Karolina Ramqvist har gitt ut flere bøker i Sverige og er også en kjent samfunnsdebattant. Hun er ute med oppfølgeren til Kjæresten/Flickvennen (som jeg ikke har lest),; Den hvite byen, som hun fikk P.O. Enquist-prisen for i 2015. Begge forfatterene deltok på litteraturfestivalen på Lillehammer. Nå har jeg lest bøkene.
Kort om begge bøkene:
Gyldendal 2016
Kilde: Lånt på biblioteket
Karin har nettopp blitt mamma til Dream. Hun er forlatt av John, som jeg antar er død .
Hun sitter igjen i et stort hus, som er finansiert på tyvegods og snusk.
Karin kommer egentlig fra gode kår, men forelsket seg i en kriminell og brøt mange broer bak seg.
Både familie og venner har snudd ryggen til henne.
Namsmannen banker på døra. Karin og babyen må ut, de vil ta huset og bilen og alt av verdi.
Hun prøver å selge noen av de dyre veskene sine, men det virker som hun gir opp fort. Hun prøver å få hjelp hos gamle venner, som stenger døra for henne, men noen vil hjelpe til slutt.
Men hvilken hjelp, under hvilke vilkår, det er ikke klart.
Imens sprenger brystmelka på, ungen gråter, ungen bæsjer seg ut, og Karin er fortvilt. Ute snør det, drypper is til tapper, det er holkete og kaldt.
Hva jeg synes om denne romanen?
Ramqvist kan skrive, derom ingen tvil. Hun skriver sanselig, suggerende på et vis, fine korte setninger, og jeg leser sakte til å begynne med. Det er også noe depressivt over boka, Ramqvist greier fint å skildre den deprimerte tilstanden Karin befinner seg i. Jeg tenker at Karin har en fødselsdepresjon, samt at hun sørger, samtidig er det nok å være deprimert av, uansett barsel eller ikke slik det har blitt for Karin. Og da orker man ikke ta tak.
Jeg har lest at mange har irritert seg over Karins tafatthet, men Karin trenger hjelp slik jeg ser det, praktisk hjelp til å komme seg ut av uføret. Problemet er at Karin ikke tør å be det offentlige om hjelp, da hun er redd for barnevernet. Hva da, når ingen andre heller vil hjelpe?
En tankevekkende roman egentlig, selv om den var dyster.
Ikke alt blir sagt her, og jeg kunne tenkt meg en klarere slutt.
På Lillehammer deltok forfatteren i en samtale om ringvirkninger av kriminalitet. Hva som skjer med Karin og de lenger ute, er et tema for denne boka, slik jeg forsto det. Hva skjer med en når livet tar en brå vending? Her står det noe om det hvis du vil lese.
Aschehoug 2016
Kilde: Lånt på biblioteket
Frances er fra New York. Eter et brudd med kjæresten reiser hun ti Lofoten etter å ha fått et tilbud om et opphold i et kunstnerkollektiv. Hjemme i USA planlegges familien søsterens brullyp.
Parallelt reiser 17 år gamle Yasha, som bor på Manhattan, sønn av en russisk immigrantfamilie, tilbake til Russland sammen med sin far for å lete etter mora som forlot dem for ti år siden.
Faren dør av hjertesvikt etter ankomst, på grunn av dårlige nyheter, sannsynligvis. Faren etterlot seg et ønske; å blir begravd på toppen av verden.
Toppen av verden, det blir Lofoten i deres tilfelle.
Her møtes den fire år eldre Frances og Yasha, på Vikingemuseet på Borg, der Frances holder til i et kollektiv.
Frances bistår i å begrave faren på Eggum. Og mellom de to unge blir det romantikk.
I utgangspunktet er dette en historie som kunne ha fungert, men slik den er levert her beveget den meg ikke. Det eneste som ga meg en form for berøring var historien om Yasha og faren. Introduksjonen om dem og deres reise var dessuten for lang, kanskje burde det vært en egen bok, romanens hovedhistorie? Slik det konstrueres i denne boka, blir det verken hummer eller kanari. Vi får et inntrykk av at Frances er hovedpersonen, men det er en karakter med lite bunn og kjøtt. For lite liv og sjel, rett og slett. Og søsterens brullyp som dukker opp nå og da, har ikke noe poeng annet enn at Frances må reise hjem til det, og at hun tenker på det, at de har noen Skypesamtaler med familien om det, som heller ikke fungerer noe særlig. Det er i grunn tamt, ja, jeg kjedet meg og skummet store deler av boka , dessverre. (jeg føler meg litt grinete nå, men egentlig føler jeg at jeg har kastet bort tid ved å lese denne boka)
Jeg ville lese boka på grunn av at den har handling fra Lofoten, men jeg hadde ikke mistet noe om jeg hadde latt være. Jeg synes ikke engang det var morsomt å lese om Borg, vikingemuseet, Eggum og Leknes, selv om jeg har vært der flere ganger. Kanskje var det bare mest litt irriterende.
