Eleanor Oliphant har det helt fint av Gail Honeyman - rørende roman

Aschehoug har lansert denne internasjonale bestselgeren med brask og bram og leserne liker den, selv om den er hypet som bare det.  Det er vel en grunn til at en roman blir bestselger, tenker jeg, selv om det er en fare for at forventingene faller i grus når man leser en slik bok. Vanligvis venter jeg med å lese slike romaner, men denne fristet, og så passet det godt med en feelgood nå etter en strevsom høst. Jeg tok med Eleanor på ferie til Gran Canaria, det synes jeg hun fortjente.

Nettet er litt tregt her i leiligheten i Patalavaca, så det blir er kort og enkelt innlegg, tenker jeg. Trøtt er jeg også, og husker brått at vi ligger en time i forskjell her nede. Det vil si at klokka her er 22.18 akkurat nå, og 23.19 hjemme. (og enda en time senere sånn ca, når det blir postet) Ikke rart man går helt i surr med døgnrytme og alt.
Forøvrig, hadde Raymond vært her, så hadde han sikkert fikset nettet. Raymond er Eleanors kollega og venn som jobber med IT i bedriften der Eleanor jobber som økonomiassistent.

Eleanor Oliphant har det egentlig ikke helt fint. Det skal vi snart få merke. Men man skal jo si, når noen spør, at ja, jeg har det helt fint, takk.
Eleanor er tvers gjennom ensom, en ensom skapning i en hard og ubarmhjertig verden. Kollegene ler av henne. Eleanor har lite sosiale ferdigheter, fikser ikke smalltalk eller skjønner sosiale koder. Hun oppfører seg keitete, nerdete og autistisk.
Hun har bare aldri lært å sosiale ferdigheter, hun fikk ikke den omsorgen og kjærligheten i oppveksten som kunne gi næring for slikt.
Gradvis avdekkes biter av en grusom oppvekst. På genialt vis greier vi å forstå hvordan et menneske kan fremstå så avstumpet og merkelig, så ensomt, sært og nevrotisk.
Eleanor kan være ganske ufrivillig morsom, hun er gløgg og veldig dyktig i jobben sin, men ingen inviterer henne med hjem eller ut. I helgene kjøper hun ferdigpizza, kyrssordaviser og et par flasker vodka som hun døyver vonde følelser med.
Helt til Raymond, IT-kollegaen , begynner å snakke med henne på ordentlig vis..

Dette er en særdeles rørende roman om hva grov omsorgssvikt og mishandling kan gjøre med et menneske, men også om hva varme, vennlighet og ukuelig interesse for andre kan hjelpe en frossen sjel. Det er godt skrevet og fortalt, i et utrolig morsomt, men vart språk med mange artige passasjer man kan le  og smile av, men også de man kan gråte av, hvis man er anlagt for det.
I starten synes jeg det ble litt vel- langdrygt- og jeg tenkte: What`s all this buzz about? Men det kom seg sakte, men sikkert. Eleanor smøg seg inn under huden på meg, alle tegnene, de små dryppene, hva som lå bakom, kom etterhvert for en dag. Utviklingen i vennskapet mellom henne og Raymond og det som skjedde rundt dem og med dem, ringvirkningene, var også veldig spennende å lese om.

Jeg så også for meg en annen roman som jeg leste for en stund siden; Hva nå, Bernadette? av Maria Semple-  som jeg synes denne har noe til felles med i form og innhold, skjønt Eleanor er mye mørkere når det kommer til stykket. Skikkelig mørkt er det i bunnen her.  (hm, snedig sammentreff at psykologen til Eleanor i romanen heter nesten det samme som Maria Semple? Eleanors psykolog heter Maria Temple)

Jeg tenkte også på Bridget Jones, før jeg leste at Reese Whiterspoon har kjøpt filmrettighetene. Ja, det er noe felles der også, spesielt det absurde komiske når hun skal prøve å forandre utseendet sitt, for å tekkes en mann. Mens Bridget Jones er chic-lit, er Eleanor er feelgod/feelbad.

Jeg stusset over et par ting som handlet om årene hun var i fosterhjem. Det ble blant annet sagt at fosterhjem hun var ikke ikke fikk vite bakgrunnen hennes. Noe som igjen medførte til at de ikke greide å skjønne adferden hennes da hun ble tenåring. Mulig det er sånn i Skottland, eller akkurat i den sosialtjenesten hun tilhørte,  men her hjemme skal fosterforeldre få vite nok til at de greier å gjøre den vanskelige jobben de har fått i oppdrag å gjøre.

Men ærlig snakka; dette er en herlig god roman, som også andre har lovprist. Jeg henger med på det.
Anbefales!

(Men jeg synes likevel ikke at forlag skal gå ut å kalle en roman for en verdenssensasjon. Ærlig talt, det er vel i drøyeste laget. Verdenssensasjon? )

(ps-- da jeg var ute og spiste i kveld. Pizza. Da jeg sjekket drikkekartet leste jeg at de hadde Mangers, og vurderte å bestille det, med tanke på Eleanor. Men så lot jeg være, jeg liker jo ikke cider- og så får det vel være måte på, å leve seg inn i ..) 

Andre bloggere, blant annet:
Tine, Bjørnebok, Beathe, Kleppanrova (obs. noen spoilere), Linnformasjonen, Elise Cathrin, BeritBok

VG- terningkast 5

Foto: Asche
ougs

Gail Honeyman: Eleanor Elephant har det helt fint, 417 s

Aschehoug 2018

Leseeksemplar