Offer 2117 av Jussi Adler-Olsen

For en lesefest! Jussi er endelig tilbake med en ny krimithriller om Avdeling Q, som det spruter skriveglede av. Dette er den åttende i rekken og jeg håper virkelig det kommer mer.

Før plogen din over de dødes knokler av Olga Tokarczuk - en fantastisk god og kompleks økothriller

Olga Tokarczuk var et ukjent navn for meg før hun fikk Nobelprisen i litteratur for noen få uker siden. Etter det kom hennes andre roman ut på norsk; Før plogen din over de dødes knokler. Etter å ha lest litt om henne ble jeg fryktelig nysgjerrig på forfatterskapet. Det ble flere andre også, blant annet Beathe som tok initiativet til en samlesing av hennes romaner, og primært denne siste romanen. Jeg leste boka ferdig i går og likte den veldig godt. Les videre under bildet om romanens innhold og hvorfor den er så god.

Gater i mørke av Patrick Modiano (Hedda bokhyllesirkel november)

Jeg kjøpte et par av bøkene til Patrick Modiano, i fine nyutgivelser, etter at han vant Nobelprisen 2014. De har dessverre stått i hylla frem til nå,  og det er litt dumt, for denne forfatteren skriver så fint.  Gater i mørke er en spesiell roman på mange måter, men den ga mersmak til å lese mer.

De som er elsket av Victoria Hislop - flatt om en konfliktfylt periode i den greske historien

Jeg har likt en del av de historiske romanene til Victoria Hislop, særlig de fra Hellas, men også den fra den spanske borgerkrigen (Hjemkomsten) og Kypros (Soloppgang) som også hadde et krigstema. Hislop er dyktig på research og bygger romanene sine på historisk dramatiske begivenheter. Så også i hennes siste; De som er elsket, hvor vi får innblikk i Hellas vanskelige tid fra 2.verdenskrig og til Hellas ble et demokrati igjen i 1975. Men denne siste boka synes jeg var mer flat og langdryg.

Oppsummering oktober-19

Oktober har vært en fin måned, mye fint vær, fine farger. Har tatt med meg bok på lomma på turer i marka. Man kan lese overalt. Oppsummeringen kommer hvis du leser videre under her.

Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen av Dag Solstad

Jeg får nesten prestasjonsangst når jeg tenker på at jeg skrive noe litt vettugt om denne boka, som har fått så mange knakende gode, kunnskapsrike og reflekterte anmeldelser. Ikke kan jeg så mye om Dag Solstads forfatterskap heller (har kun lest denne serien, samt 16.06.41- samt en bok om ham og mange artikler her og der oppgjennom årene) . Så jeg må tenke meg om, og senke skuldrene, terskelen. At trilogien og historien om Bjørn Hansen er over, er i alle fall sant. Såfremt det ikke skjer et mirakel, Med så mange absurde krumspring som Solstad finner på, så kan jo hva som helst skje. Skjønt jeg tror vi er ferdige med Bjørn Hansen. Hvis ikke historien føres videre av sønn og sønnesønn?

ENE / Barnet av Ida Hegazi Høyer

Ida Hegazi Høyer er en av de yngre spennende forfatterne Norge har å by på for tiden. ENE/ Barnet er den andre boka i en serie med tre frittstående romaner. Jeg har ikke lest den første; ENE /Skissen, men det ble jeg fristet til etter å ha lest denne boka. Dette er en spesiell roman om moderskap- å være alene med et lite barn, som krever at man åpner seg for å tenke litt annerledes.

Ellevte roman, bok atten/17.roman av Dag Solstad

Siden jeg fikk så lyst til å lese Dag Solstads siste roman om Bjørn Hansen, Norges mest vanlige navn, så måtte jeg skynde meg å lese de to frøste bøkene i serien også. Jeg kjøpte en pocket med to-i-en, det var veldig greit. Skriften var også i lesbar størrelse. Takk til forlaget for det, ikke alle pocket-utgivelser er like lese-vennlige for oss med svekket gammelmanns-syn. Vel, nok om det. Jeg trenger ikke utbrodere alt som faller meg inn, slik som Bjørn Hansen har en hang til gjøre, i Solstads penn. Eller er det Solstad som har denne hangen, det er nok helst det.

Herfra til Hiroshima av Sunniva Lye Axelsen

Det er en stund siden jeg leste om denne boka, det var vel først i Klassekampen, en anmeldelse som gjorde meg nysgjerrig. Deretter blogget Tine og Moshonista om den (link lenger ned i innlegget), og jeg førte den på leselista mi. Så skrev Ingvar Ambjørnsen om den når han skulle anbefale bøker i Boktips. Det ble påminnelsen jeg trengte. Nå er boka lest. Jeg trodde den var ganske morsom, det var slik jeg husket det, morsom var den på mange måter, men den var også veldig trist og tragisk.

Koke bjørn av Mikael Niemi

Koke Bjørn har fått unisont gode anmeldelser. Det førte til at også jeg måtte lese den etterhvert. Man kan jo ikke gå glipp av en særdeles god bok? I utgangspunktet lar jeg meg ikke så lett friste av bøker med handling fra 1800-tallet med bygdemiljø, men har var det så mange andre rare og spesiell ingredienser. La meg si det med en gang; også jeg likte boka på tross av noen små innvendinger.