Når jeg i en periode nå leser mange bøker, fordi jeg har omprioritert tiden min, så blir det også flere blogger, men kortere. Denne romanen av Kjersti Annesdatter Skomsvold er i tillegg kort. Kort bok, kort blogg. Men den ikke nødvendigvis fortlest.
Romanen handler om den eldre damen Mathea Martinsen. Mathea er selv fortellerstemmen i boka, og vi tar del i hennes etterhvert smårare tanker og opplevelser litt frem og tilbake i tid. Mathea lever sammen med Epsilon, men han dør fra henne. Mathea er et ensomt menneske med masse humor. Hun er selvironisk- det kan leses slik- og hun er totalt usynlig, noe hun har vært siden barneskolen. Hun omgås ikke folk, bare Epsilon, og hun har nok stor sosial angst. Hun minner litt om Ambjørnsens Elling.
Mathea er opptatt av døden og at den nærmer seg. For å overvinne angsten for døden, prøver hun eksponeringsterapi på seg selv og begynner å gå i begravelser blant annet.
Forfatteren er et nytt bekjentskap for meg. Dette er hennes debutroman. Takket være lesesirklene jeg er med i, får jeg lest bøker jeg ellers ikke ville ha kommet til å lest. Dette er nok en slik bok jeg ikke hadde funnet av meg selv. Forfatteren skriver lett og med en humoristisk snert. Ja, så mye humor, galgenhumor, er det, – at det kan bli vel mye av det gode. Jeg humrer, men greier vel ikke hele tiden å ta historien og Mathea helt alvorlig. Helt til boka siste kapittel. Slutten er trist. Så trist at jeg sitter igjen med en besk smak, og litt triste tanker.
Boka er bare på 125 sider, og som sagt ikke tunglest, men likevel trenger den ikke å være fortlest.
Kjersti Annesdatter Skomsvold: Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg
Oktober forlag, 2009
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar