Litteraturfestivalen på Lillehammer - 17 (3) lørdag og søndag

Lillehammer. 3. og 4. juni. Innspurten. 
Planene var større enn deltagelse på diverse poster disse dagene også. Men sånn er det. Søvn, mat og sosialisering er også viktig. Mer kritisk til hva man løper på enn før også, antar jeg. Lettere å velge bort noe.
Både lørdag og søndag kom jeg meg opp til frokost sammen med de andre. Hyggelige stunder. Og jeg som er så morgentrøtt er forundret over at jeg orker å prate så mye som jeg gjør. Får et morgenkick, kanskje noe er i endring? Som noen sier de blir med alderen, mer våkne om morran. Ikke så dumt det, i grunn. Selv om søvnbehovet fortsatt er stort, kan det hjelpe å tvinge seg opp til frokost.
De fysiske basale behovene er også viktige på festival. Slik at man henger med og holder ut. Jeg valgte å bruke et par timer på å blogge på lørdagen før jeg dro ut. Det hjelper å fordøye inntrykkene med å skrive om dem. Angrer litt på at jeg ikke fikk med meg Espedal og Porter om sorg, når jeg leser hva Elisabeth skriver. Men jeg kan jo lese Porters bok.

Her kommer noen snutter fra lørdag og søndag:

Åsne Seierstad og Demian Vitanza om Syriafarerne. I samtale med Laila Bokhari. ( i midten) Et av høydepunktene for min del. (foto: Anita Ness)

Kl. 13.00:
Biografi som detektivhistorie.
Lillehammer kunstmuseum.
Formann i biografiforeningen innleder.
Fredrik Wandrup intervjuer forfatter Nicholas Møllerhaug om boka Stupet.
Overtema: Kan true crime-genren  tilføre 
biografien noe?

Stupet handler om den berømte Bergensarkitekten Leif Grung (1894-1945) (som jeg aldri har hørt om) og hans endelikt. Møllerhaug bodde i nabolaget der Grung hoppet inn i døden. Han ble nysgjerrig på hvorfor og startet sitt gravearbeid. Det førte ham til intriger, misunnelse blant arkitekter, krigen, motsandsarbeid med mer.. Beskyldninger haglet mot Grung og det endte med at han tok sitt eget liv. Rykter var en ting, men sannheten antagelig en annen.
Møllerhaug viser en del bilder fra bygninger Bergen som Grung tegnet.  Jeg er ikke så godt kjent i Bergen, men tenkte at hadde dette vært Trondheim hadde det blitt kjempeinteressant.

En sympatisk samtale som gjorde meg interessert i boka.


Etter dette valgte Ingalill, Solgunn og jeg å lunsje på en gresk liten restaurant i Storgata. Det var billig og godt, salat og pai, og rolig i motsetning til mange av de andre kafeene som var stappfulle på denne tiden. God og mett, kjappet jeg meg til biblioteket.

15.00: De norske Syriafarene
Biblioteket.
Åsne Seierstad og Demian Vitanza. Laila Bokhari leder samtalen.

Her var det selvsagt stappfullt og så vidt jeg kom meg forbi køen av de som ikke kom inn. Pressepasset reddet meg. Det går bra på biblioteket, men ikke på Cafe Stift. Der er de nok strengere med brannforskriftene, men så er lokalet der langt mindre. Kanskje er akkriderte allerede telt inn i publikumstalllet på biblioteket også, hva vet jeg.

Seierstad og Vitanza har begge skrevet bøker om Syriafarere. Seierstads To søstre er en sakprosabok. Vitanzas I dette livet eller den neste, en roman, basert på utallige intervjuer med en hjemvendt Syriafarer som sitter i norsk fengsel.
Jeg har lest begge bøkene og synes de er veldig gode og lærerike.
Samtalen var grei nok, men det brukes mye tid på å snakke om innholdet i bøkene før det blir tid til meningsutvekslinger om hva som fører til radikalisering. Dette kunne de gjerne snakket om enda mer, men Bokhari måtte stoppe samtalen når det begynte å bli temperatur og engasjement.

