Vigdis og Helga Hjorth. Del for del og Fri Vilje.

Nå har jeg lest ferdig samtaleboka til Kaja Schjerven Mollerin med Vigdis Hjorth og Fri vilje, Helga Hjorths tilsvarsroman til fjorårets Arv og Miljø av søsteren Vigdis. Hva skal man si? Noe må jeg vel si før bøkene havner langt bak i minnet. Fri vilje er det faktisk et par-tre uker siden jeg leste ferdig. Vigdis, del for del leste jeg ferdig i går, men har brukt noen uker på den sånn dann og vann.  Arv og miljø leste jeg i fjor før den store debatten om virkelighetslitteratur med utgangspunkt i denne romanen, tok av.  Så kanskje jeg skal starte med Fri vilje.

Fri vilje av Helga Hjorth, 307 s
Kagge forlag 2017
Leseeksemplar

Siden det er skrevet så mye om disse bøkene nøyer jeg meg med et meget kort resyme.

Helga Hjorth er Vigdis Hjorths lillesøster og jurist. Hun har sagt at hun har skrevet denne boka som et motsvar til søsterens Arv og miljø, for foreldrenes og familiens skyld, for å rette opp et inntrykk skapt gjennom Vigdis sin roman.
Hjorth har likevel kalt dette en roman, selv om det er tydelig at hun gjennom sin historie prøver seg på en form for bevisføring for at det som fortelles i Arv og miljø ikke er sant.
Allerede med det utgangspunktet skurrer det for meg, men jeg forsøker å gå til verket med et åpent sinn.
Så hvordan skal man vurdere en slik roman som Fri vilje?
Vi får høre om arvetvisten om de to hyttene, vi får høre om den vanskelige storesøstrene Vera som er forfatter, en eksentrisk dramaqueen som ikke levnes særlig ære. Vi får høre om den nye boka til Vera og påstandene om overgrep fra deres felles far, og Ninas hardnakkede tro på at det handler om falske minner.
Jeg har lett for å leve meg inn i bøker såfremt de har en viss flyt og troverdighet i sin måte å bli fortalt på.  Det synes jeg Fri vilje har. Helga Hjorth skriver godt nok og jeg forstår inderlig vel at det ikke er greit å være i familie med en kjent forfatter som bruker av eget liv og sin familie i sitt forfatterskap, slik det her blir fremstilt. Forfatteren lykkes i å tegne et demonisk bilde av en forfattersøster som vi ikke får videre sympati med, men i akkurat det ligger det noe problematisk. En svart-hvit-karaktertegning og det levens heller ikke opp til noe særlig nyansering i forhold til forfatteren, ei heller i forhold til overgrepsproblematikken.

Strengt tatt så bekrefter vel Helga Hjorth mye av det Vigdis Hjorth tar opp i sin roman. Om hvordan familien er, oppfører seg, rotter seg sammen mot henne etc etc. Hadde Helga Hjorth latt være å skrive denne romanen hadde man fortsatt kunne tenkt at  det meste i Arv og miljø er oppdiktet, det kan man ikke etter å ha lest Fri vilje.  Av debatten som har rast har også Vigdis Hjorth sagt at hun brøt med familien for tredve år siden, så at det ligger mye begravet her, kan man trygt anta. Ingen bryter med sin familie uten gode grunner.
Hvordan man ville lest Fri vilje uten Arv og miljø og debatten, er umulig å si.  Det går rett og slett ikke an å holde Arv og miljø utenfor.
Interessant er det selvsagt, men også på en måte ubehagelig.  Interessant er det hvor forskjellige syn man har på ting som skjer i en familie, noe som det alltid vil være. Etter mitt skjønn er det viktigere å innse det, enn å forsøke å forvalte sannheten, for det finnes ikke kun en sannhet i en familie. Ting oppleves forskjellig, man blir i en søskenflokk behandlet og oppdratt forskjellig.

