Oryx og Crake (1) og Flommens år (2) av Margaret Atwood- helt spesielle, velskrevne, fantasifulle, morsomme og skremmende aktuelle dystopier

Jeg har lest de to første bøkene i Margaret Atwoods dystopiske trilogi om MaddAmmerne, crakerne, painballerne, Gartnene og de andre i dette helt særegne litterære universet. Bøkene er så rike på detaljer og historier at jeg grubler litt på hva jeg egentlig skal skrive om dem, uten at det blir for mye, for lite eller for komplisert. Jeg prøver, og lar dette innlegget være et forsøk på en slags oppsummering med noe refleksjon, mer enn en bokanmeldelse som sådan. At bøkene fenget meg, er det ingen tvil om. Bok tre MaddAddam har nettopp utkommet på norsk, og den skal jeg straks i gang med.

Oryx og Crake
Boka starter med at Snømann (tidligere Jimmy) våkner på stranda, der han og crakerne bor. Det kan virke som at de er de eneste overlevende etter den store katastrofen, pesten som rammet i lynfart og drepte mennesker over hele kloden. Crakerne er barn av Crake, Snømanns tidligere bestevenn, som het Glenn da Jimmy var Jimmy, i en annen tid, mens de enda levde trygt som barn og unge i Enklavene hvor de rike og velstående bodde, skjermet for dårlig påvirkning utenfra, fra det såkalte plebland.

Crakerne er feilfrie "mennesker", fredens barn, som ikke vil rekke å bli gamle, og som kun parrer seg mens de er fruktbare. Da blir deres underliv blått. Crake selv er død, og Snømann må dikte opp svar om ham til crakerne. Crake har blitt en Gud for dem, og Snømann deres profet. Snømann går rundt og leter etter mat i sin hvite lakenkjortel, skjeggete og haltende på grunn av en betent fot, og snakker med seg selv.

Vi får tilbakeblikkene via Snømann, om livet hans før den store katastrofen, om vennskapet til Glenn/Crake, den geniale, spesielle, svartkledde sære fyren, og Oryx, den vakre og mystiske jenta som Jimmy oppdaget på et internettfoto for mange år siden og aldri greide å glemme.

Fedrene til Jimmy og Glenn arbeidet i firmaer som drev med genmanipulasjon, blant annet OrganIncFarms.. De skapte blant annet grisonger, gedigne griser som de tok organene fra. Verden består av genmanipulerte dyr (vasskunker, vargunder med mer), grønnsaker og andre planter. Det er mange hemmeligheter som skal beskyttes og SikkerhetsKorpset er noe man bør passe seg for. Alt er overvåket. Mora til Jimmy orker ikke mer av denne kyniske industrien og stikker av.  Utenfor enklavene ligger Plebland, som er strøk for de fattige, de andre som ikke passer inn i Enklavene, for gjenger, kriminelle, her er mye dritt. Enklavebarn går aldri dit. (uten sterk beskyttelse og en god grunn)

Da Jimmy og Glenn blir eldre, utvikler de seg litt forskjellig. Glenn er supergeni og går på skoler for tallmennesker, mens Jimmy går på Marta Graham for andre typer fag. (humanistiske og kreative fag, som er mindre verdt) Glenn er også i opposisjon til sin fars virksomhet, og driver med noe hemmelig litt utenom. Det tar litt tid før vi får vite hvorfor. Og da er alt for sent.

I Enklavene står firmaet HelthWyzer sterkt, og det viser seg at folk blir syke av å ta kosttilskuddet deres. De gjør med vitende vilje folk syke, for så å tilby dem behandling. Folk er forsøkskaniner for firmaer de stoler på. Man kan bli skuggredd av mindre.

Annet som står sentralt i romanen er maten, den er spesiellt fremstillt og får mye fokus, samt historien til Oryx som ble solgt som barn. En sterk og rå historie. Mye er sterkt, vondt og rått i Oryx og Crake, og det  er nesten for mye å ta inn til tider. Jeg synes det var en dyster og tung roman på mange måter. Mye er skremmende aktuelt fordi vi ser at vi tildels er der i dag. Vi har teknologi, det forskes på genmanipulert mat og dyr, vi har en gigaindustri på legemidler og kostilskudd, vi betaler i dyre dommer for å bli "unge" igjen/unngå alderdomstegn, vi betaler også dyrt for perfeksjon av det ytre, vi driver rovdrift på naturen med tanke på mest mulig forbruk og profitt.
Vi har hatt tilnærmet hysteriske tilstander ved utbrudd av svineinfluensa, ekstrem bruk av ikke-nok-utprøvd vaksine i den forbindelse, med mange rapporter om bivirkninger i ettertid (og beklagelser fra myndighetene fordi de ikke visste nok før de satte igang massevaksinering). Vi har ebola, HIV etc.
Kan vi få den tilstand at sykdom spres med vilje via kosten vår eller via tilskudd/medisiner? Hvem vet, man får noe å tenke på etter å ha lest Atwoods bok (bøker). Nettopp det at det er gjenkjenbare elementer, gjør boka skummel og realistisk i det surrealistiske.

Det jeg slet litt med i Oryx og Crake var tildels lange utgreininger om tekonologi og biokjemi, siden det er noe jeg ikke er så veldig interessert i. Men det gjorde ikke så mye for flyten i boka, hvis man greier å skumlese/ikke henge seg opp i at man ikke forstår alt, men lese videre.  Det er litt av et univers Atwood har skapt, en kompleks dystopisk miljøthriller på mange plan.  Og så er den trist som bare f.. Selv om den også har morsomme replikker, bilder, situasjoner. Atwood har humor, det redder boka/bøkene fra å være bare bånn triste.