Årsakene til radikalisering er nok sammensatte. Begge mente at det måtte ha tilløp i et miljø. Man treffer noen som deler de  samme tankene, påvirker hverandre. Elementet utenforskap er helt klart der, behovet for å gjøre noe som betyr noe, samt religion. Religionens betydning er sterk, mener Seierstad. Man bør ikke undervurdere betydningen troen har når det gjaldt disse unge idealistiske menneskene.  De to søstrene mente de gjorde det gode for familien sin, for hvis de kom døde som martyrer ville de også deres venner og familie komme til himmelen og da kunne ta med seg 70 stykker (hvis jeg husker det rett)

Seierstad sa også at vi vet lite om hva som skjer i Syria nå. IS grense til Tyrkia er stengt. Folk kommer verken inn eller ut. Søstrene har ikke gitt livstegn fra seg på 8-9 mnd. Hun tror likevel de lever, ellers ville noen ha ført budskapet om martyrdommen ut av landet.
Men radikaliseringen stopper ikke opp selv om radikaliserte ikke kan reise til Syria. Det skjer i hele Europa, får nye utløp, som det vi så i Manchester.

Med dystre tanker i hodet (Londonangrepet i friskt i minnet) gikk jeg over til teltet for å leke detektiv med de andre.

Klar for å løse en krimgåte. Vi skal finne navn på tittel, forfatter, detektiv og morder. Godt rustet med papir, penn, øl, vin og potetgull. Liv Guldbrandsen leser en sammenfattet tekst fra en kjent (?) kriminalroman. Navn og diverse er endret for å forvirre oss skikkelig, men plottet er riktig.

Her er de tre vinnerne som må legge ut som sine teorier om mordgåten. Unni Lindell, Jørn Lier Horst og Fredrik Wandrup er panelet som underveis deler sine kvalifiserte refleksjoner med oss.

Siden Elisabeth hadde den beste teorien av oss på bordet måtte hun opp å gjøre rede for seg. Hun hadde faktisk svaret, men ble dessverre villedet av oss andre. Men uansett; en tredjeplass er veldig bra!

 Arket med svaret vårt og Lindells notater. Forfatter var Dorothy Strayers, tittel : Dødsklokkene. Morderen var også kirkeklokkene. 

Tid for pause og middag. Vi prøvde en rolig vietnamesisk restaurant. Ikke så værst, selv om servitøren ikke forsto menyen helt og ga meg en meget sterk chilimarinert rett. Men jeg fikk bytte og sjefen beklaget så mye.  Det kaller jeg god service.



20.00 - : Pub-til-pub med Cohen, Dylan og Gud med Rem & Rem og Holm 

Fullstappet som vanlig der vi startet på Haakons Pub. Håvard Rem synger litt surt og lyden er ikke helt synkronisert. Kanskje det er lyden. Litt mørkt og dystert, og værre skal det bli.

Lydverket neste. Her ble vi stående i trappa ved inngangen, noe vi ble litt lei av, så vi dro avgårde til Teltet for å få gode plasser der. Vi ble ikke så begeistret over musikken/lesingen heller, så det gjorde ikke noe. Cohen og Dylan er hver for seg fantastiske låtskrivere og artister, men det skal noe til å få det i nærheten like bra på norsk. Håvard Rem er anerkjent forfatter og gjendikter, men likevel. Dette var  ikke akkurat er så lystig. Det var tross alt lørdagskveld.

Vi må ikke glemme å ta en selfie av oss.  Noen prøver seg på trutmunn. Jeg synes det er veldig vanskelig og holder på å le meg ihjel.

Etter en times tid strømmer det folk inn i teltet. Vi får selskap av biografikongen Ingar Sletten Kolloen på bordet vårt og da går praten lystig om (Moshonistas) biografilesesirkel etc.  Tommel opp for gode biografier. Kolloen er imponert over at vårt litterære felleskap har kommet langveisfra til denne festivalen. Fra nord, fra midt, fra vest og øst for Oslogryta.

Hva skulle festivalen gjort uten de frivillige?

Rem & Rem på plass i teltet. Nå skal godbitene komme, som de har gjemt til slutt.

Ikke bare Cohen og Dylan, men også andre sanger. Om Hans Nilsen Hauge- sterkt som bare juling, taket reiser seg, Hallelujah.  Og en av deres nye låter, om at man ikke trenger å forstå alt.
Jeg synes det var fint. Jeg synes det ble bedre og bedre, lyttet til tekstene. Musikken, fele, gitar og munnspill. Stemningsfullt.  (mine venner var ikke enige, men dem om det)

Men alt i alt så forventet jeg nok noe lystigere på en pub-til-pub-runde på Lillehammer en lørdags kveld. (men det var dette med pinsa, da..)


SØNDAG 4. juni:
Frokost og deretter en tur i teltet for litt hjerneføde sammen med Elisabeth.

12.00: Hjerneføde
Teltet.
Søstrene Ylva og Hilde Østby og Kaja Nordengen i samtale med Gunnar Tjomlid.

