Hvordan gi litt mer f*en av Geir Wigtil og Karianne Kalseth. Interessant og god bok om tanker om tenking eller tenking om tanker

Husker du Per Fugelli sa at en god resept for et bedre liv er å gi litt mer faan? Forfatterne av denne boka siterer Fugelli i åpningskapittelet sitt i Hvordan gi litt mer f*en-  antiselvutvikling for helt vanlige mennesker.

Dette virker interessant tenkte jeg, og ba om et anmeldereksemplar fra forlaget. Forfatterne er terapeuter og arbeider til daglig med sykemeldte med lettere psykiske plager og stressproblematikk. Kalseth er psykolog som spesialiserer seg innenfor arbeidspsykologi, og Wigtil psykiatrisk sykepleier med treårig videreutdanning i metakognitiv terapi. Boka henvender seg til vanlige folk og er basert på metakognitiv teori og erfaring fra egen praksis.

Forfatterne forklarer i denne boka hva metakognitiv terapi er, og hvordan hjernens tenkning fungerer. Mange sliter med overdreven tenkning/overtenkning, med grublerier, overanalyseringer, katastrofetenking og bekymringer slik at de blir slitne, trette, nedfor, deprimerte og en del blir sykmeldte på grunn av tankestresset.
Selv om mange nikket ja til Per Fugelli utsagn og likte det på sosiale medier, så er det mange som ikke vet hvordan de skal greie å gi mer faan, eller blaffen. For tankene kjører, kverna går, vi greier ikke å stoppe tankene og de blir ofte værre og værre. Det går i en evig sirkel, vi kommer ikke videre. Mange graver seg ned i bekymringer, ser for seg skrekkbilder, blir søvnløse, overanalyserer, grubler- men til hvilken nytte?

Alle tenker, alle har bekymringer en og annen gang, men når det utvikler seg og tar overhånd, sliter på søvn, overskudd og helse, er det ikke bra, verken for den det gjelder eller omgivelsene. Hvilken nytte har en sønn av at en mor eller far ligger søvnløse av bekymringer for sitt avkom? Hvilken nytte har barn som lider i Afrika av at noen her hjemme bekymrer seg alt for mye for dem og om krig og elendighet i verden? Mange slike eksempler blir trukket frem i boka. Hvilken nytte har du av å bekymre deg over at du en gang i fremtiden kanskje kan få kreft eller å bli truffet av lynet på skogstur?
Det som nytter er å gjøre noe aktivt; handlinger. Overtenkning og overdrevne bekymringer er totalt unyttige og kan være skadelige for helsa vår.

Boka gir en innføring på en lettfattelig måte hvordan hjernen er skrudd sammen, hvordan noen sliter seg ut ved å bedrive overtenkning, overdreven bekymring, grubling, hvordan vi forer tankemotoren med "bensin", hvorfor hjernen repeterer det vi lærer den til, og sist men ikke minst hvordan vi kan håndtere dette på en alternativ måte. For det er fullt mulig.

Vi følger også to terapiforløp gjennom Kristin og Jon og ser hvordan  de greier å dempe stresset som følger med overdreven tenking, bekymringer, grublerier.

Boka er befriende normaliserende.  Det handler mye om å godta at vi faktisk har de tankene vi har, tanker kommer og går, at vi alle har gode dager og dårlige dager, vi har våre plager, et er en del av livet, at folk flest ikke er lykkelige hele tiden, og lever helt vanlige greie liv selv om de ikke er perfekte, blir verdensmestere, og er triste og nedfor, sinte og redde til tider. Alle er det.
Hva vi velger å gjøre med våre tanker, er det som er greia. Dess mer næring vi gir de negative tankene som trykker oss ned gjør den store forskjellen.  De som sliter med disse tankene prøver ofte å kvitte seg med dem på et eller annet vis, bruker forskjellige strategier. Som oftest hjelper det lite, de kommer tilbake. Metakognitiv terapi handler ikke om strategier, teknikker eller endre seg selv på noe vis. Metakognitiv terapi til forskjell fra kognitiv terapi,  handler om å bli bevisst om hvordan man tenker/måten man tenker på, om nytten av måten man tenker på er, om vi finner løsninger?  om vi blir mer lykkelige eller bare mer triste av det? ikke på innholdet i det vi tenker som sådan, som i klassisk kognitiv terapi hvor man forsøker å endre innholdet.

