Med døden som følge av Jan Boris Stene (krim)

 Jan Boris Stene er forfatter fra Trondheim. Han har skrevet fire krimromaner i serien om etterforsker Falkener og doktor Wilberg. Med døden som følge er hans femte bok, men denne er fra samtiden, ikke en historisk krim som de andre fire. Dette er en helt annen bok enn de fire første, men dessverre ikke like god. Likevel er den spennende og interessant på sin måte og absolutt leseverdig. Handlingen er fra St.Olavs hospital, og vi kan godt kalle den en sykehuskrim. Som krim har den sine svakheter, noe jeg skal komme tilbake til.

Det foregår på Kreftklinikken på St.Olavs hospital i Trondheim. Det skjer et par uforklarlige dødsfall hos eldre kreftpasienter som er med i en medikamenstudie. En ny kreftmedisin skal prøves ut og en knippe pasienter er plukket ut til en dobbel blindet studie. Halvparten får placebo pluss standardmedisin og den andre halvparten får den nye medisinen . Det er mye prestisje knyttet til å få jobbe med studier og for den som sitter på ansvaret vanker det ære, berømmelse, karriereprang og mye penger hvis studien viser at medisinen har god effekt.

Vi blir kjent med leger og sykepleiere, et noe kaotisk sykehusmiljø, får innblikk i hvor spesialisert alt har blitt, om vaktrutiner, med mer.  

Den unge legen Alexandra Aas blir mistenksom når det gjelder de to dødsfallene, fordi pasientene i utgangspunktet virker i god form etter forholdene. Hun beordret obduksjon, men noen trakk den tilbake, og i travelheten er det vanskelig å finne ut av hvem og hvorfor.

Hun har eldre kolleger og sjefer som vil og ikke vil høre på henne og mye rotes til og spisser seg til. Uten å røpe for mye, så skjer det flere dødsfall og politiet blir også koblet på, noe en manipulerende person i avdelingen vet å benytte seg av for å villede etterforskningen.

Et interessant aspekt i boka er refleksjonene om det å være lege på en kreftavdelingen, om hvordan man blir mer hardhudet og kynisk etterhvert, men også at det er nødvendig å ha en viss kynisme for å greie denne jobben, men samtidig også ha empati, ha en balanse mellom disse egenskapene, kunne skru av og på. For mye av det ene eller det andre kan bære galt av sted, og det gjør det til gangs her. 

Koronasituasjonen er også fint integrert i handlingen og forfatteren viser noen av de utfordringene det medfører, uten at dette blir utbrodert.

Jan Boris Stene er selv overlege på kreftavdelingen og jeg var på et bokbad med ham da boka kom ut. Stene var nok litt spent på mottagelsen hos kollegene, og det kan man skjønne. Han presiserte at boka er fiksjon, men han mener at dette faktisk kunne ha skjedd i et sykehus, det er mulig å lure kolleger, få tilgang til medisin som man bruker feil på pasientene (insulin og curacit kan være effektive drapsvåpen) , snike seg inn på andre avdelinger, snoke i journaler (selv om det loggføres og kontrolleres) hvis man er kynisk (og farlig) nok. I boka vises også sterke kapitalinteresser fra legemiddelindustrien koblet sammen med forskning på en sykehusavdeling, noe som faktisk skjer og som kan ha sine etiske problemstillinger, noe jeg tror Stene også ville vise med denne boka.

I sin form, er dette er en spenningroman og en krimroman fordi det skjer drap/mistanke om drap og en etterforskning. Som krimroman halter den noe. Det er lange partier fra avdelingens indre liv uten at det skjer noen utvikling i krimsaken som sådan, det kunne vært en sykehusroman og det er interessant nok. Likevel synes jeg spenningen ligger under overflata hele tiden og jeg får sans for karakterene, selv om de er ganske "typiske"; en ung nysgjerrig våken LIS-lege, to meget travle og ambisiøse eldre kvinner- den ene overlege, den andre klinikksjef- , en eldre lege som snart skal gå av og ikke henger helt med lenger; han heter forresten Anthon Berg (ja, det er en del lun humor i boka også) , pliktoppfyllende sykepleiere, en enslig skilt middelaldrende politimann som ikke er den skarpeste kniven i skuffen ifølge en kvinnelig lege på avdelingen, etc etc. Og flere av disse får vi også en del av privatlivet til. De blir ganske tydelige, muligens noe karikerte, men jeg bryr meg ikke om andre enn Alexandra Aas og pasientene.

Når det drar seg til her så går det over stokk og stein, og med morderens egne tanker i kursiv skjønner jeg en tid før slutten hvem det dreier seg om, og fikk det bekreftet. 

Men du verden, underholdende var det, selv om det objektivt sett ikke er den beste boka Stene har skrevet.

Jeg tror faktisk han koste seg litt med å skrive denne boka.

Boka er kort, og kan fint leses i ett jafs!

Andre bøker av Jan Boris Stene jeg har blogget om:

Lucifers fall

I Djevelens klør
Nådegiveren

Den fjerde boka i serien; Så dyrt et liv , har jeg enda ikke lest. Stene skiftet ogs forlag etter de tre første bøkene og gikk fra Vigmostad og Bjørke til  det lille Trondheimsforlaget Communicatio. Hvorfor vet jeg ikke.

Åslaug har også blogget om boka

Anmeldelse i Adressa her

Jan Boris Stene: Med døden som følge, 158 s

Communicatio 2020

Lånt på biblioteket