Historien i seg selv er lite original. Om en kvinne som oppgir sitt kunsterliv for ekteskapet og barn, om utroskap, fare for skilsmisse, terapi, piller, tvil, sinne. Måten den er skrevet på, er kanskje det. Avdeling for grublerier er en såkalt punktroman (ifølge en anmelder, så jeg måtte google punktroman). Den er skrevet i korte avsnitt, med tanker, sitater, anekdoter, bruddstykker, veksling mellom ekteskapshistorien, utroskapen, omsorgen for datteren, og hennes skriving som ghostwriter om en astronaut, det fjerne astronomiske, og jobben som lærer. Fragmenter. Fragmentarisk. Mer eller mindre sammenheng, løse tråder, men likevel en historie.
Og så er det denne filosofen.
Det er noen interessante scener, som den med veggdyrene (helt forferdelig hvor lenge de må holde på det med det der), der hun går til psykologen, mørket, påkjenningene hun må gjennom, hvordan.
Men.
Den traff meg ikke, den berørte meg ikke. For meg ble det mest mat for intellektet. Og jeg har spekulert på hva det er som gjør at den ikke treffer meg når omtrent alt av anmeldere her til lands og USA bejubler boka. Det de fremhever, er ofte det sylskarpe, det presise, det mange kan kjenne seg igjen i.
Så er det kanskje noe med mangel på identifikasjon da. Feil målgruppe. Jeg er ganske lei av å lese om skilsmissetema (skal de skilles? er de skilt? kanskje/kanskje ikke) og småbarnsliv. Det fenger ikke. Hvis det skal fenge må det gjøres veldig bra, på en annen måte enn det Offill har gjort. Jeg blir bare forstyrret når avsnittene om astronauten og stjernehimmelen dukker opp. Jeg synes ikke romanen når følelsene, kun overflata. Noen mener boka er morsom også. ? Sedd i Et hummerliv er mer morsom, Glippe, glipper, glapp. Hadde jeg vært i den fasen av livet selv, så hadde den kanskje truffet mer. Kanskje punktromaner ikke er det store for meg.
Derfor er det for meg uforståelig at Avdeling for grublerier ble vurdert som den beste boka av flere aviser og medier i USA. (men så er man ikke alltid på nett med anmelderne heller)
Mer om boka og anmeldelser på forlagets side.
Foto: Gyldendal
Jenny Offill : Avdeling for grublerier, 152 s
Gyldendal 2016
Kilde: Anmeldereksemplar
Ser ut som vi er ganske så enig om denne boken. Jeg ble også satt litt ut av all internasjonal jubel, som tydeligvis har omgitt den. Artig å lese om punktroman og at den er fragmentarisk, tror jeg brukte så mye energi på å holde historiene sammen, at jeg ikke innså at det kanskje ikke var meningen?
SvarSlettJa, ser slik ut. En slik roman krever nok en litt annen tilnæring, lesemåte.
SlettJeg har hørt om punktroman, men ikke lest en selv, ennå. Ikke alle bøker treffer dessverre. Kjenner til den skuffelsen:/
SvarSlettJa, sånn er det..
SlettDet er ikke alltid at lovprisningen av enkelte bøker finner gjenklang i ens egen opplevelse av boka. Kjenner jeg alltid blir litt sånn; hva er det de ser som ikke jeg ser? Er ikke godt å si hvorfor det blir sånn, men tror nok det er som du sier, at det handler om at det ikke treffer. Hverken i maven eller hjertet. :)
SvarSlettJa, det er vel noe med det, alt kan ikke treffe alle, man kan ikke like alt selv om det kvalitetsmessig skal være bra.
SlettMen altså, det var interessant på en måte å lese denne boka. Angrer ikke på det.
Høres ikke ut som en bok jeg kommer til å orke å lese. Er litt lei av å lese om menneskers eksistensielle kriser. Jaja. Alle bøker kan ikke være for alle.
SvarSlettJa, det kan du si - det er mange av dem for tiden.
SlettHar fått med meg denne boken,men siden både du og Tine er lunken til boken så avventer jeg litt - det er så mange bøker jeg "burde" lese nå i høst og da må man rett og slett prioritere litt!
SvarSlettJa, men håper du leser den om tid og stunder, da det vil være interessant å høre hva flere bloggere mener. :)
Slett