Kamerat, livet av Kaja Schjerven Mollerin - en samtale med Cecilie Løveid

Jeg liker slike samtalebøker med forfattere. Jeg har lest noen av Alf van der Hagen med Dag Solstad, Kjell Askildsen , bl.a. De er mer omfattende enn denne lille boka til Kaja Schjerven Mollerin. Jeg har også lest Mollerins bok med Vigdis Hjorth; Vigdis del for del. Interessant å lese om forfatteres liv og diktning og deres refleksjoner og arbeidsmåter. Vigdis Hjorth og Cecilie Løveid som er i fokus i denne boka, har faktisk mer enn skrivingen til felles. Begge har alltid vært opptatt av teater.  Teater og dramatikk er en sentral del i samtalen med Cecilie Løveid. Som Hjorth er også hun tilhenger av blant annet Brecht. Løveid har imidlertid en mye sterkere tilknytning til teatret da hun har skrevet mye dramatikk for scenen. Hvor omfattende den biten av hennes forfatterskap har vært visste jeg ikke. Jeg har nok forbundet henne mest med lyrikken og husker vagt Sug (roman) fra 70-tallet.

 

Boka er rammet inn i flere deler/temaer; Et vintereventyr (om barndom, oppvekst, bokhyller, flytting), Du kunne vært mitt barn (om foreldrene, om tema barn i forfatterskapet ), Mine show og museer (om kvinnerollen, kvinnebevegelsen, dramatikken, teateret), Den vakreste verdensorden (poesien, mote, klær er også kunst m.m. ) og en epilog. 

Cecilie Løveid ble født 21.august 1951. Hun ble 70 år i fjor. Hun debuterte i 1972 med romanen Most. Datter av en enslig mor som hadde et flyktig forhold til en sjøkaptein. Moren jobbet på båt. Cecilie vokste opp hos besteforeldrene i Bergen. Moren traff hun da hun var hjemme fra sjøen. Cecilie tror ikke moren kunne ha valgt annerledes, en jobb på land eller hjemmetilværelse hadde gjort henne syk, gal. Moren overøste henne med barnebøker da hun var liten, blant annet Astrid Lindgren -bøker. Løveid elsker disse bøkene, denne forfatteren, og kjenner seg igjen i Pippi. Cecilie har jo også en far som er sjøkaptein. Faren giftet seg med en annen dame og fikk andre barn, så Cecilie har halvsøsken. 

Selv fikk hun barn tidlig, som 17-åring, en datter. Hun hadde forhold til faren noen år. Løveid prøvde å studere, bli noe, gikk et par år på teatervitenskap, gikk også på kunst- og håndtverkslole, men bestemte seg for å satse på kunsten, å skrive. Hun ble alenemor og forfatter. Skrev og skrev, fikk inn noen tekster her og der. Ville skrive for teater, men det ble først romaner. Hennes mest kjente er Sug (1979) som hun fikk en del oppmerksomhet for. Diktsamlingene kom senere, selv om hun skrev mye dikt fra ung alder. Cecilie Løveid ble også innlagt på psykiatrisk avdeling som ung tenåring noe hun forteller om. Hun har hatt en angst i seg for å bli gal, det er noe i familien, og så har hun denne erfaringen med en innleggelse. 

Mye av forfatterskapet hennes dreier seg om barn, det bortplasserte barnet, det utsatte barnet. Dette er et tema i boka. Ellers har/ og er Løveid en kunstner som liker å tøye grensene, eksperimentere med form, hun er filosofisk, ikke alt er like lett å forstå når hun snakker om kunsten, formen, dramatikken, teateret. 

Jeg likte godt å lese om oppveksten, forholdet til familien, og skriveprosessen og forfatterskapet hennes gjennom livet. Jeg slet litt mer med samtalen rundt det som foregikk i teateret/dramatikkenes verden, det ble veldig spesielt, detaljert, for den som ikke har inngående kjennskap til folk og teaterhistoriens indre liv. Selv er jeg interessert i teater , har drevet med amatørteater og gått mye i teateret, men det ble for inngående for meg også. Hennes forhold til kvinnebevegelse og kvinnerollen er også interessant å lese. Hun var født midt i den generasjonen som virkelig sto på på 60- og 70-tallet.  Hun fikk nok merke "gubbekulturen" på kroppen, selv om hun ikke vil definere seg som en typisk kvinnesakskvinne, likte nok ikke å bli satt i bås, men reflekterer over flere sider av dette. 

På slutten snakker hun også mye om sitt forhold til klær, plagg, at det også er kunst. Interresant. Selv om hun ikke selv kler seg slik, lar hun seg imponere over de som går rundt som "kunstverk". Hun er mer praktisk anlagt. Hun er også opptatt billedkunst og skrev Vandreutstillinger  (en nydelig diktsamling min anm.) basert på kunstutstillinger, kunstverk. Kunsten lever i henne på mange måter. Og så må vi ikke glemme Francia Bacon som hun snakker mye om i boka, hun jobber med stoff om han. Nå Piggeple, den nyeste boka som skal komme. 

Mer om Cecilie Løveid her (wiki) Hun har fått flere priser. 

Kaja Schjerven Mollerin : Kamerat, livet- en samtale med Cecilie Løveid, 193 s

Kolon forlag 2022

Leseeksemplar fått av forlaget