Ulveøya handler om Lajla, som har skrevet en bok Nekronauten, og skriver på sin andre roman. Hun har vært langt nede på grunn av depresjon, har vært innlagt, og må leve livet med medisiner og en skjermet rutinemessig tilværelse uten for store påkjenninger og følelsesmessige belastninger, ifølge overlegen. Noen år etter dette ønsker hun å bryte dette rådet, livet føles kjedelig og tomt, og må hun virkelig leve slik? Lajla bestiller flybillett til Canada, reiser ut i villmarka for jobbe som vaktmester på et isolert og vinterstengt sted. Her blir hun kjent med mange personer som lever alternativt og på siden av samfunnet. Hun reiser tilbake etter en periode hjemme i Norge, med førerkort og oppsparte midler for å være vaktmester på ei hytte uten strøm for et vennepar som skal reise til Europa for noen måneder.
Romanen dreier seg om det å leve annerledes, ta en sjanse, klare seg på lite, leve naturlig, menneskemøter og et par kjærlighetsforhold havner hun også i. Lajla bruker dagene på yoga, meditasjon, lage mat, skaffe mat, jobbe litt, tenne opp, skrive litt, treffe folk, gå turer i naturen.
Romanen er velskrevet og interessant på mange måter, men jeg synes ikke det er nok driv til å fenge meg like mye hele veien. Kanskje kan boka beskrives som en stille reiseroman, en roadmovie. (ja, hun er også en del på veien) Mye av det som beskrives med alternative levemåter er interessant, men ikke noe nytt for meg, siden slike ting har interessert meg siden tenårene. Kanskje vil boka fenge mer en som vet lite om dette, eller en som er yngre enn meg? Jeg tror jeg ville vært mer fascinert hvis jeg hadde lest boka som tenåring eller tyveåring, da jeg også kunne drømme om å leve på andre måter.
Men det er absolutt ting her som er verdt å ta med seg for oss som lever i et vestlig overflod- og forbrukssamfunn hvor alt skal være så mainstream. I Canada og USA har de egne boder på søppelplassene ( i alle fall der Lajla var) hvor folk kunne sette igjen brukbare ting, klær, møbler, sko- som folk kunne plukke med seg gratis. Lajla skaffet seg mye brukbart der. En god ide. Gjenbruk uten å betale for det. Hun nevner også et vennepar hun treffer som har bygd seg et energieffektivt øko-hus med materialer for 8000 dollar i skogen. Lajla sier at dette hadde aldri gått/vært lov i Norge, med så strenge regler man har for husbygging. Noe å tenke på... Dumpsterdiving nevnes også, mange unge der gjorde det. Hentet brukbar mat i avfallscontainere. Dette er også kjent i Norge i visse miljøer, men det er visst forbudt. I Trondheim så har noen personer på Svartlamon fått lov av Bunnpris på Lade til å hente slik mat, som de igjen gir bort, eller lager gratismiddag på Folkekjøkkenet av hver tirsdag. På Svartlamon er det også en gratisbutikk. Ideene er nok voksende mange steder i verden, men er nok mer utstrakt i en del andre land enn i Norge. Jeg har sans for det. Det er alt for mye bruk- og kast her i landet.
Ulveøya er absolutt lesbar og kan anbefales. Og den kan gi håp for andre som ønsker å leve alternativt, inspirere og vise at det er mulig, samt håp til den som sliter psykisk. Det finnes veier ut, selv om det ikke passer for alle å gjøre det Lajla valgte å gjøre.
Forlagets omtale av boka HER
Andre bloggere:
Solgunn sitt
Andre anmeldelser:
Morgenbladet
DN
Intervjuer med Lajla Rolstad, om psykiatri, egne erfaringer, om det selvbiografiske i romanen:
Nettavisen
KK
GD - Rolstad leser fra boka i en videosnutt her
Foto: DN
Lajla Rolstad: Ulveøya, 259 s
Gyldendal 2015
Kilde: Leseeksemplar
Jeg er usikker på om jeg kommer til å prioritere denne i høst. Nekronauten - den anbefales på det aller varmeste :-)
SvarSlettNekronauten er nok en helt annerledes bok, har jeg skjønt- men takker for tipset.:)
SlettDette er nok en viktig bok i vårt forbruker- og diagnosesamfunn. Får vurdere om dette er noe for meg, uansett interessant å lese om den!
SvarSlettJa, på mange måter er den det, selv om den ikke akurrat har fokus på diagnosesamfunnet som sådan, jfr feks Flatlands Vingebelastning-
SlettLajla var alvorlig deprimert og trengte psykiatrisk behandling en periode, ifølge det hun har sagt i intervjuer jeg har linket til. Men på et tidspunkt brøt hun med overlegens råd om å leve et strengt regulert og medisinert liv, og for henne funket det.
Hun fikk roen i naturen, ble helbredet at naturen og et enkelt liv, stille og rolig.
Naturen har en viktig helbredende kraft for oss alle, selv om ikke man ikke akkurat er nødt å flytte ut i naturen. Dette burde jeg kanskje hatt med i innlegget, men man får jo ikke alt med seg i et blogginnlegg heller. Derfor kjekt å kunne supplere i kommentarfeltet. Og nå skriver jeg mer til alle , merker jeg, enn som svar bare til deg. Men det er vel greit det og.;)
Det er noe med din beskrivelse av romanen som appellerer til meg. Det med å leve enkelt og naturlig og klare seg på lite. Også ensomheten i hytten i Canada da.... Hm... ser at den kan bli for rolig, men jeg er fristet til å ta en titt :) Jeg tenkte på deg og ditt miljøengasjement da jeg leste Bouvetøya 2052, kanskje den hadde vært noe for deg?
SvarSlettKan hende du liker den Tine , så jeg anbefaler å prøve så lenge du føler noe appellerer . Det er mange vakre og ville beskrivelser av natur , dyr og folk . Jeg var syk når jeg leste den og ikke topp konsentrert så det preget nok også leseropplevelse noe . Bouvetøya av Mæhle har jeg liggende her , ønsket og fikk den fra Samlaget . Skjønner at den kan treffe da ;) takk for det !
SlettHusket jeg leste Solgunn sin anmeldelse av denne, og har ikke forandret mening, selv om jeg er enig i alt du (og hun) sier om forbrukersamfunn, bruk/kast osv. Det er bare så klisjeaktig dette med at alle problemer forsvinner bare du går tilbake til det - opprinnelige - det ekte - gamledager - idealismen - skogen. Dette med villmark/natur for å bøte på ustabile psyker - eller tap i livet - er jo også behørig dokumentert igjennom mer og/eller mindre vellykkede romanprosjekter.
SvarSlettSå jeg holder fast ved at jeg står over, men er veldig glad for at andre leser - slik at jeg vet hva jeg går glipp av -))
Jeg skjønner hva du mener , men hun påpeker i intervjuer at hun ikke mener at å gjøre som hun er løsningen . Men hun mener at å være i naturen er sunt , det kan alle være litt . Og det er jo ting vi vet . Men for henne ble dette løsningen . Det som jeg synes ble litt kjedelig var følelsen av at det ble litt newage-sjaman-aktig selv om jeg ikke tror det var hensikten . Det var noe med kombinasjonen av levesettet , maten, hva folk da, filosofien , de Natives , men på mange måter var det i interessant lell. Jeg har tenkt mye på boka etterpå . Du verden , hun var virkelig tøff som turde dette ... Så d er nok en historie jeg vil huske . Jeg bør kanskje lese The Wild snart , mulig de har noe til felles .
Slett