Brevandring på Nigardsbreen

Brevandring på Nigardsbreen. (Artes bilder)

Andreas er klar for tur på breen

Endelig er vi her, klar for brevandring. Jeg har spekulert mye, og lenge, på hvilken isbrearm på Jostedalsbreen vi skulle satse på. Jeg hadde fått en koselig e-post fra breførerene i Briksdalen, da jeg drev min research tidligere i sommer, og hadde lyst på den turen. Men siden det var fullt på Sande camping i Loen, som jeg hadde sett meg ut, så droppet jeg det.

Dessuten passet det bra å dra fra Juvasshytta og til Sogn og Nigardsbreen, fant jeg ut. Vi var litt slitne og sultne etter turen til Galdhøpiggen, så første mål var et sted å spise på veien over Sognefjellet. Andreas hadde veldig lyst på en hamburger, noe jeg tvilte på var så lett å finne på Sognefjellet. Det måtte da finnes en bensinstasjon et sted, mente han. Nei, det er jeg sikker på at det ikke gjør på fjellet, sa jeg. Jeg hadde kjørt her før.

Vi stoppet på Krossbu, en fjellstue, siden sulten gnog som besatt. Der inne kunne de tilby ørret til middag. Andreas rynket på nesen, mest av lukta, og at det så ut som et gamlehjem der inne, som han sa. Vel, å betale en middag til over 200 kr når han egentlig ikke ville, var ikke så fristende, så jeg kjørte videre.

Det endte med at jeg kjørte over hele Sognefjellet og stoppet på Turtagrø hotell. Du verden, så vakkert det er over Sognefjellet med de snøkledde fjellene, og vannene.

Sveiservillaen, Turtagrø hotell i Fortun.

Her kunne de tilby sengeplass, eget rom, tretters middag, whatever. Prisen? Vel, ikke billig. 450 kr for en treretters pr.pers, men vi kunne få et tilbud for to, med to senger på et firemannsrom i Sveiservillaen, samt treretters og frokost dagen derpå for ca 1500,-. Ok, jeg slo til. Andreas var også fornøyd. Her var det fint.

Dette er fjellsportens og klatrernes hotell, og mange flotte fjellbilder prydet veggene i spisesalen og peisestua. Jeg leste i en brosjyre at hotellet brant ned i 2001 og bygd opp igjen av daværende leder Ole Berge Drægni, som ikke fikk drive nyhotellet så lenge, siden han omkom i sunamien i Thailand i 2004. Utrolig tragisk å tenke på.

Vi trivdes her, og om kvelden fikk vi besøk av to unge menn som drev fjellsportkurs i området, på rommet vårt. De føk avgårde før vi sto opp om morgenen. Jeg synes det er så fascinerende med fjellsport, og Andreas sa han kunne tenke seg å prøve fjellklatring han også. Ja, det var så mye han kunne tenke seg, egentlig, og det synes selvsagt mor var artig å høre.

Vel, etter frokosten så hastet vi avgårde, nedover mot Sognefjorden, eller nærmere bestemt Lustrafjorden. Det stinket bremsevæske eller noe sånt da jeg stoppet nede i dalen for å fylle bensin. Nedover her måtte vel være som Trollstigen?? En og en halv time skulle det ta å kjøre fra Turtagrø og opp til Nigardsbreen. Vi planla å bli med en tur som skulle gå kl.12.45.

På båten

Ved Gaupne tok jeg av og kjørte 3-4 mil oppover. Det er godt skiltet, og snart var vi fremme ved Breheimsenteret i Jostedal. Jeg gikk inn dit og kjøpte billetter til turen som vi hadde valgt. Her var det også fine toalett å få lånt. Det finnes mange alternativer; særs lett, lett, lange og krevende med isklatring med mer. Vi valgte en lett tur på 3,5 timer. Det kosta 410,- pr person inkludert utstyr og båttur inn til breen. I tillegg kom bomavgift på kr. 25, – på veien innover.

