De urolige av Linn Ullmann - en sår, men vakker historie om Linns forhold til sine to kunstnerforeldre

Linn Ullmann, en av våre mest anerkjente nyere forfattere her hjemme og i utlandet, har skrevet en roman om sine foreldre Ingmar Bergman  og Liv Ullmann, begge internasjonalt berømt for sine prestasjoner innen film og teater. Bergman skrev også noen bøker.
Hun har levert en personlig, litt sår, men sterk roman om to urolige kunstnersjeler som egentlig ikke
hadde tid til å være foreldre. Det er også en vakker roman om et barns kjærlighet til sine foreldre.

Linn og faren hadde et prosjekt om å skrive en bok om ham sammen. Hun tok opp samtalene, som hun avtalte med ham, på bånd. Lydbåndopptakene ble liggende lenge etter farens død før Linn tok dem frem og begynte å sortere dem. Faren begynte å bli syk og gammel da opptakene startet, og det ble spesielle opptak som Linn gjengir deler av i De urolige. De viser hvor glemsk han har blitt , hvor redusert og sliten. Han bor på Fårø, en liten øy i den svenske skjærgården, plassen han fant fred og ro på og elsket mest på jord.

Linn besøkte far ganske jevnt i hans svenske hjem med sine forskjellige koner og husholdersker. Der traff hun også sine åtte andre søsken innimellom. Linns far og mor ble skilt da Linn var tre år. Linns mor, som vi vet er den berømte filmstjernen og regissøren Lv Ullmann, var travelt opptatt med sin karriere, men hun elsket datteren, derom ingen tvil, men hun visste svært lite om å være mor.  Jobben gikk foran og Liv kunne være borte i måneder i strekk, selv om hun hadde en regel om at det bare skulle være en måned. Lille Linn ble overlatt til bestemor og utallige barnepiker. Hun beskriver seg selv som et lite greit barn i perioder, vanskelig og redd. Hun savnet mammaen sin og ble hysterisk hvis hun ikke ringte til avtalt tid.
I 13-årsalderen flyttet hun med mora til USA, og mora mente at barn skulle vokse opp med hage og trær, derfor leide hun en leilighet et stykke utenfor New York så Linn kunne bo der med barnepiker, mens moren pendlet til og fra arbeidet  New York City. Som tenåring var Linn i opposisjon og beskriver en temmelig ufordragelig og frekk side av seg selv som gikk ut over blant annet barnepikene. Skolen gikk det ikke særlig bra med heller, og en dag lurte hun barnepiken og management til å skaffe seg flybillett til Munchen der faren og mora var for anledningen.

Det hviler en sårhet over romanen, men Linn var et sterkt barn, med sterk vilje, og at hun  oppførte seg slik i ungdomsårene var ikke noe rart. Normal reaksjon på en spesiell oppvekst med fraværende foreldre, tenker jeg.

Likevel anklager hun aldri foreldrene på noe vis, hun utleverer heller ingen store skandaler. Hun idylliserer heller ikke. Det er nøkternt, realistisk beskrevet, troverdig. Noen ting er det som ligger der, som moras fortvilelse, eller slitenhet, en periode de bodde i Oslo. Men mora handler ikke romanen så mye om, den handler mest om jenta og faren. Kanskje fordi de hadde dette skriveprosjektet, kanskje fordi han er død? Det som sitter igjen som det sterkeste i denne romanen er forholdet til faren, hvordan faren svinner hen, aldringen som blir så vanskelig for ham, selv om han har hatt et langt produktivt liv.

Liv Ullmann har sagt i flere intervjuer at foreldrene var som barn og det står også i romanen; "at de ikke kunne lage mat, og kanskje var det derfor de ikke greide å bo sammen så lenge. Ingen av dem kunne stryke tøy eller vaske gulv, ingen av dem visste hvordan de tok hånd om et barm... De ville være frie. De ville være barn.....
Moren og faren min ville være bortkomne sønner, og når festen var over, ville de hjem" (s.s 306-307)

Linn bruker ikke navnene på foreldrene i romanen, og hun skifter mellom å fortelle med et jeg og i tredjeperson; jenta. Det er et grep som  er vellykket for å skape nødvendig avstand. Det kan ikke være enkelt å skrive en biografisk roman om sin egen oppvekst med verdensberømte foreldre. De urolige står seg godt og sprenger en romans grenser fordi den er like mye en dokumentarisk selvbiografisk og biografisk beretning, om enn i en romans form. Linn Ullmann tematiserer også dette; det selvbiografiske. Hun antyder at kanskje ikke alt er sant. Kanskje husker hun ikke rett, kanskje dikter hun til noe, hun har dårlig hukommelse, sier hun, noe er trukket frem, noe forblir i glemselen, noe utelates med vilje.
Uansett så gir Linn Ullmann oss en fabelaktig historie om å være et barn av to berømte kunstnerforeldre, hvordan dette oppleves for dette barnet, og om kjærligheten til dem på tross av fraværet, mye handler det også om å være nær en far i aldring, en far på vei inn i døden.  Og sorgen etterpå, stillferdig formidlet gjennom linjene, som en sildrende bekk.

Også Vetle Lid Larsen har skrevet en bok om sitt forhold til sin kjente far skuespiller Lars Andreas Larssen i høst. Om det er krevende å være barn av dem, så har det i det minste kommet gode forfattere ut av det.

Mer om Linn Ullmann her. Og om boka på forlagets side HER

Andre bloggere om De urolige:
Rose-Marie, Tine

Anmeldelser i andre medier:
VG, NRK, DN, Dagsavisen, Aftenposten,Morgenbladet   +++ mange flere. Det har også vært utallige intervjuer med Linn Ullmann i de fleste store avisene ifm med De urolige. 

Foto: Agnete Brun/Oktober forlag

Linn Ullmann: De urolige, 411 s

Forlaget Oktober 2015

Kilde: Anmeldereksemplar