Hovedpersonen Ragna Riegel er vel det man kan kalle en grå mus. Hun jobber på Europris, har knapt et sosialt liv utenfor jobben, en sønn som flyttet som 17-åring til Berlin, som hun ikke har kontakt med annet enn ved noen bursdags- og julekort. Han har en høyere stilling på et flott hotell, noe Ranga er veldig stolt over. Selv er hun en ganske så usynlig skapning, noe hun velger å være. Hun snakker med Irfat som driver innvandrebutikken hun handler i, med naboen Olaf, veksler noen få ord med Gunnhild, Lars og Audun på jobben noen ganger. Men helst vil hun ikke snakke, siden hun har en skade i strupen slik at det bare kommer hvisking ut av henne.
Vi møter Ragna i varetekt hvor overbetjent Konrad Sejer har flere avhør av henne. Vekselvis får vi delta i Ragnas liv, hennes tanker, hennes følelser, mens Sejer gradvis avdekker årsaksforhold og hendelsesforløp. Han er så tålmodig, var og god Sejer, hun får tillit til ham og åpner seg litt om litt. Innimellom kan vi ane irritasjon, hvorfor skal han spørre om alt mulig, hun har jo tilstått. Men han lytter til henne, som ingen andre har gjort.
Det startet med at Ragna Riegel fikk anonyme brev i postkassen sin med truende meldinger. Hun har levd trygt i sin verden med faste rutiner som hun har vært avhengig av. Til og med fast plass på bussen må hun ha, og blir urolig når andre har tatt plassen hennes. Hun har sine tvangspregede rutiner, som å telle skritt, samt den faste plassen på bussen.
Ragna fylles av angst og det hele utvikler seg til et mareritt for henne. Hva skal hun gjøre, hva kan hun gjøre?
Det er umulig å si så mye mer om hva som skjer i Hviskeren uten å røpe for mye. Det mesterlige i denne romanen er hvordan Fossum bygger opp karakteren Ragna og livet hennes, hva som skjedde, det som du hele tiden som leser lurer på. Hva har hun gjort som er så forferdelig? Hvorfor har hun ikke mer kontakt med sønnen sin? Og hvor sannsynlig er det at en anonym kvinne får slike anonyme trusler i posten? (men det kan jo skje, det er mye rart der ute) Hvordan hun meisler ut Ragna Riegel, som en billedhugger, lag for lag avdekkes en figur som trer frem skarpere og klarere for oss, et liv, beveggrunner, en fortid. Hvordan hun går inn til det innerste, hvordan hun viser livsløgner som avkles, knuses. Bare en forfatter med intens innlevelse og egen brokete livserfaring kan skrive slikt. Og det kan Karin Fossum.
Selv om jeg synes denne romanen var mer langsom enn de psykologiske thrillerne jeg har lest en del av, ( og også av Karin Fossums krimromaner) som for eksempel Avslørt av Renee Knigt som jeg leste før denne, vil jeg ikke nøle med å kalle Hviskeren for mesterlig. Språk, konstruksjon, oppbygging, karakterer, miljø, dybde- er helt i særklassse.
(Og kanskje hadde jeg ikke syntes denne var litt langsom hadde det ikke vært for at jeg leste Avslørt rett før. )
Hviskeren har fått flere topp anmeldelser i flere aviser allerede. VGs anmelder mener Hviskeren er like bra som Helvetesilden som hun fikk Rivertonprisen for. Jeg husker Helvetesilden som mer drivende, en mer typisk Karin Fossumkrim, også den var veldig god, i mine øyne.
Dagbladet: - en intens studie i et sinn i oppløsning (bak betalingsmur)
Aftenposten: - viser igjen at hun er et forbilde i norsk krim
Andre innlegg jeg har skrevet om Karin Fossums bøker:
Helvetesilden
Den onde viljen
Varsleren
Jeg kan se i mørket
Carmen Zita og døden
Jeg har lest de fleste av hennes bøker, muligens alle 14 om Konrad Sejer samt De gales hus, men ikke diktene og novellene. Mer om Karin Fossum og hennes forfatterskap her
Karin Fossum: Hviskeren, 333 s
Cappelen Damm 2016
Kilde: Anmeldereksemplar
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar