Da jeg begynte å lese denne boka, hadde jeg glemt at den hovedsaklig var skrevet av Rune Christiansen, ikke Harriet Løwenhjelm. Det er Rune C som skriver om henne. Han oppdaget hennes dikt som ble utgitt etter at hun døde, og har skrevet Marginalia, en slags sorgsang over hennes korte liv. Noen få av hennes dikt er også med i boka. Det var fint å lese, selv om jeg gikk inn i lesingen med noe jeg trodde var noe annet. Og så liker jeg jo å lese det Rune C har skrevet. Jeg tenkte også at dette skulle være mitt bidrag i diktlesesirkelen i perioden april-mai, men jeg er nå i tvil, kan man kalle Rune Cs Marginalia for en klassiker, som er kategorien for denne perioden?
