Zoo Europa av Gert Nygårdshaug. Den femte boka i Mino-serien er en dyster dystopi

Ja, dette var dyster lesing, men heldigvis tok det seg opp til en mer feel-good ending på slutten. Verden har gått av hengslene og dystre spådommer har slått til. Nygårdshaug skriver frem interessante karakterer med brodd og humor, det er heldigvis bra trekk med denne forfatteren, i tillegg til stor og bred kunnskap.

Det er lenge siden jeg leste Mengele Zoo, som jeg også brukte en del tid på. Jeg har lest en del andre ting av Gert Nygårdshaug som feks den glimrende serien om Fredrik Drum som er helt annerledes og mye mer lettlest. Men klimatrusselen, at artsmangfoldet minker faretruende raskt, at overbefolkning er en trussel for matforsyningen med mer, har Nygårdshaug snakket og skrevet mye om og ikke minst i kritikerroste Mengele Zoo, om Mino, øko-krigeren fra Amazonas, som kom for ganske mange år siden. (1989). Siden det har det kommet fire bøker i Mino-serien, inkludert Zoo Europa. Nygårdshaug sier i etterordet at denne siste boka ikke var tiltenkt i utgangspunktet, men spørsmål og ønsker fra lesere om mer, samt utviklingen i verden gjorde at han bestemte seg for at det var grunner for å gjøre det. Klima- og miljøspørsmål er mer aktuelt enn noen gang. Rapporter om utdøende arter, insekter, planter gjorde Mengele Zoo til en profeti. Som Margaret Atwood er og har også Nygårdshaug vært særdeles fremsynt i å skildre skremmende utviklingstrekk vi står opp i og de som kommer, kan komme.

I Zoo Europa  møter Mino personer fra de andre bøkene i serien (Himmelblomstreet og Chimera) . Jeg har ikke lest dem enda, men det gjorde ingenting. Man får lett innføring i hvilken forbindelse de har hatt og har.
Mino er en magiker og en øko-terrorist. Hans venn Jens Oder Flirum er hardt skadet i Euro-tunnelen, og han ber Karl Iver Lyngvin og en middelaldrende dame Lilith Larkendale, baronesse, litterat og vinelsker, om å dra dt Euro-tunnelen for å bistå.
England, der de nå befinner seg, er gjengrodd av en hurtigvoksende skog som gjør vannet dødelig giftig. Alle dør rundt dem, bygninger og all infrastruktur ødelegges. Karl Iver dro fra en forskningsstasjon i Kongo, forlot kona Zoo og et kommende barn for å gjennomføre et prosjekt på Heathrow, men feilet.
Han surrer rundt alene i ødeleggelsene da han treffet merkelige Lilith som bor i en hobbitlignende hule. Han har stor skyldfølelse for å ha sviktet Zoo og barnet. Han hører dem og ser dem. Akkurat som også Lilith hører og ser sine to sønner Leon og Livius, fremstående forskere og astronomer. De befinner seg i et kloster ved Gardasjøen sammen med andre overlevende forskere. Så lenge de holder seg unna det giftige vannet går det bra. Regnvann kan drikkes og vann som er på flasker fra før katastrofen.

I Eurotunnelen er det kun et levende menneske igjen. Der har nynazistiske og nyfascistiske grupper holdt til, blant annet ABB-legionen Arisk front. Nynazistiske og rasistiske innvandringsfientlige grupperinger har vært i borgerkrig mot blant annet klimaflyktninger og da særlig muslimer.
Vi befinner oss noen tiår frem i tid og det refereres til kjente fenomener i nåtiden. Det er ekkelt og skremmende. ABB som har blitt en martyr, høyreekstreme politikere som blir hyllet som Le Penn, Listhaug, grupper som Pediga, Den nordiske motstandsbevegelsen, Jobbik i Ungarn etc. Høyreekstreme medlemmer er allerede innvalgt i tyske Bundestag.
(Og i går dukket det opp en link på facebook fra siden til Den Nordiske Motstandsbevegelse, som kalles Frihetskamp, lagt ut av noen jeg kjenner. Det skremmer meg, veldig.)

Romanen veksler mellom de forskjellige karakterene og vi drives naturlig fremover i takt med deres vei et eller annet sted. Skogen vet hvor de skal, og det store spørsmålet som jeg som leser sitter med er : Vil de møtes igjen? Når og hvor? Og hvordan går det til slutt? Finnes det flere mennesker eller er de aller fleste døde? Vil det være mulig å bygge opp et nytt positivt samfunn etter så store ødeleggelser? Kan mennesket i det hele tatt lære av sine feilgrep?

Zoo Europa er som sagt en dyster roman, men karakterene og humoren gjør den levelig å lese tross alt. Og absolutt verdt det. Kan vi korrigere kursen, så er det absolutt på høy tid nå.
De siste hundre sidene er mer optimistiske, så hold ut.

Link til Litterær salong hos Gert Nygårdshaug som jeg deltok på i 2013
Ellers har jeg mange omtaler fra bøker og lanseringer her hvor man kan surfe seg litt vill.

Anmeldelser og blogginnlegg:
VG- terningkast fem, gnistrende
DN- elendig anmeldelse
NRK- en roman som har full tenning på alle pluggar
Dagbladet- terningkast fem

Blogger:
Skrivehula (John Olav Oldertrøen)
BokBloggBerit
MedBokogPalett

Foto: Forlaget

Gert Nygårdshaug: Zoo Europa, 507 s

Cappelen Damm 2018

Leseksemplar