Boklansering: Hulemannen av Jørn Lier Horst

Endelig hadde jeg fri og det klaffet med å delta på boklansering av Hulemannen i Stavern. Jeg avspaserte et par timer og kjørte til Sandefjord fra Hedalen og plukket opp min søster som hadde laget en deilig middag før vi dro videre til Stavern. Seansen skulle foregå på Det gule galleriet. Heidi, søster, visste hvor det var, og fortalte at det var favorittstedet når hun reiste til Stavern for å drikke kaffe, gå på utstillinger etc. Men stort var ikke stedet, sa hun, og lurte på hvor mye folk som skulle komme?  Tja, ikke vet jeg, sa jeg , men det blir sikkert en del. Bare på facebook hadde ca 160 meldt seg på, om det kan være et slags pekepinn.

Gyldendalredaktør Cathrine, Karen fra ARK Farris og Jørn Lier Horst. (foto: Heidi Ness)

Da vi ankom Det gule galleriet, var det stappfullt. Personalet sa det ikke var sikkert vi fikk plass inne. Vi snek oss forbi krimforfatter Jan Mehlum, og noen andre, og var det ikke selveste Jørgen Brekke som hadde tatt turen sørover fra trønderhovedstaden der bak? Jo da, og det var vel de kjente fjesene vi kunne se blant alle de fremmøte. Med unntak av hovedpersonen selv da, Jørn Lier Horst, som nylig ble sammenlignet med Jo Nesbø i Dagbladet for sin innsats med Hulemannen. 

Gyldendalredaktør Cathrine åpner seansen og snakker om drømmeforfatteren, den alle forlag drømmer om, en som er produktiv, med en voksende suksess og popularitet, og den har de nå i sin stall, og en slik en er Jørn Lier Horst. Karen, fra ARK Farris intervjuet så Jørn Lier Horst på hjemmebane, om bøkene, politimann William Wisting, og Hulemannen spesielt, om forfatterskapet, og om de andre serien han skriver for barn og ungdom.

Jørn Lier Horst, er som de fleste vet, politimann av yrke, og bruker sine erfaringer i forfatterskapet. Nå går det så bra at han slutter som politimann og vier seg til forfatterskapet på heltid. Karen lurte på om vi får flere bøker fra han nå, men det kan han ikke love. Men han vil få mer tid til å reise rundt å treffe lesere på bokmøter og lignende, og mer tid til sin familie, og å sove lenger om morran. Det tar tid å være en populær forfatter, og opprettholde kontakt med leserne sine.  Dette synes han også er trivelig.

 Jørn Lier Horst. Foto: Heidi Ness

Angående Hulemannen så fortalte forfatteren at han har brutt noen av sine prinsipper. Han har sagt at han aldri skal skrive om seriedrapsmenn, fordi de omtrent ikke eksisterer i Norge. Vel, her kom det et unntak...  Han liker å skrive bøker han selv ville likt å lese, og det er jo så spennende med disse seriedrapsmennene da.. Han ønsker heller ikke å spekulere i grove voldskildringer og scener som slår deg i hodet med et brak, men heller bygge opp en uhygge ved hjelp av språklige virkemidler, noe Karen sa han har klart utmerket ved hjelp av snøen som laver med og antydninger, slik at uhyggen sakte men sikkert kryper under huden din.

I Hulemannen har han også konstruert flere mulige drapsmenn, men bestemte seg ikke før på slutten av boka hvem den skyldige var. Så hvis noen påstår at de visste tidlig hvem hen var, så visste de det før forfatteren selv, sa han.

Eget foto

Karen spurte nå så om hvor mange Wistingbøker det blir. Får vi en ny neste sommer? Nei, det tror ikke Horst. Kanskje i 2015. Han har noe på en skisseblokk, mer vil han ikke fortelle oss. Han sa det samme i fjor, sa Karen, og det kom bok nå, men det var fordi han ikke greide å la være å skrive den ferdig, sa han. Og hvem vet, det kan jo skje igjen? At vi får Wistingbok nr 10 allerede neste år?

Foto: Heidi Ness

Etter bokbadet ble det som seg hør og bør anledning til å kjøpe bøker og få dem signert.   Og i den deilige sensommerkvelden satte Heidi og jeg oss ute med kaffe og sjokoladekake og fordøyde inntrykkene. Og kom på at det også var snakk om filming av bøkene. Horst bekreftet at det var snakk om det, og at det planlegges en pilot nå, men at et slikt TV- eller film-prosjekt nok vil ligge et godt stykke frem i tid.

Heidi venter på kaffe og kake. (eget foto)

Ute på Det gule galleri i Stavern, inne er det stappfullt (eget foto)

Jeg har lest halve Hulemannen og klør etter å lese ferdig resten. Etter å ha hørt Gyldendal-Cahtrine fortelle innledningsvis at hun omtrent lettet tredve centimeter fra senga når hun leste slutten av boka, av spenning selvfølgelig, så er jeg utrolig spent på fortsettelsen.. Ikke har alle likene dukket opp enda heller, bare to.  Og jeg håper virkelig ikke at deres tilstand blir utbrodert like mye som det første liket i boka, da blir det i tilfelle ingen lesing til frokosten. Men til kaffen derimot..

For leserne som ikke har vært i Stavern, har jeg tatt et par bilder for å vise dere hvordan det ser ut på det idylliske stedet. Ikke akkurat stedet man venter at massemordere kommer til, og det gjør de vel svært sjelden, men man kan aldri vite. Det står fortsatt mange savnede på FBIs lister, kunne Jørn Lier Horst fortelle.;)

Havna i Stavern, med Citadellet i bakgrunn. (eget foto)