Angående overgrepsproblematikken , så hjelper det ikke hva Nina i Fri vilje mener om dette.  Nina kan umulig vite hva som har skjedd, om noe har skjedd. Når det gjelder overgrep trenger ikke andre i en familie å bli utsatt for det, en den ene, de andre trenger ikke å vite om det . Å prøve å føre bevis for at det ikke har skjedd ved å klandre en søster for at det handler om falske minner, eller ved for en mor å ta parti med sin mann , er noe mange overgrepsofre dessverre opplever gang på gang. Fortielse og avvisning. Og slik jeg leser Arv og miljø er det dette som er et av de store temaene i romanen, prosesser og mekanismer i en familie når slikt skjer, ikke om det beviselig har skjedd slik Nina/Helga vil ha dementert. Det er her Nina/Helga havner skikkelig i baret. Vel er det beundringsverdig å ville "renvaske" sine foreldre, men det hele blir bare så kleint, på en måte. Å bruke jussen slik Nina gjør blir for meg merkelig:

" Skal det ikke være mulig å gå til forsvar for faren min uten å bli beskyldt for å fornekte at overgrep skjer? Selvfølgelig skjer det, selvsagt gjør det det, selvfølgelig vet jeg det. Men Vera har ikke blitt utsatt for overgrep selv om overgrep er noe som skjer. Skulle jeg stille meg åpen for at Vera hadde rett, selv om jeg ikke trodde på henne et eneste sekund, skulle jeg se bort fra prinsippet om uskyldspresumpsjonsen som jeg hadde lest om på jusstudiet, en av rettstatens aller viktigste prinsipper, skulle bevisbyrden snus akkurat i denne saken, som gjaldt min egen far? " ( s. 176)


Vigdis, del for del av Kaja Schjerven Mollerin, 233 s
Gyldendal 2017
Leseeksemplar

Fra desember 2015 til september 2017 har Kaja S Mollerin og Vigds Hjorth møttes for å snakke om Hjorths forfatterliv. Det har blitt en interessant samtalebok med flere temaer. Debatten etter Arv og Miljø, samt søsterens bok Fri vilje får naturlig nok en del plass, selv om det nok ikke var planlagt fra starten av. For hvem visste vel da hva Arv og Miljø skulle avstedkomme av suksess og debatt.
Angående denne tematikken, synes jeg Vigdis reflekterer godt og svarer bra for seg.
Boka tar også opp Vigdis som et politisk menneske, reisene, drikkingen, familiemenneske med mer.
En liten skuffelse var det å lese at hun ikke var i Dubrovnik ifb med boka hun skrev om den byen. Jeg har lest den boka og så for meg hotellet der Vigdis bodde, samt flere ting fra den boka da jeg selv besøkte byen i 2013. Og så var det bare diktning, omtrent. At hun selv ikke forsto helt hva det innebar å skive sakprosa den gangen hun fikk oppdraget, er visst forklaringen.
Hun diktet opp en sakprosabok (dvs leste seg til en del, men brukte erfaringer fra Montenegro der hun bruker å være samt annen reising) og skriver sant i romaner, man kan jo le av det nå, men altså; Dubrovnik, boka, er ikke noen god guide å rette seg etter, men veldig morsom å lese da.

Vigdis Hjorth er et intellektuelt menneske, hun leser svært mye og en del av de favorittforfatterne som hun har skrevet og sagt mye om før er også med her, som Brecht, Gombrowicz, filosofene Kirkegaard og Wittgenstein, med flere. Woody Allens film Deconstructing Harry, også.
Ellers er vi innom mye av det Vigdis har snakket om i forskjellige sammenhenger; Lorry, Dag Solstad, hunden Emma, egen barn, og selvsagt forfatterskapet og bøkene hennes.

Jeg liker å lese slike bøker som dette,  (har tidligere lest et par av Alf van der Hagens samtalebøker med Dag Solstad og Kjell Askildsen) og det er mange interessante refleksjoner om mye og mangt. Hun er absolutt et tenkende og undersøkende menneske, men også lekende og ærlig med et imponerende forfatterskap bak seg.
En bok absolutt verdt å lese som supplerer hennes essays  (Fryd og fare) og diverse intervjuer hun har gitt.

Mitt innlegg om Arv og miljø her

Merethe Granlund har en fyldig anmeldelse i Klassekampen om Vigdis, del for del