Anomalien har fått en mengde fantastiske anmeldelser med 6ére over hele fjøla. Også bokbloggere har vært begeistret. Da ligger det vel i kortene at forventningene er høye, så også hos meg. I utgangspunktet var jeg i tvil om denne boka var noe for meg, men etter all den gode omtalen ble jeg så nysgjerrig at jeg bare måtte lese den. Og starten var lovende, men resten..vel, så dær. Traff ikke meg helt for å si det sånn.
VB-forlaget har gående en serie om bøker om de ti bud, hvor diverse forfattere har fått tilbud om å skrive en kort roman, dvs innenfor et format på 150-200 sider. Geir Tangen er femtemann ut, og budet er Du skal ikke misbruke Guds navn. Jeg har lest alle i serien, med unntak av en. Samtidig som jeg leste La alt håp fare i helga, startet jeg på serien Sandman på Netflix, og på en eller annen måte ga dette meg en ekstra dimensjon til lesing og Tv-serie-titting. Mer om det videre i innlegget.
Dinosaurgjengen er bare så genial. Jeg har hatt gleden av å lese denne serien for barnebarnet mitt, som elsker dinosaurer og denne serien. Den er morsom og spennende. Kjempeblekkspruten flommer over av herlige farger og tegninger. Vi blir med en tur til havs i storm og på dypet på jakt etter en skatt.
Ny bok i serien om Dinosaurgjengen er stas. Jeg har et barnebarn som elsker serien, og han har samlet på nesten alle som har kommet ut. Jeg tok med de tre nyeste i serien til han på besøk nå i sommer, og gjett om det ble jubalong for han og mye lesing på bestemor. Halloween-festen er intet unntak, og nå fikk jeg høre at jeg lignet litt på bestemor Rex også, haha.. Men spise barn, gjør jeg da aldeles ikke, sa jeg, - det hadde tatt seg ut, og så lo han masse.
Juli har gått så fort, spesielt siste halvdel. Første delen var rolig, med så elendig vær så at det gikk på helsa løs, men da fikk jeg lest en del i det minste. Den siste 1 1/2 uka har jeg vært sørpå med helt annerledes og mye bedre klima. Jeg kom hjem til et herlig blaff av en sommerhelg i Trondheim fredag. Beklager så mye værprat, men bor man her oppe, så blir man opptatt av det, kanskje mer med alderen også. Sørpå hadde jeg deilige dager hos min søster i Sandefjord med utflukter og avlsapping, ikke så mye lesing. Det ble heller ikke lest noe særlig da jeg var på Borge hotell i Tønsberg denne uka på skriveferie. Andre ting var selvsagt mye viktigere, og jeg dro ikke dit for å lese, men skrive litt og slappe av med andre skrivende mennesker. Det beste av alt der nede i Vestfold, foruten klimaet og folket, var stillheten, roen- og jeg kjente hvor godt det gjorde for kropp og sjel. Jeg tror jeg flytter sørover...
Oppsummering av leste bøker, og annen kultur, samt reiseinnlegg fortsetter under bildet.
Jeg har lest omtrent alle bøkene i Beltø-serien, med unntak av Nostrademus testamente og Sølvmyntene. Jeg synes det begynte å dabbe av med Codex, og dessverre ble ikke Metusalem-prosjektet en høydare for meg heller. Metusalem-prosjektet er den 10. boka i serien om Bjørn Beltø og kanskje begynner det å bli nok? I alle fall har jeg en kritisk grense ved 5-6 bøker i serie. Spørs om den har bikket over for min del denne gangen.
Myriam H. Bjerkli har etterhvert blitt en etablert krimforfatter . Nå er hun ute med sin nye frittstående kriminalroman, eller psykologisk thriller som den også merkes som. Myriams krimbøker har ligget i krysningsfeltet med undersjangeren psykologisk thriller, litt blanding, og det er helt fint. Samlivsthriller har forlaget også kalt denne boka, og det synes jeg i dette tilfellet er en passende betegnelse. Domestic noir, men også en politikrim, selv om det meste her foregår på det psykologiske planet, i relasjonen mellom hovedkarakterene. Grønnøyd monster er en sabla drivende sidevender, som holdt meg våken til langt på natt, mer trenger jeg vel egentlig ikke å skrive? Men en blogg er ikke instagram, så noen ord til skal dere få. Ikke minst er det greit for min egen del å skrive om boka, så jeg husker hva som skjedde til jeg får neste roman i handa.
.jpeg)
Jeg har lest Fiskehuset som ledd i samlesing med en gjeng som jeg skal treffe i slutten av juli. Boka var faktisk mitt forslag siden det er en kort bok som jeg har hatt lyst til å lese lenge. Vi stemte mellom flere forslag og Fiskehuset vant. Det er jeg glad for. Dette var en fin roman som jeg likte veldig godt. Anita (53) er en norsk roman fra 2022, som er ganske variabel, litt merkelig bok egentlig. Anita skal reise på et to måneders kunstneropphold i Italia og rett før hun reiser sier sønnen på 19 at han vil skifte kjønn.
