Psykehus av Drea Karlsen - sterk debut om å ha en alvorlig psykisk lidelse

Drea Karlsen (f. 1989) kommer fra Frøya i Trøndelag, ytterst i havgapet, 16 mil fra Trondheim.  Hun har blogget i mange år, jobbet som fotograf og journalist, men har også vært innlagt i psykisk helsevern flere ganger på grunn av selvmordsforsøk og depresjoner. Hun har fått diagnosen bipolar lidelse og har skrevet bok om sine erfaringer som psykisk syk. Det er en sterk bok Drea har skrevet, brutalt ærlig, vond å lese, men ikke uten lyspunkter. Det er en bok som gir innsikt og derfor anbefales til alle som ønsker å forstå mer av hvordan det er å leve med en alvorlig psykisk lidelse.

Siden jeg nå skrev konklusjonen innledningsvis, kommer mer om innholdet her.

Boka er delt inn i tre deler samt et etterord. Vi følger Drea gjennom 2013, 2014 og 2015. Drea ble innlagt på DPS etter et selvmordsforsøk i 2013. Hun skildrer det første møtet med DPS sammen med sin mor da hun legges inn. Hun har tatt en overdose med tabletter, Seroquel, men våkner av fysisk smerte og ringer selv etter hjelp. Hun vil jo egentlig ikke dø, men er så sliten av å ha det psykisk vondt.
Vi får innblikk i tiden på DPS og behandlingen som består av samtaler, turer, rutiner, medisiner. Vi får innblikk i livet, det ensformige på institusjonen, men de skal jo ha ro der, ikke mye action for å si det slik. Drea er dypt deprimert, og ser ikke mange lyspunkt i tilværelsen, men blir gradvis bedre og skrives ut etter noen uker.
Året etter er det på`n igjen. Når våren kommer, kommer depresjonen. Depresjon avløses av hypomani- som hun elsker, og av mani- hvor hun mister all kontroll, som hun ikke vil ha.
Hun beskriver sterk selvforakt, hater seg selv for den hun er, den som ikke får  til noe, ikke greier å tenke positivt som "alle" mener man bør, hun som før var best i klassen og ville bli best i verden. Topp-blogger på blogglisten, startet eget firma som fotograf, kreativ, flink på skolen, helt til alt gikk i svart.
Drea fikk diagnosen Bipolar affektiv lidelse og på DPS ble både elektrosjokkbehandling og medikamentell behandling diskutert. Hun begynte på Lithium. (medisin mot bipolar lidelse). Selv hadde hun ikke mening om noe, hun var for deprimert, og lot legen bestemme.
Senere blir episodene enda mer alvorlige. Hun tenker stadig på å dø, hun vil ikke leve, og forsøker flere ganger. Hun kommer til et punkt hvor hun ikke vil leve, hun vil dø, hun vil ikke reddes, men hun greier ikke å få til det heller.  Hun tar tabletter igjen, hun hopper i elva etter en fest med mye drikking, men blir dratt opp av politi og redningsfolk og igjen kjørt på psykiatrisk. Det blir tvangsinnleggelser, reiming i belteseng, skjermet avdeling, mer enn en gang. Drea er krakilsk og tenker ; er det slik jeg har blitt. Hun føler hun har mistet seg selv, men greier ikke å gjøre noe med det.

Det er en sterk skildring av å være så ung å få en alvorlig psykisk lidelse. Drea skriver godt, levende, både om seg selv og sine følelser og tanker underveis, men også om de observasjoner hun gjør seg av dem rundt henne. Hun har hele tiden skrevet og det har blitt bok nå.
Det er sterkt å lese om tvangsbruken- jeg trodde ikke reiming var så vanlig i dag, men det er det nok, og bruken av politibistand og flere ansatte for å få henne innlagt, det er sterke saker.
Men sterkest av alt er den smerten hun greier å formidle av å ikke ville leve, av selvforakten, av å ikke strekke til som mor for sin lille datter som barnefaren har omsorgen for. Drea beskriver også hvor viktig familien hennes er, og har omtanke for sin mor som hun vet har det vondt på grunn av henne. Om den smerten hun påfører andre, som igjen forsterker følelsen av at det er best at hun dør.  Det er i de mørke periodene hun har det værst slik. Men også senere når alle følelsene av høy/lavt, eufori/dødstanker blander seg. Hun blir så sliten, så forvirret, for hva er dette her..

Avslutningen etter kapitlet om året 2015 kan se lys ut. Det ble bedre for henne da hun fikk bytte psykolog på DPS, en som så hele henne, som ikke bare tenkte på henne som en pasient med en psykisk sykdom. Identiteten som psyk ble det som etterhvert ble henne. I dette kan det ligge en kritikk mot psykisk helsevern, i hvordan pasienter blir sett på og behandlet. Det virker som det er lett å glemme mennesket, hele mennesket som også har friske deler i seg, ressurser, som er noe mer enn en pasient og en diagnose.
Drea Karlsen er ikke den første som skriver om akkurat det, men hvert bidrag er like viktig. Psykisk sykdom er fortsatt preget av tabu. Derfor er boka Drea har skrevet et viktig bidrag for å gi mer innsikt i hvordan det kan være å leve med en alvorlig psykisk lidelse.
Jeg synes også hun har gjort et godt grep med å ta med et etterord hvor hun skriver at det ble ikke bra etter 2015. Det ble mye av det samme i 2016, i 2017. Men å skrive om det, ville bli mer av det samme.  I dag, i 2018, virker det likevel som hun håndterer lidelsen sin bedre, men samtidig aksepterer at hun kanskje ikke vil bli helt på topp/helt frisk, men frisk nok, unik nok, og at målet er å fungere best mulig med de forutsetninger og utfordringer man til enhver tid har.

Mer om boka på forlagets side her

Bloggen hennes finner du her: Dreakarlsen.com 

Foto: Drea Karlsen/forlaget

Drea Karlsen: Psykehus, 159 s
Spartacus forlag 2018
Leseeksemplar