Østby har skrevet Å dykke etter sjøhester, om hukommelse. Nordengen har skrevet Hjernen er stjernen, en mer generell bok om hjernen. I et lettfattelig språk.
Tema er hjernen, hukommelse og falske minner.
Vi har flere falske minner enn vi tror, sier de. Med eksempler. Vi kan fortolke ting så forskjellig. Vi kan "huske" ting vi ikke har opplevd. Vi kan ha sett bilder i et album da vi var barn, fått ting fortalt og siden huske dem som vi var der. Vi kan hente bruddstykker av minner ut av hjernens skuff, sette det sammen med noe annet og få en helt annen historie ut av det enn det som skjedde.

Jeg skulle ønske de kunne ha snakket mer om hukommelse og falske minner, men det inspirerte meg i alle fall til å lese bøkene, særlig den til Østby.
Hva er virkelig, hva er sant? Finnes det en objektiv sannhet? Samtalen ga næring til slike tanker..

14.00: Krim i teltet.
Johan Theorin og Torkil Damhaug i samtale med Magnhild Bruheim.

Begge er prisbelønnet, begge skriver såkalt "litterær krim", begge er opptatt av det psykologiske aspektet i sine bøker,

Først får de spørsmålet om litterær krim. Ingen av dem skjønner begrepet. Damhaug: Et underlig begrep. Er ikke all krim litterær? Hva er det ellers? Theorin: Jeg vet ikke hva som menes med litterær.

Men de er begge opptatt av å skrive kvalitativt gode bøker. Damhaug hevder at det er vanskeligere å skrive en god kriminalroman enn andre romaner.

Om skriveprosess, tematikk, motivasjon:
Damhaug er fascinert av ondskap som tema. Hvordan greier han å sette seg inn i de skjebnene han skriver om?
Han sier det er lett å skrive om sympatiske personer, men vanskelig å gå inn i det grusomme. Han sier at alle forfattere må bruke empatien sin, det er verktøyet. Men det krever å gå inn i det grusomste og det preger ham en stund etterpå også. Han tror folk leser krim som en måte for å tørre å gå inn det vanskelige og grusomme på, en måte å bearbeide angst på kanskje. Man kan jo klappe igjen boka når man vil.

Theorin mener at også sorg ofte er sentralt i krimlitteratur.
I hans bøker står også det mystiske sterkt, myter, det overnaturlige, spøkelser. Hvorfor?
Han sier ha ikke hadde noe valg. Han vokste opp med alle disse historiene på Øland. Mange hadde sett noe, opplevd noe, skumle ting. Han har tatt i bruk det i skrivingen sin. Han har ikke selv opplevd slike ting, men tror på folk sine opplevelser.

Damhaug er også opptatt av at erfaringer kan gå igjen i generasjoner og prege folks liv. Som krigen. Det kan bli godt romanstoff av det.

Angående debatten om samfunnskritikk i krim og skjønnlitteratur. Legger de inn det i sine bøker?
Nei, sier de begge. De skriver mer om det individuelle som går galt. Damhaug sier han ikke vil legge inn noen meninger i sine bøker. Ikke noe "70-talls" politiske budskap. Viktig å ikke være bundet av en ide om å være politisk korrekt eller ukorrekt når man skriver, men være åpen.
Samtidig er det viktig å være klar over at bøkene leses så forskjellig avhengig av kontekst. Ha et etisk ansvar uten å bli bundet.

Har de plottet klart? Hvordan er prosessen?
Ingen av dem har det.
Damhaug har noen karakterer og relasjoner klart og så begynner han å skrive. Ikke alltid han vet hvem morderen er i starten. Det gjør det gøy å skrive.
Theorin sier han kan ha et mål, men godt kan havne et annet sted.

Nye prosjekt på gang?
Damhaug kommer med ny bok i september, en bok i slekt med de andre. Handler om en som er språkløs og er vitne til et mord.
Theorin kommer med 3 bøker i 2018. To ungdomsbøker- nordisk fantasy fra Svartedauen, samt en psykologisk thriller som han skriver på nå.

Jeg gleder meg, og synes dette var en fin avslutning på årets litteraturfestival på Lillehammer.
Krim er også litteratur.

Mine andre innlegg fra årets festival:
Torsdag 2. juni
Fredag 3. juni
Festivalplanlegger (oppdatert)

Noen innlegg fra festivalen på Lillehammer tidligere år:
2013- del 1

2013- del 2

2015-  del 1 - høydepunkt Margaret Atwood
2015- del 2

2016- del 1

2016- del 2
Løypa mi fra 2016

Alle fotoene er tatt av meg. Copyright.

Takk for i år Lillehammer!