Veien ved Boolavaun av Anne Enright

Anne Enright er en av Irlands fremste nålevende forfattere, prisbelønnet, blant annet har hun vunnet Man Bookerprisen for Sammenkomsten (2007) og nominert for Veien ved Boolavaun. (The Green Road, 2015) . Jeg er fascinert av det irske og fikk lyst til å lese denne da jeg fikk tilbudet. Jeg har ikke lest noe av Enright før, og var selvsagt spent, som jeg bruker å være nå det gjelder prisbelønnede og  kritikerroste for meg ukjente forfattere.

Romanen handler om en familie. Rosaleen er en sterk kvinnelig personlighet, mor til fire voksne barn, som har flyttet hjemmefra for lengst. Hun har ikke vært og er ingen enkel kvinne og mor. Barnas far døde for flere år siden.

Barna; Hanna bor i Dublin og sliter med alkoholproblemer, Dan i New York, Constance i hjembyen og Emmet på Mali. De har alle utviklet seg i forskjellige retninger med hensyn til familie, helse, forhold, og yrkeskarrierre.
Når Rosaleen en dag bestemmer seg for å selge huset, hun er over 70 år gammel, kommer alle hjem for å feire den siste julen i barndomshjemmet.

Romanen er bygd opp slik at vi følger barna med hver sine kapittel gjennom flere år, og på den måten blir vi kjent med dem, samt hvilket forhold de har til hverandre, sin mor og hjembyen. Måten det er gjort på er ganske interessant. Ulempen med det er at de forskjellige karakterene/deres liv ikke engasjerer meg like mye, så leseopplevelsen blir ujevn. Jeg blir for eksempel veldig engasjert i Dan og Emmets liv som rommer så mye forskjellige, de har begge flere forhold og strever mye med å finne ut av seg selv og sine kjærlighetsforhold og annet. Emmet har en jobb som fører han mange steder og han må forholde seg til mye grusomhet som hjelpearbeider i Afrika. Om forholdet til hans særdeles empatiske og dyrekjære venninne som drar syke dyr inn i huset mens Emmet får fnatt av hygieniske årsaker, noe han har all grunn til, men likevel lar det passere fordi han er så glad i henne.

Dan lever i New York hvor han på 80- og 90- tallet fikk homofile venner og partnere, og vi får HIV/Aids- epidemien tett på kroppen, noe forfatteren greier å skildre så sterkt at det berører. Dan var i forhold til en kvinne i mange år og elsket henne, samt at han nok skjulte sin dragning til menn. Slike personlige indre konflikter kan det ofte bli god litteratur av. Det er ikke så lenge siden jeg leste ferdig Patti Smiths bok Just Kids om forholdet til Robert Mapplethorpe som også døde av Aids, en vond periode for mange unge som fikk eller ble berørt av den da uhelbredelige sykdommen og noe som gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg husker jo også godt tiden da HIV/Aids kom og hva frykten gjorde med folk både i og utenfor helsevesen og hjelpeapparat. (smitter HIV ved å gi klem? ved å bli nyst på? feks.. alle de diskusjonene, jfr Gråt aldri uten hansker- av Jonas Gardell)
Hannas skjebne berører også, om enn på en annen måte, man kan bli mye mer irritert på en kvinne som drikker og synes synd på seg selv og føler ikke samme sympatien. som leser. Constance er den mer tradisjonelle familiefruen med et hektisk familieliv som jeg ikke blir særlig fenget av å lese om.

Enright har også en ganske spesiell skrivestil, frisk, direkte, men som det tar litt tid å venne seg til. Miljøskildringene er også gode, og jeg bet meg særlig merke til ungenes prat om forholdet og utsikten til Aranøyene utenfor Galway. Når jeg leste kjente jeg den friske vinden, regnelingene, jeg så bølgene slå og gå hvite. Nå skal det sies at jeg faktisk har vært på Aranøyene, et vakkert og spesielt sted, men båtturen dit var et mareritt for meg som ikke trives på havet, fordi det blåste kraftig den gangen, og jeg satt midt i båten med en boks øl og skalv.
Det er alltid morsomt å lese om steder man har vært, selv om man ripper opp i skumle båtturer.

Jo, jeg likte boka ganske godt og synes den var verdt lesetiden, på tross av at jeg synes boka var ujevn og jeg synes at kapitlene om barna varte lenge før man kom så langt at de skulle treffe sin mor igjen. En mor det er fullt forståelig at de holdt avstand fra, egentlig. Et selvsentrert troll på mange måter. Lang oppbygging til kort klimaks, kan man også si. Mulig det var litt av poenget? Ser ikke bort fra at jeg plukker opp Anne Enright igjen.  Det er jo noe med det irske..

Flere har blogget om boka, blant annet som en del av Bookernominertlesingen som en del bokbloggere driver med hver høst :

Rose-Marie 
Beathe
Elida
Ann Helen/Labben
Linn
Bente Bing
Sissel/Lese- og reiselyst (Obs- spoiler en del av slutten)

2010. Eget foto.  Aran Islands, øya Inishmore. På vei opp til Dun Aengus, antageligvis over 5000 år gammelt..og var et gammelt tempel, sannsynligvis. Her går det leyline/energilinje helt til Nidarosdomen i Trondheim, tro det 
eller ei..:) (skreve  

Meg og Dag fra reisefølget på DunAengus, Aran Islands, 2010. (foto: eget)

Anne Enright: Veien ved Boolavaun, 283 s

Pax 2016

Kilde: Anmeldereksemplar