Jeg slet også litt med å finne blogger om boka på norsk, så legg gjerne igjen ditt innlegg i kommentarfeltet hvis du har skrevet om boka.  DraumeverdA har skrevet et meget godt innlegg om boka, og der fant jeg også link til Hedda og Birthes gode innlegg. Marianne er også begeistret for boka.


Oryx og Crake, 400 s (inkludert ordliste), oversatt av Inger Gjelsvik, Aschehoug 2003. Kilde: Lånt på biblioteket.

Naturlige norske sorte får (eget foto)

Flommens år

Flommens år er den andre boka i trilogien, og kan leses som en parallellroman til Oryx og Crake. Det er en lettere og mer fornøyelig bok å lese enn den dystre Oryx og Crake, synes jeg. Her møter vi sekten Guds gartnere, som lever utenfor Enklavene, i forskjellige celler i Plebland. Men først starter boka med at Toby og Ren, som overlevde katastrofen, leter etter andre overlevende. De er fortellerne, med tilbakeblikk til sitt tidligere liv blant gartnerne. ( og før det) 

Guds gartnere lever et rent og grønt liv. Man spiser ikke sine venner dyrene, ikke uten i ytterste nød. De dyrker grønnsaker på taket og sopp i kjelleren, og selger sine overskuddsprodukter på markedet. Adam En er lederen, selv om de egentlig ikke skal ha noen leder. Han holder talene ved feiringer og er den alle hører på. Toby ble reddet av gartnerne fra en grusom sjef, Blanco, da hun jobbet på SecretBurger, men greier ikke helt å tro på deres Gud og religion. Hun tilpasser seg likevel og får et godt liv der, noe hun savner når hun en dag mister felleskapet. Hun får et helt spesielt forhold til Pilar, en eldre kvinne, som har ansvar for soppdyrking og å lage medisinske remedier av sopp, urter og grønnsaker. Hun har også ansvaret for biene, og snakker med dem, noe Toby også lærer å gjøre. En annen artig skrue blant gartnerne er Zeb, en muskuløs fyr som lever sammen med Lucerne, som stakk av fra sin kjedelige bissnissopptatte mann og endeløse spa-opphold i Enklavene. Lucerne er mora til Ren, som hun tok med seg. 

Guds gartnere er en dommedagssekt, og de venter på den store vannløse flommen. Da den skjer, greier Toby og Ren ved tilfeldigheter å overleve. 

Jeg fikk en slags godhet for Guds gartnere. De er tilsynelatende snille og fredelige mennesker, og vil det beste for mennesker, dyr og alt liv på jord. De gjenbruker alt og sløser ikke med ressursene. Som sekt er de heller ikke så fanatiske med hensyn til trosløfte. Toby er ærlig på at hun ikke tror nok, men Adam En mener at handling er viktigst, deretter kommer troen.  Menneskene er sære, og det er mye humor i beskrivelser av livene deres. I sterk kontrast til de fæle painballerne, som er onde og bare vil skade og lage bråk.

Gartnerne har en egen muntlig salmebok (alt som er nedskrevet kan misbrukes), de synger sanger etter talene, og Atwood har diktet dem inn i Flommens år. Det er også laget musikk til sangene; Hymns of the God`s Gardeners. Sangene finnes å få kjøpt her

Det er gjenkjenbart når det gjelder grønn livsstil og filosofi, og det er mye fornuft i det Atwood skriver gjennom gartnerne, selv om hun tar det veldig ut. Hun sparker også til selvhjelps- og helse-livstilstrendene på Vestkysten, som overfladiske og egoistiske sysler. 

Flere figurer fra Oryx og Crake dukker opp igjen i Flommens år, og vi får nye perspektiv og vinklinger på den første boka. Jeg skal ikke røpe hvilke, fordi det er så gøy å selv oppdage det.

Atwood har sagt at hun selv foretrekker begrepet speculative fiction enn science-fiction, siden sci-fi mer handler om det som ikke har skjedd enda.

Atwood har også i Flommens år skapt et levende univers av karakterer og miljø, men er som sagt litt lettere å lese , i alle fall for meg, enn Oryx og Crake. Jeg ser enda for meg bildet av den skjeggete Snømann, haltende i en hvit skjortel, på en forhøyning over stranda, med syngende nakne crakere hakk i hæl. 

Jeg gleder meg til å starte på MaddAddam, som jeg har liggende her. Jeg er også sikker på at jeg rekker å lese den ferdig før jeg drar til Lillehammer på litteraturfestval for å høre Margaret Atwood. Noe som har vært målet mitt med å lese trilogien nå.

Link til hjemmesiden om boka yearoftheflood. Forfatterens hjemmeside

Birthe, og Hedda har skrevet grundige og gode innlegg av også denne boka. Marianne har også blogget begeistret om boka. Kultursnobben har også skrevet om boka, men synes den er unødvendig, og at Oryx og Crake var mye bedre. Hun skriver også om en del irriterende småfeil i oversettelsen. Jeg reagerte selv på noen slike, men ikke dem hun nevner, For eksempel la jeg merke til at i Oryx og Crake skriver hun KyllinBiter om noe genmanilpulert mat, mens i Flommens år kaller Gjelsvik dem for KyllingBiter ( disse bitene er ikke kylling, derfor blir KyllingBiter misvisende)

Anmeldelser:

 Dagbladet  - en fascinerende og vakker fremtidsvisjon

NRK- uhyggelig fremtidsvisjon

Mer om  boka på forlagets side HER

Flommens år, 445 s, Aschehoug 2011, Oversatt av Inger Gjelsvik. Kilde: Kjøpt boka selv.

Foto: Goodreads.

Om forfatteren:

Margaret Atwood, født 18.november 1939 i Ottawa, Canada. Hun har gitt ut en rekke bøker og fått flere priser. Mer her