Undis Brekke av Gunnhild Øyehaug

Jeg føler at de bøkene jeg har lest i det siste henger sammen på en måte. Et tema i den ene boka går igjen i den neste. I Birger Emanuelsens roman Fra jorden roper blodet handlet det mye om fortielser, jakt, skudd, vidde, natur og om å vokse opp med en far, uten mor. I Lars Myttings roman Svøm med dem som drukner som jeg hørte på lydbok når jeg ikke leste andre papirbøker, var det en sønn som vokste opp hos bestefar, som ville finne ut sannheten om hvorfor foreldrene døde. Her var også hemmeligheter, fortielser, natur og våpen. I Tina Åmodts roman Det blir aldri lyst her, er vi igjen på vidda, med våpen, et skudd, dyr og natur, men også et lesbisk forhold og fortielser, samt Eli som reiser tilbake til hjemstedet sitt. Og akkurat dette, et lesbisk forhold og det å reise tilbake til hjemstedet er sentralt også i Gunnhild Øyehaugs siste bok Undis Brekke. Alt henger sammen med alt, som Gro Bruntland sa i sin tid.

Jeg tar den lettvinte veien og kopierer forlagets omtale av boka i dag:

Undis Brekke handlar om den 38 år gamle Undis Brekke som vender tilbake til heimbygda for å ta seg jobb som lektor i nordisk på høgskulen, endå ho er svært lei av studentar. Ho kjem akkurat i tide til å få med seg den årlege julemiddagen til høgskulens nordiskkollegium, og blir der konfrontert med ulike bitar av barndom, ungdom og tidleg vaksendom som ho har prøvd å feie under teppet. Svik, håp og angst, skrivesperre, kjærleik, mannlege og kvinnelege ekskjærastar, pms, barndomsvener og foreldre, får sine plassar i dette portrettet av ei kvinne som prøver å få hovudet over vatnet. Korleis stå opp for eigne verdiar, korleis sjå si eiga netthinne, korleis nærme seg si eiga mor, og korleis ete smalahove, er spørsmål romanen stiller.

Mer HER

Denne boka var en fornøyelse å lese. Fra et innledningskapittel hvor Undis tenker på eggløsning og sædcellers drift , og hvor tilfeldig det er når og om de støter sammen, sitter hun plutselig, 38 år gammel, i et selskap og skal spise smalahove med gamle venner og kolleger i hjembygda si på Sunnmøre.

Tidspennet i romanen er denne kvelden, i dette selskapet hvor det skjer litt av hvert. Undis treffer igjen gamle kjærester og går inn i gamle minner, mens hun samtidig er særdeles opptatt av PMS. Egentlig kan hun ikke drikker når hun har PMS, fordi det ofte bærer galt avsted og hun blir kjempesyk, men denne kvelden driter hun visst litt i det. Det foregår også en diskusjon om Sylvia Plath og Virgina Woolf hadde PMS i siste fase når de tok livet av seg. For, ja forskere har funnet ut at for noen kan det faktisk være så alvorlig. Undis selv sliter voldsomt med PMS, og har kun en uke hver måned hun føler seg normal og i grei form. Resten er mens og pms. (gjett om jeg selv husker det , hvor plaget jeg selv var før med dette. Nå er det over og jeg hadde nesten glemt det, helt til jeg leste om Undis) 

Så selv om mye her er morsomt og artig skrevet, så er det også mye sårt og alvorlig underveis. Undis mor forlot henne. Hun selv har slitt i forhold, og har fortsatt et godt øye til Vemund fra gamle dager.  Selv om hun var sammen med Anja i mange år, er hun egentlig ikke lesbisk, mener hun. Hun er sammen med mennesker, ikke kjønn.  Hun sliter med en doktorgradsavhandling , og både forholdet som røyk og denne doktorgraden, og kanskje noe annet er det som fører henne hjem igjen. Til festen med smalahove, mennesker fra fortiden og minner, og noe hun bør ta tak i.

Noe av tankerekkene og diskusjonene kan bli litt høytflyvende litteraturvitenskaplig, men de er vel heller ikke helt uten brodd, slik jeg leser dem.

Som sagt var dette fornøyelig lesing for det meste, en bok jeg også humret og lo av flere steder. Og bare det er en befrielse mellom lesing av temmelig mye sorg og tap og trist samtidslitteratur.

Siden det er søndag skal det bli en smakebit eller to fra boka:

Etter kapittel om befruktingen og livets opphav starter neste kapittel slik:

"Trettiåtte år seinare sat eg og stirte ned i eit daudt sauehovud. Det rauk av hovudet som låg på tallerkenen, tvers gjennom det brune, stramme skinnet over sauekraniet, som ein straum av synleg sjel ikkje kunne stanse seg sjølv i å stige opp. " ( s. 9)

Undis står på badet under festen og tenker på mora si som bare sa opp lærerjobben og dro:

"Det vil seie, det som skiljer mor mi får meg, var at mamma var modigare, eg berre valde ei ny undervisningsstilling, sa eg til meg sjølv, og måtte fnise, eg kunne sjå at eg var litt full. Det gjekk altså bra, trass i premenstrualiteten, eg kjende med takksam for at alkohol fants, at eg kunne fnise og ikkje grine av at eg stod her og så meg sjølv i ein spegel på badet til Norma Lomvåg og innsåg desse livssanningane om meg sjølv" (s.49(

Gunnhild Øyehaug  fødd 1975, busett i Bergen. Ho er utdanna cand.philol. og er lærar ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Ho har tidlegare vore medredaktør i tidsskrifta Kraftsentrum og Vagant og litteraturkritikar i Morgenbladet og Klassekampen. Romanen Vente, blinke blei i 2010 utgitt i Tyskland, Danmark og Sverige (sitert fra forlagets hjemmeside)

Den eneste blogganmeldelsen jeg fant i søket var Kulturguffen sin.

Boka lånte jeg på biblioteket. Det er den første boka jeg har lest av Gunnhild Øyehaug, og sikkert ikke den siste.

Ønsker du å lese andres smakebiter kan du ta en titt inn i Maris blogg Flukten fra virkeligheten. Ha en fin søndag!

Foto: Kolon forlag

Gunnhild Øyehaug: Undis Brekke, 126 s

Kolon forlag 2014

****Aktuell for Bokbloggerprisen 2014. Bloggere- skynd dere å les!