Samlenotat- to bøker (Lyden av ting som faller og Et sted skinner det)

Før det hoper seg opp med leste bøker jeg ikke har blogget om, kommer det her et par korte notater. Lyden av ting som faller er en kjempegod bok, som jeg likte veldig godt. Velskrevet, interessant og spennende fra Colombia fra en for meg ny latin-amerikansk forfatter. Jeg er svak for latinamerikanske forfattere, og Vasquez hilses velkommen som en ny favoritt. Jeg har også lest norske Vibeke Riiser-Larsens debutroman; Et sted skinner det, og den var nok dessverre ikke noe for meg.

Lyden av ting som faller av Juan Gabriel Vasquez

På baksiden av boka står det at den handler om et uventet vennskap som brått tar slutt. Men at det også  er en roman om kjærlighet og storpolitikk- "en spennende, melanskolsk og opprørende historie".

Ja, det kan jeg skrive under på. Dette er en god bok, en nydelig skrevet bok, på mange måter rått, men også vakkert, med fine skildringer av mellommenneskelig samspill, kjærlighet og natur. Her er pasjon, svik, bedrag, vennskap, Columbia, lukt av svette, øl, skog, fly, kjønn, kokainhandel, solidaritetsarbeid, stort og smått. Vi følger juristen Anotonio, som blir venn med Richard Laverde, og da han dør, får han en telefon fra Laverdes datter Maya. Sammen begynner de å nøste i farens fortid.
Vakkert, spennende, nydelig, sårt, trist, og litt skummelt om flykrasj.
Anbefales !

Mer her

Andre bloggere: Rose-Marie, Mohammed, Kleppanrova

Utgitt på Aschehoug 2015. Vinner av IMPAC-prisen. Lånt på blibloteket.

Et sted skinner det av Vibeke Riiser-Larsen

Det er en stund siden jeg leste Riiser-Larsens debutroman. Jeg tenkte en del på boka etter at jeg leste den, men har utsatt å skrive om den fordi jeg ikke visste helt hva jeg skulle skrive. Jeg fikk en del tanker  om debutanter og om hvorfor og om man skal være ekstra forsiktige med dem, som mange stadig hevder. Jeg har selv tenkt at man bør være varsom i sin kritikk av debutanter, det vil si ikke slakte deres bøker. Så har jeg tenkt, at det betyr jo implisitt at vi vurderer dem som sarte kunstnersjeler som ikke tåler det harde møtet med virkeligheten, eller at vi ikke yter dem den respekt de fortjener ved å vurdere dem seriøst for det produktet de har levert.
Når en bok kommer gjennom nåløyet til et forlag, har sikkert forfatteren allerede gått noen runder med seg selv, kanskje han hen også blitt refusert noen ganger, og selv om hen naturlig nok er kjempespent på mottagelse må hen også være forberedt på både ros og ris.

Jeg velger å være ærlig. Siden jeg ikke likte boka særlig godt, kunne jeg valgt å ikke skrive om boka i det hele tatt, "av hensyn til forfatterens følelser, eller på grunn av antagelser om at dårlig kritikk kan ødelegge for forfatterens muligheter fremover". Vel, angående det siste så har jeg ikke så høye tanker om meg selv at jeg tror jeg kan ødelegge en forfatterkarierre. Jeg tror faktisk heller at en omtale, selv om den  er lunken eller dårlig, er bedre enn ingen omtale. Jeg har lest en del artikler og kommentarer om at debutanter drukner, blir usynlige og mange får ingen omtaler i det hele tatt, og dermed forblir i glemselen. Bedre da å bli omtalt enn ikke, selv om det jeg mener ikke er en lovprising, tenker nå jeg. Det blir også feil for meg å lese med ekstra positive briller fordi vedkommende er debutant. Så lenge boka er antatt har den gjennomgått en kvalitetskontroll og må vurderes for det den er, ikke for noe annet, fremtidig potensiale eller lignende, som vi ikke vet noe om.

Jeg er heller ingen litteraturkritiker per se, og har ikke tenkt å gi noen dyptpløyende analyse av denne boka ved å dissekrere den som Sigrid dissikrerte sine mus.  Jeg bare likte den ikke.  Dette skrev jeg på bokelskere.no for tre uker siden:

Denne boka slet jeg litt for å komme i gang med. Språket er enkelt, og for meg ble det dessverre for tregt og uinteressant. Jeg la den bort noen dager, og fullførte den i går kveld. Dramaturgien tok seg opp etter ca 50 sider, og det ble mer spenn i fortellingen, noe som gjorde meg såpass engasjert i hva som skjedde med Sigrid og Snorre videre, at jeg valgte å lese ferdig boka, samt at ting utviklet seg på arbeidsplassen. Det er en trist bok om et ensomt menneske, men også heslig og ekkel bok, med mange utbroderinger om Sigrids sære interesse for å skjære i døde dyr, da mest mus, men også andre dyr.. Noe som tok seg opp da hun hadde det vondt, og minket noe da hun hadde det fint.. Jeg tolker denne sære interessen som et smerteuttrykk siden det vekslet i intensitet av hvordan hun hadde det. For meg som overhodet ikke liker slike ekle greier bli utbrodert i bøker (I denne boka: Sprette opp/dissekrere døde dyr, samt andre scener med blod, oppkast og gørr), overskygget de heslige scenene for mye. Jeg greide ikke å like boka, rett og slett. Selv om forfatteren er debutant, synes jeg det blir feil å late som om jeg likte boka bedre enn jeg gjorde. Jeg har vurdert om jeg skal la være å skrive noe , men føler at fortielse ikke er å ta forfatteren på alvor. Mange andre kan like boka, selv om ikke jeg gjør det, og all omtale viser uansett frem en ny roman. (som ellers kunne blitt gjemt og glemt og ikke omtalt, som vi har lest en del om i det siste. Det utgis så mange bøker, og mange debutanter og andreboksforfattere blir ikke omtalt/anmeldt i det hele tatt)

Boka fikk jeg som leseeksemplar av Aschehoug forlag. Sideantall: 220. Debutant 2015.

Andre bloggere (mange har likt boka mye bedre enn meg):
Beathes bokhjerte, Les mye , Rose-Marie, Bøker & Bokhyller