4 norske: Kleiva, Ringdal, Eie Larsen og Blaavinge Bjørnevåg. Dikt, noveller og krim i skjønn forening.

Her kommer et kjapt samleinnlegg, siden jeg innser at tiden ikke alltid strekker til for å skrive enkeltinnlegg for hver bok. Akkurat nå sitter jeg på verandaen, sola er veldig varm her. Utenfor og i blokka er det yrende liv. Noen flytter inn. Biler til og fra. Forbipasserende som er nysgjerrige, som vil se hvordan det har blitt her på Nye Lilleby. Måker som skriker. Hjemmetjenesten besøker paret i første i oppgangen lenger bort. Noen lufter hundene sine. Musikk durer ut fra en etasje over. Trafikksuset fra Ladeveien høres godt, men det er deilig likevel, og ikke minst vårlig. Så utsetter jeg ryddingen litt til. Jeg satte meg ute for å lese mer av Han Kangs bok fra Korea, Levende og døde, men måtte legge den fra meg etter tyve sider. Alt for tung å lese på en dag som denne. Jeg orker det bare ikke. All den volden. Så jeg tok frem Ida Ringdals debutsamling; Det skjer ikke, som jeg fikk i posten som en overraskelse fra forlaget for noen uker siden. Plutselig var den ferdiglest i et jafs.

Her kommer noen ord i tur og orden om bøkene:

1.
Dette skjer ikke av Ida Ringdal, 78 s
Tiden forlag 2017
Kilde: Leseeksemplar

Debutant født 1988.
Ida Ringdal har skrevet en frisk diktsamling i et ungt språk om forelskelse, kjærlighetssorg, sex, drugs, depresjon, psykisk lidelse; altså lidelse i sjelen.
Det er gjenkjennbart. Been there done that.
Jeg likte boka bedre enn jeg trodde. Gjenkjennelsesfaktoren er en ting, det fandenivoldske, men også tristheten og fortvilelsen som ligger under. Jeg rykket tilbake til ungdomstiden og tidligere forelskelser. Hun har skrevet dikt sånn som jeg skrev dem før i tiden. Kanskje ikke det helt store litterære dyptgående dette her, heller lett tilgjengelig for den som dette appellerer til. Ung og lovende, som hun helst vil komme forbi.

snart er jeg ikke ung og lovende lenger
det blir en lettelse   (s.76) 

eller dette om følelser, en presis formulering som diktsamlingen har flere av

jeg er hun 
som alltid blir for full
av følelser  (s. 16)

Om savnet, kjærlighetssorgen

det ligger en gutt i senga mi
bakfra ligner han litt på deg
jeg snur meg så jeg slipper  å se
hvem han ikke er  (s.17)

Ida Ringdal har absolutt noe å fare med. Jeg skal følge spent med på fortsettelsen.

Beathe har også blogget om boka
Anmeldelse fra NRK


2.
Um sakne springe blome av Catherine Blaavinge Bjørnevåg, 137 s
Det norske samlaget 2016
Kilde: Lånt på biblioteket

De bi inkje sumar her
De vårar inkje
De bi haust u vintrar
u haust att.

Dette diktet som pryder baksiden på omslaget setter tonen for denne diktsamlingen, også dette en debut som fikk mye oppmerksomhet i fjor. Så mye at den fikk nok stemmer til å karre seg på kortlista til Bokbloggerprisen. Jeg hadde nok ikke lest denne boka hadde det ikke vært for det. I april sto bloggerne Beathe og Eli for samlesingen av boka, på en imponerende begeistret måte. De er begge uten tvil storfans av denne rare diktsamlingen med sitt særegne språk som langt i fra alle får noe ut av.

Jeg hadde fått med meg en del anmeldelser og smakebiter tidligere og følte at den ikke appellerte noe spesielt til meg. For det første er det det rare konstruerte språket , en blanding av gammelnorsk, nynorsk, dialekter. For meg ble det båe komisk og rart, avhengig av når jeg leste. Hvorfor gjemme handlingen bak et slikt merkelig og tungt tilgjengelig språk, liksom.

Nå da jeg har lest boka, så må jeg litt motvillig medgi at jeg liker den litt. (fordi jeg var så skeptisk i utgangspunktet) Den har en suggererende rytme, og det er litt fint med dette språket når man kommer inn i det. Historien som sådan er tragisk, mørk og dyster og nesten for mye av det gode.
Effekten hvis hun hadde skrevet den i bokmål eller moderne nynorsk hadde nok ikke blitt det samme. Så får man bare konkludere med at språket i denne boka er et viktig virkemiddel, et kunstgrep i seg selv. Jeg synes ikke det var vanskelig å forstå, men man må være villig til å gå inn i det.

Mer om boka finner dere på samlesingssiden her, og en oppsummering på  Beathes blogg her.

3.
Western Desert av Rønnaug Kleiva, 141 s
Det norske samlaget 2017
Kilde: Leseeksemplar

Jeg har lest en bok av Rønnaug Kleiva før som jeg likte godt. Armenia, Albania, Argentina, som jeg har blogget om her.

Kleivas nye noveller er nydelige å lese. Et hvileskjær mellom alle krimbøkene jeg leste i påska.  7 korte, skarpe, presise noveller om kjærlighet, sorg, om å gå videre i livet, om vansker med å nå frem til hverandre, om liv som går i et spor, om liv som har tatt brå vendinger. Om en sønn som sitter på sin mors dødsleie, om paret som ferierer i Egypt, blant annet.

Jeg husker ikke alt innholdet nå, og derfor kan jeg med fordel lese den om igjen. Men jeg koste meg med boka, og vil gjerne anbefale den videre. Les les les! Oppdag Rønnaug Kleiva. Hun er en erfaren forfatter, en moden dame, som også har reist mye og det preger bøkene hennes.

Mer fra forlaget om boka her

Gro har også blogget om boka, og hun beskriver kort hva de forskjellige novellene handler om.


4.
På overflaten flyter vannliljene av Frode Eie Larsen, 368 s
Liv forlag 2017
Kilde: Leseeksemplar

Eddi Stubb sliter med hjertet, stress, og han går ikke til legen før det sier stopp og alt mørkner. Samtidig etterforsker han en savnetmelding på Larvik håndballlags trener Håkon Helstad.  Et kvinnelik har også kommet til overflaten i Farriselva etter noen måneders forråtning i det våte element.
Dypt inne i skogen ligger det mørke tjernet. Eddi Stubb fornemmer at det skjuler en hemmelighet.

Dette er den femte boka om Eddi Stubb. Jeg synes denne er bedre skrevet enn de andre, men spenningsmessig er den tammere, og den griper meg aldri helt. Den blir for langsom, det  er ikke noe spesielt som oppveier det,  jeg bryr meg ikke nok om karakterene, dessverre. Jeg synes ikke boka er dårlig, men mer midt på treet, kanskje.  Jeg skulle gjerne likt boka mer, men må jo være ærlig.
Omslaget er veldig vakkert, det er et pluss. Men leseopplevelsen er bare grei nok.
Pluss skal forfatteren også ha for at han ikke skriver makaber, blodig, ekkel krim med detaljerte og spekulative detaljskildringer.

Andre har likt boka bedre enn meg, som Bjørn Bakken, Bokbloggeir (som egentlig er litt inhabil), Ann Christin, Astrid Therese
Tine og jeg er mer på linje denne gang.