Forfatterne tar også et oppgjør med selvutviklings- og selvhjelpsindustrien som har flommet over oss de siste årene; alle bøkene, kursene , seminarene. coachene, som skal gi oss oppskriften på et lykkelig liv, bli rik, bli din beste utgave av deg selv, oppnå ditt fulle potensiale, bli din egen gudinne, finn din indre kriger , tenk positivt, etc etc...bla bla
Ingen (eller svært få) greier å følge disse rådene over tid, og faller tilbake i gamle vaner, og i værste fall gjør de mer skade enn gang. Mange føler seg enda mer mislykket over at de ikke greier å tenke positivt hele tiden feks. hos folk som  er nedfor eller deprimerte kan det legge store steiner til byrden selv om de er aldri så velment.  Livet er vanskelig noen ganger og for noen er det enda værre, og det må man akseptere.  Ingen eller svært få greier å leve opp til alle de tilsynelatende perfekte livene, husene, kroppene o.l som sosiale media og glansede magasiner viser oss, så hvorfor ikke heller godta seg selv som man er og være fornøyd med det? Hvorfor må man strebe så mye?

Ergo: Hva man velger å bruke livet sitt på, hva man velger å fokusere tankene på, det er veldig mye opp til en selv. Noen ganger trenger man hjelp til å finne ut hvordan man endrer dårlige tankevaner, og å bli seg bevisst hvordan man tenker og hva det fører til. Det finnes terapeuter som kan hjelpe en med det. Men det kan hjelpe å lese en slik bok som dette, også, tenker jeg, i alle fall er det et skritt på vei.

Forfatterne er også inne på tilfeller hvor folk opplever traumatiske ting i livet sitt, av stort og smått. En periode var debriefing av mennesker vanlig (og er det kanskje enda), men nyere forskning viser at det kan skade mer enn det ganger, mange blir værre av å måtte snakke som det de har opplevd, mange blir værre av å snakke mye om vonde ting og sliter mye lengre med plagene. (i motsetning til hva mange fortsatt tror) De mener at folk flest som opplever vanskelige ting kommer seg igjennom det med tiden til hjelp, og lærer seg å leve med det de har opplevd.
Dette er et interessant perspektiv, særlig for meg som jobber i et hjelpeyrke hvor det er mye fokus på hvor viktig det er å "snakke om det".  Forøvrig tror jeg det ligger veldig i tiden, at man "bør snakke om det", vitner ikke all mediafokus på for eksempel på ulykker og katastrofer, traumer, om det?
Ligger det ikke også noe i tiden om at folk skal "kjenne " på alt mulig, både når det gjelder tanker, følelser og kroppslige plager?  Blir folk bedre av det? (det ligger også en stor industri  dette, jfr diagnose- og terapisamfunnet som det har vært en del fokus på, nuvel)  Ikke vet jeg, men det er i alle fall grunn til å reflektere over det.

Det er mye jeg kunne sitert fra denne boka, men jeg anbefaler virkelig å lese denne selv hvis du synes innholdet virker interessant. Jeg synes boka var lettlest, og leste den på to formiddager, men så har jeg en del bakgrunn fra psykologisk teori og terapi fra før. Andre kan ha nytte av å lese den i mindre etapper, slik at innholdet får synke inn. Vanskelig er den ikke, men for en del kan sikkert det som presenteres være uvant stoff. Og så er den ganske morsomt skrevet.

Mer om boka på forlagets hjemmeside HER


Mer om Metakognitiv og Kognitiv terapi her:
www.kognitiv.no
www.mct-institute.no

Geir Wigtil og Karianne Kalseth: Hvordan gi litt mer f*en - antiselvutvikling for helt vanlige mennesker, 235 s( inkl. liste med lesetips)
Liv forlag 2016
Kilde: Anmeldereksemplar