Leve, for å fortelle av Gabriel Garcia Marquez. Moshonistas Biografilesesirkel

Tema februar 2015: Herrer med bart
Og bartemannen Gabito, senere kalt Gabo, var veldig opptatt av barten sin og alt annet i hans forunderlige verden.

Jeg har aldri brukt så lang tid på en bok, en biografi, tror jeg. Snakk om tvangslesing, sneglelesing, forstrukket viljelesing- men hvorfor orke? Jo, fordi jeg har stor respekt for forfatteren og gullkornene, de små verbale kunststykkene, noen fantastiske situasjoner og historier, samt at selvbiografien fortalt av en Nobelprisvinner dog med den latinamerikanske sagnomsuste magiske realismen måtte da være verdt å lese, et historisk dokument både litterært, geografisk, politisk, kulturelt. Voldsomt. Ja. Men krevende å komme gjennom. Jeg er så glad at jeg gjennomførte og leste ferdig, selv om tidsfristen røyk, og jeg er sliten, så trøtt, at jeg nesten ikke orker å skrive innlegg om boka. Jeg lengter etter å lese noe lett, en krim for eksempel. Fra a til b. Ikke med fullt av tidshopp og ørtiførti karakterer.

Alle post-it-merkene, så mye sitatvennlig stoff, som jeg sikkert ikke orker å sitere likevel.




Leve, for å fortelle handler om Gabriels oppvekst, ungdom, tyveårene, før han fikk sitt gjennombrudd som forfatter. De årene som formet han som forfatter, selv om han tidlig visste at det var forfatter han ville bli. Leve, for å fortelle er hans memoarer, og den siste boka han skrev. Han var rundt sytti år da han begynte å skrive på selvbiografien som han brukte noen år på. Boka hopper mye frem og tilbake i tid. Innimellom er det den sytti år gamle Gabriel som forteller og mimret tilbake, men for det meste fortelles historien som om den skjer akkurat nå. Men det som er krevende er at det likevel ofte skjer tidshopp, brått, nesten usynlig slik at jeg som leser lurer på hvor er jeg nå da.. samt alle personene, karakterene, den store slekta, den store omgangskretsen, gruppene, de særdeles turbulente politiske hendelsene, alle byene.

Gabriel Garcia Marquez ble født 6. mars 1927. Hans foreldre Luisa Santiaga Barranca og Gabriel Elegio måtte trosse seg gjennom en stormende forelskelse og mye motstand hos sine foreldre før de kunne få hverandre. Deres turbulente historie ga inspirsjon til den kjente romanen Kjærlighet i koleraens tid.
Gabriel, kalt Gabito i oppveksten og nesten til han ble 30 år, da en mann kom innom redaksjonen han da arbeidet i og kalte ham Gabo, noe de andre også begynte å gjøre, var den førstefødte. Åtte søsken av de samme foreldrene kom på rappen. Og noen ekstra som faren hadde fått både før, underveis og etter ekteskapet med Luisa Santiaga. Moren var raus av natur og elsket barna, selv om hun var lidenskaplig sjalu med en rasende gemytt hvor tallerkener kunne fly veggimellom. Men barna, selv om de var mannens barn født av en av mannens elskerinner, tok hun til seg. Ved matbordet kunne de være opptil femten barn noen ganger, skriver Gabito.

Siden Gabito var eldst hadde foreldrene store forventninger og håp til ham og spinket og sparte slik at han kunne få seg utdannelse. Gabito selv vokste opp de tidligste årene hos besteforeldrene på morssiden i Barranquilla. Han ble svært knyttet til dem og sørget da bestefaren døde.
Hans mor var hjemme med alle barna, og faren var telegrafist, men startet etterhvert egen praksis som homeopat. Mange mente at han egentlig var heksedoktor og hadde helbedende evner.
I huset til besteforeldrene spøkte det, og oppveksten blant både levende og døde, formet Gabitos forfatterskap.

En stor del av boka vies tiden Gabito gikk på skoler her og der. Som 13-åring gikk han på internatskole utenfor Bogota. Gabito var aldri så veldig glad i skolen, eller han orket ikke å jobbe så mye med leksene. Han var som regel mer interessert i livet utenfor. Han elsket derimot litteratur, å lese og å skrive.

Foreldrene ville han skulle studere jus etterhvert, noe han startet på. Men eksamener gikk det dårlig med. Så han avbrøt. Han skrev noveller som han fikk antatt i noen aviser, og begynte selv å jobbe som journalist, senere filmanmelder i en avis. Han hadde en fast spalte kalt "La girafa" som han brukte mye tid og energi på. Han hadde hele tiden i seg at han skulle skrive romaner og bli en stor forfatter, og alt annet han holdt på med var utdannelse frem til det. Han leste mesterforfattere som Dostojevskij, Virginia Wolf, William Faulkner, Melville. James Joyce, Hemingway- fler av dem om og om igjen. Studerte strukturen, oppbygning, det tekniske. Sugde til seg, lærte.
Han sugde til seg overalt der han var. Han var ivrig kafegjenger sammen med gjengen i avisen, eller med medstudenter, lyttet til de som hadde kommet et stykke i kulturlivet.

Kjærlighetslivet var det så som så med. Hans første seksuelle erfaring fikk han gratis av en prostituert, som dro han inn til seg da han tilfeldigvis var og lette etter noen på en bordell. Senere ble det noen flere horer, og andres koner.
Gabito var svært sjenert, men glad i synge og i musikk. Så han sang gjerne for et publikum, da forsvant sjenansen.

I sine ungdomsår var han mye sammen med Barranquillagruppen, venner i ånden, abeidskamerater, drikkevenner.  Han fikk viktige venner, skrev og skrev, var lutfattig, for skrivingen ga ikke så mye ut av seg. Lønna var lav. På grunn av banankrisen (mange arbeidet i bananindustrien, som ble nedlagt her og der), mistet mange arbeidet, så foreldrene ble også veldig fattige etterhvert. Det ble kupp og krig og elendighet i store deler av Columbia.  Gabito opplevde volden i Bogota og hatet denne byen etter dette, selv om han flyttet tilbake dit noen år etterpå.
Foreldrene bodde i Aracatas, senere i Sucre.

Sin første roman skrev han lenge på, og den ble refusert av forlaget i Buenos Aires. Forlagsvirksomheten og litteraturen som sådan var laber i Columbia på denne tiden. De gode forlagene og de gode bøkene kom fra Argentina, Buenos Aires.
Gabito var godt kjent for sin skrivekunst, gjennom journalistikken og novellene, da han ble refusert. Han hadde kastet førsteutkastet, men en venn som sendte manuset for ham til BsAs, hadde heldigvis tatt en kopi. Denne jobbet Gabito videre med, når skuffelsen hadde lagt seg, og ble til det som senere ble utgitt som Hundre års ensomhet.

De 438 sidene handler som sagt om oppveksten, ungdomsårene, tyveårene, da han jobbet seg opp som journalist og ble kjent i de litterære og kulturelle kretsene i Colombia. De viktige årene som formet han som den forfatteren som ble Nobelprisvinner og kjent for hele verden. Boka avslutter med hans første Europareise. Han får i oppdrag for avisen å reise på en konferanse i Geneve. Han skal dit for to uker, og blir i nesten tre år. Hva som skjedde der, får vi ikke vite. Kanskje noen andre har skrevet den historien? Biografien om resten av hans liv..

Om forfatteren på wikipedia, bibliografi med mer.

Et innlegg jeg skrev om boka med en smakebit HER

Av hans romaner har jeg lest en del av Kjærlighet i koleraens tid, men ble aldri ferdig med den. Jeg tror hans romaner krever en våken og oppmerksom leser, ikke en trøtt sengeleser. Ellers er Marquez en forfatter jeg i mange år har hatt planer om å lese, har tenkt jeg skal, bør og vil lese mer av en dag.  Om Leve, for å fortelle fratok med lysten, eller ga meg mer lyst, er det for tidlig å si. Eller, jo, jeg føler jeg vil lese mer, feks Hundre års ensomhet, samt Beretningen om et varslet mord, og Kjærlighet i koleraens tid fullt ut, siden bakgrunn for de tre bøkene blir omtalt i denne boka. Marquez kunne ikke skrive bøker basert på ren diktning. Han erfarte at han måtte bruke livet rundt seg i sine romaner, og mye hentet han fra sin familiehistorie og byene der han vokste opp og bodde i.


Gabriel Garcia Marquez døde i 2014, 87 år gammel.

Flere herre-med-bart-biografier HER i Moshonistas blogg.



Leve, for å fortelle av Gabriel Garcia Marquez, 438 s

Gyldendal Pocket 2004 (først på norsk i 2003, original utgitt i Barcelona 2002)

Boka har jeg kjøpt selv.