Heroin Chic av Maria Kjos Fonn . Sterk historie om ruasvhengighet og spiseforstyrrelse.

 Jeg sitter og hører/ser på #Debatten på NRK nå hvor temaet er forslaget til ny rusreform. Siden jeg nettopp har lest Heroin Chic (for noen dager siden), lurte jeg faktisk på hva Maria Kjos Fonn mener om dette. Kanskje har hun skrevet noe om det i spalter i avisene, men i så fall har jeg ikke fått det med meg. Det er sikkert at det er mange sider med dette reformforslaget, som jeg ikke skal diskutere her. Nei, jeg vil bare si noen ord om Heroin Chic, boka til Kjos Fonn, om en ung jentes heroin- og rus/pilleavhengighet.

Før i dag har jeg også vært med på webinar om Rus og psykiske lidelser med Kari Lossius og tidlig i kveld et annet kurs, i regi av en avdeling på Klinikk for rus- og avhengighetsmedisin. Veldig interessant begge deler, og nå med #Debatten, så har det blitt mye om rusavhengighet og behandling i dag.

Det er det også Maria Kjos Fonn sin roman handler om. Rusavhengighet, psykiske lidelser og behandling.

Elise er hovedpersonen. Vi følger hennes tilbakeblikk til oppveksten som talentfull sanger, vakker, flink i mange ting. Foreldrenes stolthet. Tidlig i ungdomstiden blir hun invitert til private sangtimer hjemme hos læreren, og det utarter seg da han gjør tilnærmelser.  Allerede da har Elise utviklet en spiseforstyrrelse, anoreksi, og det er vondt å lese om. Det er brutale skildringer av hvordan det arter seg og hvordan hun blir tynnere og tynnere, snart døden nær til både foreldrenes og lærerens store bekymring. Hun slutter på skolen for vie seg til sangen.  Sannheten er vel heller at hun er syk, og i tillegg har begynt ruse seg. Hun liker rusen, det lindrer, det demper, det gjør henne matt, og spesielt heroinet som gjør henne helt tom. Hun blir kjæreste med Joakim og de blir veldig tette, men selv om de er veldig glad i hverandre driver de hverandre til stadig med rusing. Det eneste de vil holde seg unna er å skyte heroin . Der går grensen. Joakim har noen teorier om at han kan begrense seg og ha kontroll med å ruse seg på heroin et par dager i uka, og ellers drikke alkohol variere med andre ting. Han er musiker, spiller i band. Leser mye. Har en vanskelig oppvekst, i motsetning til Elise.

Vi følger Elises utvikling, gjennom rå og brutale skildringer frem til opphold på behandlingsklinikk. Det går jo ikke ved første forsøk, noe som ikke er så uvanlig. Mange prøver mange ganger. 

Mors rolle har også en stor plass i romanen. Elise og mor er veldig tette. Mor gjør veldig mye for Elise, hun stiller opp for hva det måtte være. Når Elise havner skikkelig på kjøret, er mor der, med penger, med mat, med en seng, ja, hun går enda lenger når rusmisbruket har kommet veldig langt. Mor vil ikke at datteren skal prostituere seg, heller gi eller låne henne de pengene, mener hun. Forbruket av heroin koster tusenvis per måned. Men foreldrene er ikke er enige, faren hører vi ikke så mye om, men på slutten er det tydelig at han og mor er uenige om hvordan de skal hjelpe Elise. Han setter ned foten lenge før mor.

Dette er heller ikke noe uvanlig blant pårørende til rusavhengige; man vil hjelpe, man vil hjelpe på forskjellig måte, noen sliter med grensesetting, grenser som stadig forskyves. Ikke enkelt i det hele tatt. Man vil jo hjelpe barnet sitt og ikke la det gå til grunne. Tidligere i boka tenker Elise på faren da han brukte å lese fra William Blakes diktsamling Uskyldens og erfaringens sanger. Det var litt morsomt, og koselig, for de diktene er så fine og jeg se for meg stunden.

Det er også flere litterære referanser i romanen, noe jeg synes er artig.

Heroin Chic er en rå og brutal roman om rusavhengighet, med perspektivet fra en kvinne som kommer fra gode kår og som hadde talent og gode fremtidsutsikter.  Kjos Fonn ville vise at rusavhengige ikke bare kommer fra vanskelige oppvektstvilkår, siden det mangler i norsk avhengighetslitteratur. (intervju P2-lytternes romanpris) Det har hun gjort med denne romanen. Men det handler ikke bare om rusavhengighet, men også spiseforstyrrelse, angst. Kari Lossius sa på webinaret i dag at de aller fleste rusavhengige også har psykiske lidelser. Det går veldig ofte hand i hand og forsterker hverandre. Det viser denne romanen veldig godt. Når Elise skulle slutte å  ruse seg, ble trangen til ikke spise, telle kalorier, spy opp maten, større igjen.

Kjos Fonn skriver godt, rått og direkte, det er lettlest, men vondt, og fengende så man blar seg videre og videre. Jeg leste den over noen dager siden jeg leste på skjerm. (Bookbites) Og jeg synes egentlig det var greit å porsjonere teksten. 

Romanen ble nominert til P2-lytternes romanpris, der hun kom som nummer tre i finalen. Det var under jurydiskusjonene jeg bestemte meg for å lese boka. Boka er også nominert og kortlistet til Bokbloggerprisen . I linkene over finner dere alle programmene til P2-lytternes romanpris og intervju med forfatterne. Anbefales.

Her er et intervju med henne i Dagbladet der hun snakker om egne erfaringer danner bakteppet i romanen, men hun mener den ikke er selvbiografisk,

Mange har blogget om Heroin Chic, her er noen:

Tine, Hennings bokhylle, Bjørnebok, Lillasjel, MedBokogPAlett, Kleppanrova

Her er mitt innlegg om Kinderwhore, hennes forrige roman, også nominert til Bokbloggerprisen.

Maria Kjos Fonn: Heroin Chic, 205 s

Aschehoug 2020

Lånt på Bookbites