Det nye Cuba av Even Sandvik Underlid

Det ble ikke noe av min påtenkte reise til Cuba i 2013, men nå blir det en realitet. I alle fall sitter jeg her med reisedokumentene i handa og er snart klar for avreise. Jeg leste en del litteratur om og fra Cuba tidligere, men nå har jeg lest mer av sakprosaen som har stått lenge i hylla mi. Underlids bok har som undertittel; Reisefortellinger, og det er det det er, iflettet historisk, politisk og geografisk stoff man kan lære mye av. Det nye Cuba er skrevet i den nye tradisjonen for reiselitteratur, med et personlig preg.

Underlid, som har vært på Cuba flere ganger og jobbet der, tar oss med i Havanas bydeler og gater, og en tur ut på bygda i siste kapittel. Det blir vi også med på topptur til Cubas høyeste fjell på 1975 moh, Pico Turquino, i Sierra Maestra. Det var så vidt Underlid fikk med seg guider opp dit, noe han mener handlet om latskap (de hadde jo lønn for jobben sin uansett), men de ga seg og det ble en ganske krevende tur oppover. Han var glad han var vant til å gå i norske fjell.  Små morsomheter på den fjellturen var at det var skilt her og der, hvor et nær toppen manet om å holde motet oppe. På et stoppunkt var det koblet til radiohøytalere drevet av solcellepanel hvor det jlomet ut "Imperalistene får aldri kloa i Cuba! "  . Den ene guiden ville også ha på musikk da de gikk, men Underlid sa at i Norge setter man pris på stillheten når man er på tur. "Stillhet gjør deg bare trist",- svarte cubaneren.

Som dette og mye annet viser boka at det er store kulturforskjeller mellom oss i Vest-Europa og Cuba. Forøvrig i det meste av Latin-Amerika antar jeg (jeg har vært i fire latin-amerikanske land), men Cuba må være noe helt spesielt med det regimet de har hatt og har og blokaden de har vært utsatt for fra USA bl .a.
Et sted skriver Underlid at Cuba flere ganger har blitt kåret til et av de lykkeligste land i verden, selv om det paradoksalt har ganske høy selvmordsrate til land i Latin-Amerika å være. Men det har også Norge, påpeker han. Til og med cubanere vet at det er høy selvmordrate i Norge, "fordi der bor så mange uten kontakt med hverandre". Angående Cuba og resten av Latin-amerika så kan det ganske sikkert handle om registrering og statistikkføring.

De fleste kapitlene handler som sagt hovedsaklig om Havana, og vi tas med i parker, gater, kafeer, strøk. Det mest interessante synes jeg Vedado er, der hipstere, hippier og andre alternative folk bor, og der er det også mye kulturelt som foregår. Cuba er et land med mye kultur, både musikk, litteratur, film og bildekunst er høyt skattet. Regjeringen  har også lagt vekt på at flest mulig skal ha høy utdanning.

Jeg tenker ikke å gi noe utførlig referat fra boka, men har merket meg noen ting som jeg noterer her:

* Cuba opererer med to valutasystem, CUC (konvertible pesos) for utlendingene, og lokale pesos (CUP). Turister og utledninger betaler mer enn de lokale for mat, drikke og tjenester, (hvis de da ikke har vekslet inn noe til CUP). Det kan være greit å ha litt av begge deler, har jeg skjønt. (I dag ligger 1 CUC på ca 9,10 nk, altså mer enn det står nevnt i boka som er fra 2014.)

*  Det finnes to transportsystem. De lokale drar med billige subsisdierte busser som ikke er tillatt for utlendinger som ikke studerer eller jobber på Cuba.

* Det sosialistiske systemet tilsier at bebyggerne har det de trenger; bolig, gratis helsehjelp, utdanning,  matrasjoner etc. De tjener 200 NK pr. mnd normalt sett (i boka står det 100, men oppdatert info har fortalt meg at det er 200,- nå) Noen greier å tjene mer på andre måter, ved å få tips (sjåfører, guider, i turistnæringen) og det er kjærkomment. Matrasjonene er ikke all verden, men de sulter ikke i hjel. Det går mye i kylling og svin, annet er for dyrt for dem.

