og inn av Psykiatrisk i mange år, både akutten og DPS, og går nå på poliklinikken på DPS i Trondheim, Nidaros. Hun gjør seg sine tanker og observasjoner av både ansatte og folk rundt seg i nabolaget og på butikken, men har ellers meget begrenset sosial kontakt. Da psykologen blir borte, begynner hun hos en psykomotorisk fysioterapeut i påvente av at psykologen kommer tilbake. Hun synes mye av det de gjør er teit, men greier ikke å si nei. Hun vil please av frykt for at fysioterapeuten skal avvise henne. Når et spørsmål om å skaffe seg besøksvenn kommer opp, begynner Elin å tenke at kanskje hun kan være en sånn venn selv. Og så melder hun seg på, tar kurs og får tildelt en person som heter Janne, som hun tror en en dame, men som viser seg å være en mann. Hvordan går nå dette, mon tro? Elin trosser sin frykt og møter opp, men er veldig selvbevisst her som i alle situasjoner; ikke si noe feil, ikke bli mistolka, please, være på trygg grunn, hva tenker den andre om meg, osv. 

I butikken treffer hun også psykiateren hun hadde da hun var innlagt, han var en god lege og hun leser epikrisen han skrev, for trøst. Hun begynner å få varme følelser for han, og tar alt som tegn; kanskje liker han henne også? 

Dumt å røpe mer her. Det jeg slet litt med var det triste i situasjonen til Elin, hennes angst og ensomhet, tvangstanker og overtenkning, det er ikke lett å ha det sånn, kombinert med humoren, eller det ironiske, selvironiske- som ligger hårfint på grensa til latterliggjøring av folk med psykiske problemer av denne typen. En ting er å gjøre narr av seg selv, ikke bra det heller, selv om selvironi ofte kan være avvæpnende og gjøre det lettere på en måte, men bakom klovneriet er det ofte en dyp tristhet.

Denne balansegangen er vanskelig. Jeg tror ikke forfatteren ønsker å latterliggjøre psykiske problemer, men kjente litt på spørsmålet om denne boka kan bidra til det? Håper virkelig ikke det. Roman ble for meg etterhvert mer trist enn morsom, og det var egentlig ganske slitsomt å være inne i Elins hode. 

Slutten ga håp om bedre tider. Heldigvis. 

Det er også ting å kjenne igjen. Vi kan alle, eller de fleste av oss,  kjenne igjen noe, tror jeg. men hos en person som Elin har disse tankene tatt over og styrer livet i en slik grad at funksjonsnivået er mye lavere enn hos friske mennesker, dvs de som kan fungere i jobb, skole , sosialt og lignende. 

Lesjø skriver bra, og med snert, men som sagt, litt usikker på prosjektet. Hva vil forfatteren? Kan godt hende jeg er feil generasjon, det er derfor jeg la ved utdrag av anmeldelsen av Epikrise innledningsvis. Jeg er ikke på Twitter, Reddit eller følger ironikontoer på Instagram, så det er mulig det er noe her jeg ikke forstår. Det skal også sies at jeg for tiden har en nær person innlagt i psykisk helsevern, og naturligvis er preget av det. 

Lesjø er født i 1980, er fra Ringebu og bor i Trondheim.