Krimbad med Kagge på Bær&Bar i Trondheim

Tradisjonen tro kom Kagge forlag med noen av sine beste krim- og thrillerforfattere på besøk til Trondheim i år også. For oss som ikke kommer oss avgårde til Krimfestivalen i Oslo denne uka, er dette er flott alternativ, et plaster på såret. Randi og jeg var der.
Tove Alsterdal (Sverige), Odd Harald Hauge (Norge) og Yrsa Sigurdardottir (Island) ble bokbadet av Marie Aubert. Spennende som vanlig, for kort tid som vanlig. (Det betyr bare at jeg kunne tenkt meg å hørt på mer, mer)

 Tove Alsterdal i samtale med Marie Aubert. (foto: Anita Ness)

Tove Alsterdal var i utgangspunktet en ny og ukjent forfatter for meg. Men hun har skrevet flere kritikerroste krimbøker i Sverige, som er oversatt til 14 land. Hennes siste; Ingen vei tilbake fikk pris som Årets kriminalroman 2014 fra Deckarakademien i Sverige. (tilsvarer vår Rivertonpris). Hun er journalist, manusforfatter og har vært redaktør for Liza Marklunds Annika Bengtzon-bøker. I dag er hun og Liza Marklund gode venner og kritikere og leser hverandres manus.

Jeg hadde lest cirka 80 sider av boka, da jeg kom til bokbadet, og sugde til meg hvert ord. Deler av handlingen er fra Buenos Aires, hvor Ing-Marie , mor til hovedpersonen Helene Bergman og hennes søster Charlie (som dør i boka) dro midt på 70-tallet.  Hun reiste fra de to små døtrene sine som ble plassert i fosterhjem. Ellers foregår handlingen i nåtid i Stockholms forstad Jakobsberg.

På spørsmål om hvorfor hun ville skrive akkurat denne boka, svarer Alsterdal at det startet med at hun ønsket å skrive om forstaden der hun vokste opp, Jakobsberg på 70-tallet, da hun selv var tenåring . Det bodde også en del flyktninger fra Latina-Amerika der, fra Chile, Uruguay og Argentina. Så kom ideen om Buenos Aires og handling fra den skitne krigen  1976-1983  . Det å greie å reise fra barna sine er også tema. Hvorfor gjør noen det? Hvordan kan noen gjøre det? Alsterdal synes at det var noe av det vanskeligste hun har skrevet om, å gå inn i det. Hun kjenner også noen som har gjort det. 

Ing-Marie i boka  reiste for å bli med på noe som var større enn henne selv. Hun ville bidra i kampen mot diktaturet, gjøre en større forskjell. Tilsynelatende. Sannsynligvis var hun mest forelsket i en argentiner.

Alsterdal begynte å skrive romaner ganske sent. Hun sier at det det handler om tid, å ha barn, økonomi. Å skrive en roman tar minst et år, og man skal betale regninger etc. Hun har heller ikke hatt den store ideen som hun måtte gjennomføre, før hun fikk ideen om Kvinnen på stranden (2011). Da gikk hun i gang, og det ble mye pasta med tomatsaus på familien en periode. Hun skrev også manus samtidig, der får man forskudd og har noe å leve av.

 Odd Harald Hauge i samtale med Marie Aubert. (foto: Anita Ness)

Odd Harald Hauge har skrevet den forrykende thrilleren Everest. (den har jeg lest,  blogginnlegg HER). Han har også skrevet flere bøker tidligere, både sakprosa og skjønnlitteratur. Han er også journalist og eventyrer. I 2007 klatret han Everest.

Hauge kom ikke til toppen. Han var så nær, og det gjør ham trist den dag i dag. Det er hans livs største skuffelse. Han prøver å glemme det, men greier det ikke. Grunnen var en feilvurdering av sherpaen som sa de ikke skulle gå til topps. Det var ekstra ergerlig fordi været ble kjempebra da da de snudde, og de måtte vinke farvel til toppen de så der oppe. Han sier at han ikke har tenkt å ta turen en gang til bare for å få tatt det obligatoriske bildet med norsk flagg på toppen. Det ville være for selvopptatt,  ja, kanskje sykt, mener han.

Hauge sier det er skrevet mange dokumentariske bøker om Everest, men ingen roman, fiktiv thriller med bakgrunn i at noen har gått der selv. Så derfor gjorde han det. Det ble hans måte å bruke kunnskapen, erfaringene og tankene rundt turen på.

Aubert spør om hva som driver dem? Hvem er karakterene inspirert av ?
Hauge sier at Martin (hovepersonen i boka, som gjør turen fordi han jobber som sponsor for Audi) er sammensatt av flere virkelige personer. Som Hauge selv har Martin høydeskrekk. Hauge sa at han vokste opp med med en bestemor som sa alt alt var farlig.  Han trosset dette etterhvert, måtte utfordre angsten sin.
Han mener at når det gjelder karakterene i boka så ligger det dypeste sett noe i far-barn-relasjonen som driver dem til å ta steget opp mot Everest. Man må gå tilbake barndommen for å finne hva som driver dem. I boka har han skrevet noen input her og der om dette.
Hauge har brukt 3 år på boka.

Etter bokbadet får jeg noen ord med forfatterne under signeringen. Jeg lurer blant annet på hvem det er som drar til Everest i dag. Ut fra boka kan man få inntrykk av at det ikke nødvendigvis er bare erfarne fjellfolk/klatrere som legger i vei. Han bekrefter det. I dag er det mye turisme, dessverre. Har man nok penger kan hvem som helst kjøpe seg en ekspedisjonsplass. Før var det bare genuint interesserte klatrere, det er det ikke lenger.  Det mest krevende er at det er så vanskelig å puste. Å gå til topps uten oksygen- det er..*rister på hodet*

Yrsa Sigurdardottir og Marie Aubert i samtale. (foto: Anita Ness) 

Yrsa Sigurdardottir er kjent for de fleste krimelskere her til lands. Nå er hun ute med første boka i en ny serie om politimannen Huldar og barnepsykologen Frøya. DNA handler om en ung kvinne som blir drept i eget hjem, og den lille datteren på 7 år er det eneste vitnet. Enda en kvinne blir drept, og politiet har ingen spor. 

Aubert spør om hvor hun får ideene om de makabre drapsmetodene? Hvorfor en støvsugerslange som i denne boka? Sigurdardottir sier at det blir så kjedelig å drepe folk med kniv, hun må finne opp noe mer spennende. Å bli drept av en støvsugerslange er fullt mulig, og heslig. Hun snakker også om metoden barnepsykologen bruker for å få barn til å snakke. Hun måtte gjøre en del research på det.

Jeg ser frem til å lese også Yrsas bok, da jeg har likt veldig godt de jeg har lest av henne tidligere. DNA har så langt fått veldig gode kritikker.

Ark har salget av bøker. (foto: Anita Ness)

 Randi slår av en prat med Yrsa Sigurdardottir under signeringen. (foto: Anita Ness)

Mine signerte bøker, DNA og Ingen vei tilbake

Everest signert av Odd Harald Hauge.

Under signeringen ble et også tid til en liten prat med forfatterene om bøkene, Argentina/Buenos Aires, Everest. Jeg har selv vært tre-fire uker i Argentina og bodd i San Telmo, som også Ing-Marie i boka til Alsterdal gjorde. Jeg ble så klart ekstra interessert på grunn av det. Alsterdal har vært i Buenos Aires, men har det meste av researchen fra filmer og bøker. Også Hauge har et forhold til Argentina. Han har gått til toppen av Aconcagua flere ganger og er medeier i en vingård i Mendoza. Jeg glemte å spørre hvilken. Jeg har selv vært på to vingårder der, og bodde nesten en uke i Mendoza da jeg var i Argentina. Cuba har de også begge vært i. så kanskje vi kan få bøker inspirert derfra snart også?

Randi har også blogget fra bokmøtet.

Bildene er tatt med mitt egenkjøpte mobilkamera Sony Xperia Z5. (med og uten blitz, på auto og redigert litt etterpå)