Utenlandske turister må få sjokk over prisnivået her, sier jeg til Andreas. Det er jaggu meg dyrt nok for oss som bor her også, svarer han. Og det har han jo rett i.

Se her ligger den, vakre Nigardsbreen

Ved veis ende, satt to damer på noen blå melkekasser og tok imot billetter. Den ene satt med rullingsen i munnviken og svarte at vi hadde enda god tid. Vi skrev under en erklæring om sikkerhet og eget ansvar etc, og så at det var to stykker før oss som hadde signert. Altså, det så ikke ut til å bli det store taulaget. Med tanke på hvor mange vi var i går på Styggebreen, så virket dette luksuriøst. Vi hadde omtrent våre egne personlige breførere.

Nigardsbreen i sikte.

Etter båtturen vandrer vi et stykke in til breen. Pusten min går tungt, og førerdama, som røyket rullings, sier at ofte synes folk denne turen inn til breen er tyngre enn å gå på selve isen. Det kan jeg tenke meg, fordi det blir en helt annen gåing på isen. Jeg er imponert over at hun som sikkert nærmer seg femti og stadig røyker, har en slik jobb. Det blir jo en del turer.

Se så vakker og mektig den er.

Det er ganske mye folk her inne. Været er flott. Det er mange turer som folk er med på, dessuten er det mange turister som bare drar inn hit for å se breen. Det er ikke så mange breer som er så lett å nå for folk flest.

En bresprekk på blåisen.

Nå er vi straks klar for vandring. Vi er fire i tau, pluss føreren med sneipen, samt ei frøken som skal lære seg ruta. Vi får instruksjoner om hvordan oppføre oss på breen og i tauet. Vi skal helst ikke havne i slike sprekker, ved å være uansvarlige. Vi er ansvarlige for hverandre også. Vi er et team, sier hun, på brokete engelsk, siden det er to nederlendere i taulaget.

Andreas på breen.

Det er så vakkert å skue utover. Det er fantastisk å være på en isbre, på Europas største isbre på fastlandet. Nigardsbreen er en av mange brearmer på Jostedalsbreen. Den kan gå så langt ned, fordi vinder og mye snøfall om vinteren bevarer isen også om sommeren.

Det er ganske tungt å gå oppover, synes jeg, men teknikken kommer ganske fort. Føreren stopper ved jevne mellomrom for at vi skal kunne ta bilder. Vi får ikke gå og ta bilder som vi vil. Det er viktig å ha fokus på vandringen og se hvor vi plasserer føttene.

Matpause

Endelig blir det matpause. Det er kaldt å sitte på isen, så vi sitter ikke lengre enn nødvendig. Det er flott å skue utover og oppover. Jeg kjenner jeg er glad jeg ikke skal gå lenger opp i dag. Og fra nå av blir det bare morsomt.

Våre breførere.

Nå blir vi ført inn i trygge sprekker, hulrom og i det spektakulære islandskapet.

Trygg sprekk.

Brevann sildrer

Fantastiske formasjoner

Andreas koser seg

Vakkert

Artemisia koser seg også på breen

Nede igjen

Så, da er brevandringen over. Andreas poserer på en stein, før vi går til båten. Det har vært en flott tur. Jeg er ganske fascinert av isbreer. I dette området kan man vandre på og se mange brearmer. I fjor gikk jeg på Svellnosbreen i Jotunheimen. Det var en adskillig mer krevende tur, siden det var ganske langt å gå for å komme opp til breen. Men det var utrolig flott der også. Vi vet heller ikke hvor lenge vi kan glede oss over disse isbreene. Med tanke på global oppvarming og klimamendringene som er i gang.

Jeg avslutter med et bilde av Breheimsenteret i Jostedal. Det er et flott bygg, som føyer seg fint inn i landskapet. Her finnes kafe, film, souvenirer og informasjon. Det ble åpnet ganske nylig.

Breheimsenteret i Jostedal

Dette er en reposting fra min gamle VGB-blogg, 2.august 2009. Portalen er nå nedlagt.