Paulo Coelhos siste bok er en bestselger i 27 land, leser jeg på omslaget. Nr 1 i USA og 25 andre land. Jeg har lest de fleste bøkene av Coelho, så jeg tenkte jeg måtte lese denne også da. Selv om jeg har gått litt lei, for en god stund siden. For noen bøker siden.
Handlingen er som følger: En forfatter, jeg-personen, sannsynligvis Coelho selv, legger ut på en reise med den transsibirske jernbane, for å finne tilbake til noe, til seg selv, til gnisten som ble forlatt et eller annet sted. Han sier ja til noen signeringer, men det er ingen forfatterturne i vanlig forstand. Underveis treffer han Hilal, en ung tyrkisk pike som nekter å gi slipp på han. Hun påstår at hun skal hjelpe ham.
Gjennom Alef- et spesielt punkt, hvor glimt, en sirkel hvor tid møtes i fortid, nåtid, fortid, treffer han henne på en spesiell måte. Han ser de har levd sammen før. Han har noe å sone.
Boka tar oss med til hekseprosseser i fortid, sjamanisme i Sibir i nåtid, forlagstreff, togreiser, en eldre mann som møter yngre kvinne, begjær, undringer og refleksjon med mer.
Jeg-personen virker noe uengasjert, noe blasert. Kanskje forfatteren er det. Hvertfall blir jeg preget av dette også. Eller kanskje er det jeg som er det.
Forfatteren sier noe interessant om å reise. For ham er reising det som har gitt ham mening , gitt ham energi og følelsen av å leve. Men reisingen har også blitt en rutine, til kjedsommelighet. Helt til hans Mester sier ham at han det ikke er reising han bedriver med lenger, men forflytning fra land til land. Dette er bakgrunnen for denne togreisen.
Jada. Coelho har da noen visdomsord i denne boka også. Men det er nok ikke denne boka jeg tenker er den beste av hans mange. Den er forøvrig lettlest som vanlig.
Paulo Coelho: Alef
Bazar forlag 2012.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar