Og bartemannen Gabito, senere kalt Gabo, var veldig opptatt av barten sin og alt annet i hans forunderlige verden.
Jeg har aldri brukt så lang tid på en bok, en biografi, tror jeg. Snakk om tvangslesing, sneglelesing, forstrukket viljelesing- men hvorfor orke? Jo, fordi jeg har stor respekt for forfatteren og gullkornene, de små verbale kunststykkene, noen fantastiske situasjoner og historier, samt at selvbiografien fortalt av en Nobelprisvinner dog med den latinamerikanske sagnomsuste magiske realismen måtte da være verdt å lese, et historisk dokument både litterært, geografisk, politisk, kulturelt. Voldsomt. Ja. Men krevende å komme gjennom. Jeg er så glad at jeg gjennomførte og leste ferdig, selv om tidsfristen røyk, og jeg er sliten, så trøtt, at jeg nesten ikke orker å skrive innlegg om boka. Jeg lengter etter å lese noe lett, en krim for eksempel. Fra a til b. Ikke med fullt av tidshopp og ørtiførti karakterer.
Alle post-it-merkene, så mye sitatvennlig stoff, som jeg sikkert ikke orker å sitere likevel.