* Legene drar ofte ut og hjelper andre fattige land. Cuba har hatt (og har?) for eksempel et hjelpeprosjekt på Haiti ved en koleraepidemi i 2011. I flere land i regionen har de operert masse fattige folk for grå stær og øyesykdommer. Også Norge har støttet Haiti-prosjektet med penger. Noen få ser sitt snitt for å bli i utlandet, spesielt  for å hoppe av til USA som har et program for leger som vil bli der, og de blir da betraktet av den cubanske staten som forrædere og får ikke dra tilbake til Cuba. Familiemedlemmer får ikke besøke dem på fem år.

* Cuba har flere kjente forfattere. Blant annet så er Leonardo Padura og Wendy Guerra oversatt til norsk.

*Padura har også sagt at folk har dratt fra Cuba av forskjellige årsaker, blant annet kjenner han til klimaflyktninger som har dratt fordi det er for varmt på Cuba.

* Angående menn og kvinner, så er er en del, begge kjønn, ganske pågående og flørter åpenlyst, men det varierer i bydelene. I Vedado er de litt finere og ikke så åpenlyse. Men det ble sagt at det viktigste er at de cubanske kvinnene lakkerer tåneglene.  Andre beskrivelser av kvinner er at de finnes i mange fasonger, noen er utrolig brede nedentil sågar at de kunne blitt brukt som bord. (det var nesten litt stygt sagt, men noen sa det til Underlid i boka) Det virker som cubaneren forøvrig har en frodig humor. Det er ganske vanlig med store aldersforskjeller på Cuba, begge veier.

* Religionen Santeria er vanlig på Cuba, den oppsto faktisk der. Det står en del om det, ganske interessant. Heksedoktorer og slikt er det en del av.

* Det drives utstrakt organisk jordbruk på Cuba. I de siste årene har cubanere fått "kjøpt opp" jord som har ligget brakk og de tjener mer på det enn industriarbeidere. Sigarene  de er så berømt for er helt naturlige, uten bruk av sprøytemidler i plantene, noe de er veldig stolte av.

* Fidel, Raul og Che bryr jeg meg ikke om å skrive noe om her, selv om det selvsagt er behørig omtalt i boka. De er ellers omtalt så mange steder. Med unntak kan nevnes at Underlid møter den ene datteren til Che og intervjuer henne. Det er ganske rørende hvordan hun beskriver sin fars kjærlighet, en far hun dessverre ikke fikk kjenne så lenge.

Alt i alt får jeg et nyansert og mer positivt bilde av Cuba etter å ha lest denne boka. Jeg har lest noen romaner (blant annet av Cecilia Samartin) som i stor grad svartmaler regimet på Cuba. I Underlids bok synes jeg at vi får et bilde av at det er ganske fritt på Cuba tross alt. Samvittighetsfangene som Samartin skrev om i Dona Maria er nå frigitt, kun en er igjen ifølge boka. Og ryktene om tortur er ikke bevist, sier Underlid. Man bør ha i mente at det har vært mye ryktemaking om Cuba. Det har nok vært mye USA-propaganda i negativ retning, noe vi får mest av i Norge, antar jeg. Ikke at det er noe å trakte etter å leve på så lite hver dag, men i bunn og grunn virker det ikke som cubanerne har det så værst, men det hadde sikkert hjulpet landet om de hadde giddet å jobbe mer, en del av dem. Å få statslønn er nok ikke bare av det gode, som boka viser eksempler på. I dag er forøvrig arbeidsledigheten på vei opp, og de har det ikke bedre ifølge reiseselskapet jeg skal dra meg. Mange mangler mye, som vi tar som en selvfølge.

Men det har skjedd og skjer mye på Cuba, så at bøkene til Underlid og Hoel/Bye (Dette er Cuba alt annet er løgn) bør oppdateres med jevne mellomrom er nok nødvendig. I mars kommer Barack Obama på besøk til Cuba, og forhandlinger om opphevelse av blokaden er visst på trappene..

Bakerst i boka er det tips til spisesteder, overnatting, litteratur, film etc.

Om boka fra forlaget HER

Randi har også blogget om denne boka.


Even Sandvik Underlid: Det nye Cuba - reisefortellinger, 366 s
Forlaget Manifest 2014
Kilde: Kjøpt selv



Andre bøker fra/om Cuba som jeg har blogget om:
Hemingways Cuba (biografisk)
Den ene mot de andre av Ernest Hemingway
Den gamle mannen og havet av Ernest Hemingway
Hermanas av Torgrim Eggen
Dona Maria av Cecilia Samartin
Vinter i Havana av Leonardo Padura
Snakk til meg av Vigdis Hjort
Drømmehjerte av Cecilia Samartin