Norske anmeldere har heller ikke vært særlig begeistret for denne boka, (VG, Adresseavisa), VG her
Kjekt at du likte Den hvite byen. Jeg likte den også godt, som du vet, takk for linking. Selv om vi skal til Lofoten i sommer ser jeg at Sol hele natta ikke blir en av bøkene jeg leser før jeg reiser. Har med meg en vikingroman, som jeg tenkte å lese når jeg besøker vikingmuseet :)
SvarSlettJeg tror du likte den bedre enn meg, men jeg synes det var en god roman, altså.
SlettJeg tror ikke du går glipp av noe ved å ikke lese Sol hele natta, selv om jeg prinsipielt mener at folk bør lese og finne ut av det selv, men slik jeg kjenner smaken din, tipper jeg at du heller ikke vil bli så overbegeistret for denne.. Den vil ikke tilføre deg noe om Lofoten , tenker jeg.
Hvilken vikingeroman skal du lese?
Du har ikke forlatt Lillehammer ser jeg -)
SvarSlettRamqvist (hver ganger skjærer det i sjela og skrive q uten u), var en av forfatteren jeg leste meg opp på FØR Lillyhammer, med det resultat at jeg hoppet over henne på festivalen, selv om jeg forsåvidt likte bøkene godt. Leste denne + Alltings børjan, fordi jeg trodde de hørte sammen, men det viste seg jo at jeg bommet og at det var ei helt annen (den som du nevner) som kom før Vita Staden. Uansett; jeg likte Karolina og synes heller ikke Karin var spesielt tafatt, jeg greier mer tafatthet enn det hun drev med på en helt vanlig onsdag. Jeg blir mer tafatt bara av å høre om pupper og melk og fæle ekser. Lofotenboka var aldri for meg, ei heller forfatteren, bare en hunch, men sterk nok til at jeg maktet det kunststykket og ikke se snurten av henne på festival -)
Nei, ting må fordøyes, fordypes og følges opp, vet du. :)
SlettJa, perioden med brystprreng og mating kom fort tilbake slik Ramqvist skildret sin Karin og baby- Veldig kroppslig og sanselig som noen anmeldere har skrevet om denne boka.
Jeg fant ikke at du hadde blogget om den?
Lofotboka, ja, ingen ting du gikk glipp av, men det visste du jo på forhånd. (godt gjort å ikke se henne i hele tatt i løpet av festivalen, spør du meg)
(Psttt.. hentet Hysteria i dag på bib, og skal se den nå. I opplysningens ånd)
SlettEnig med deg i at Karin sliter, men selv om slutten er åpen. Ser jeg at hun er på vei bort fra noe og jeg tror det kommer en oppfølger. Takk for link.
SvarSlettNå må jeg begynne å les litt igjen ikke bare sose rundt selv om ferien har kommet til meg og jeg nyter den i lange drap i hagen.
Ja, ting kan tyde på at noe skjedde på slutten, men hva kan man bare fantasere om. Kanskje en oppfølger ja, da blir det en trilogi.
SlettGodt å sose Ingun, ferie er så mangt.;) Kos deg.:)
Interessant å lese omtale av disse bøkene, og den lille debatten etterpå. Det er klart at en litteraturfestival gir mange innspill om nye bøker som en ikke ellers får så lett øye på.
SvarSlettJeg har hatt bokklubb i kveld, og vi har diskutert flere bøker. Endte opp med at vi skal lese Svetlana Aleksijevitsj til neste møte i august. Ellers frister utelivet vel så mye som bøker for tida!
Så hyggelig at du synes det Åslaug.:) Ja, det er helt sant at man får øye på nye bøker man har lyst til å lese på festival- så lista blir bare lengre og lengre..
SlettSvetlana har jeg en bok liggende her av, lånt av min far; Krigen har intet kvinnelig ansikt. Hvilken bok skal dere lese?
Ha en fortsatt fin sommer.:)