Norsk Litteraturfestival på Lillehammer torsdag- lørdag (notat 1)

Litteraturfestivalen på Lillehammer er i full gang, for noen også på tampen, men enda er det en ettermiddag, en kveld og en dag igjen av dette fantastiske litterære arrangmentet i den skjønne grønne , akk for tiden så våte byen. Jeg skulle liksom blogge litt hver dag, tenkte jeg, men den gang ei. Det har sin grunn i for stort interessant program rett og slett og sosiale treff med medbloggere innimellom. Det er jo det viktigste, så får rapporteringen komme etterhvert, skjønt noe rapport er avgitt med bilder på facebook. Min  mobil funker ikke på instagram for tiden, så publiseringen der ligger brakk inntil videre. Hva har jeg så langt fått med meg? Masse… Jeg kommer til å skrive litt fyldigere senere, men her er et kjapt  notat så langt.

Tragikomisk bok om en gammel ensom dame. Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Når jeg i en periode nå leser mange bøker, fordi jeg har omprioritert tiden min, så blir det også flere blogger, men kortere. Denne romanen av Kjersti Annesdatter Skomsvold  er i tillegg kort. Kort bok, kort blogg. Men den ikke nødvendigvis fortlest.

Romanen handler om den eldre damen Mathea Martinsen. Mathea er selv fortellerstemmen i boka, og vi tar del i hennes etterhvert smårare tanker og opplevelser litt frem og tilbake i tid. Mathea lever sammen med Epsilon, men han dør fra henne. Mathea er et ensomt menneske med masse humor. Hun er selvironisk- det kan leses slik- og hun  er totalt usynlig, noe hun har vært siden barneskolen. Hun omgås ikke folk, bare Epsilon, og hun har nok stor sosial angst. Hun minner litt om Ambjørnsens Elling.

Mathea er opptatt av døden og at den nærmer seg. For å overvinne angsten for døden, prøver hun eksponeringsterapi på seg selv og begynner å gå i begravelser blant annet.

Forfatteren er et nytt bekjentskap for meg. Dette er hennes debutroman. Takket være lesesirklene jeg er med i, får jeg lest bøker jeg ellers ikke ville ha  kommet til å lest. Dette er nok en slik bok  jeg ikke hadde funnet av meg selv. Forfatteren skriver lett og med en humoristisk snert. Ja, så mye humor, galgenhumor, er det, – at det kan bli vel mye av det gode. Jeg humrer, men greier vel ikke hele tiden å ta historien og Mathea helt alvorlig. Helt til boka siste kapittel. Slutten er trist. Så trist at jeg sitter igjen med en besk smak, og litt triste tanker.

Boka er bare på 125 sider, og som sagt ikke tunglest, men likevel trenger den ikke å være fortlest.


Kjersti Annesdatter Skomsvold: Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Oktober forlag, 2009