Bare et menneske av Kristine Næss - en foruroligende roman

Selv om jeg ikke rakk å lese denne boka før nomineringen til Bokbloggerprisen, valgte jeg å lese boka, på grunn av all rosen den har fått, hvor spesielt det gode språket har blitt fremhevet. Bare et menneske er en foruroligende roman, som har så mye i seg, at den neppe kan kalles lettfordøyelig eller lettlest. Ikke det at språket er tungt eller noe, for det er det ikke. Men det er mye som skjer i hodet på hovedpersonen, og det er flere generasjoner vi skal følge.

Bea Britt er forfatter, 52 år, og mor til to voksne barn, Tuva og Gaute. Hun bor i farmorens hus, der faren hennes vokste opp, i Oslo.  En morgen er det folk i hagen som leter etter en forsvunnet 12 år gammel pike. Bea Britt blir først mistenkt fordi de finner sekken til jenta under en presenning. Hun får siden status som vitne.

Romanen handler ikke først og fremst om den forsvunne jenta, selv om det ligger der som en sak i bakgrunnen som Bea Britt må forholde seg til i forskjellige faser av etterforskningen.
Vekselvis handler det om farmorens liv, og Beate, en ung jentes liv. Det er ikke like greit å forstå hvem som er hvem i starten, men det kom jeg inn i etterhvert. Det er mye sorg, psykisk sykdom, vanskelig ekteskap og slit med å være en god mor bakover i historien.

Det kommer tydelig frem etterhvert at Bea Britt bærer på en tung arv. Hun selv er i en eksistensiell krise, og i desperasjon gjør hun flere merkelige ting, ellers er hun hjemme med skrivesperre og drikker vin. Saken med den forsvunne Emilie, en jente hun ofte har snakket med når hun gikk forbi med tur med hunden, tærer også på henne.  Depresjonen forsterkes, og også angsten og paranoiaen. Eller har hun virkelig grunn til å være redd? Er noen også ute etter henne?

Næss maler frem et dysfunksjonellt generasjonsportrett, vi forstår hva Bea Britt bærer i seg, hva som kan ha formet henne til den hun er. Som Bea Britt slet også farmoren, eller var det også oldemoren med psyken, med å finne seg tilrette i sitt eget liv, med sin mann, og drikker for å holde ut. To flasker øl om aftenen som får meg til å greie det.

Næss skriver om kvinneliv, om hvilke forskjellige muligheter og forutsetninger de har hatt før og nå, skjønt hvor fanget man likevel kan være i sitt. Bea Britt føles ikke som noen fri kvinne, hvor hun lengter etter en annen, en mann, noe som kan fylle tomrommet hennes, men dette er hun bevisst og hun føler innimellom at det er noe sykt ved henne. Kontrasten finner vi i hennes venninnes Anitas datter, Beate, som ofte besøker henne. "Beate er sunn",  tenker Bea Britt, da Beate får sin første kjærseste. Men også Beate som ikke har opplevd motgang, kun blitt elsket, går nesten i stykker av kjærligheten, forelskelsen, det blir rent for mye.

Romanen kretser omkring temaer som sosial arv, kvinneliv før og nå, og som Vigdis Hjort og Hanne Ørstavik behandler også Næss kvinners seksualitet, dagens kvinner som også kan begjære, den voksne kvinnens forsøk på frigjøring, finne ut av. I denne tematikken er hun direkte i språket, inngående utforskende. Men Bea Britt sliter med sitt syn på menn og seg selv og definerer seg for mye i forhold til dem slik jeg ser det. En miserabel kvinne på mange måter, et dystert portrett. Sånn sett synes jeg dette var en tung bok, tung tematikk.

Spoiler alert- er du redd for noe avslørende så ikke les mer!

Når det gjelder slutten så sitter jeg igjen med mange spørsmål: Hvor mye delaktig i Emilies forsvinning var Bea Britt? Var det henne, var det mannen med caps, var det Røde Kors-fyren hun merkelig nok søkte opp, eller var det en annen?
"Jeg er på oppdrag. Jeg er Røde Kors. Jeg er Røde Kors, gjentar han, og det beskytter meg, sånn at jeg kan beskytte deg"

Hva er det som får en kvinne til å bli så hekta på en mann hun så vidt har sett, og kontakter ham etter mye research, drar til både arbeidsstedet og hjemmet hans, og til slutt ringer ham og da blir invitert hjem hjem til ham? Er det særlig logisk? Her skurret det for meg.. Eller er det noe forfattere bruker å gjøre, eller kanskje ønsker å gjøre? Som også Hanne Ørstaviks hovedperson Ruth gjorde i Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux.
Eller handler det om Bea Britts dragning mot menn som blir destruktive for henne? Der virker det som kan gå rett inn..

Angående forsvinningsaken så tok den fart i boka siste del, og jeg er ikke helt sikker på om jeg helt helt skjønner hensikten med denne historien i historien.  Dette kunne jeg tenkt meg å diskutere med andre som har lest boka.

Men alt i alt, en interessant bok å lese, språket behersker forfatteren godt. Hun veksler mellom det gammelmodige når farmor og eventuelt oldemor (var hun der? må innrømme at jeg både leste inn oldemor og farmor, men jeg er enda litt forvirret ) har fokuset, og nåtidsspråk når vi er med Bea Britt og Beate.

Kristine Næss, f. 1964, debuterte i 1996 med diktsamlingen Obladi, og har siden skrevet flere bøker, både romaner, dikt , essays og poetikk. Hun skriver jevnlig i Klassekampen.

Mer om boka HER og forfatteren HER

Andre bloggere:
Groskro, Siljeblomst, Books & Monika

Aviser:
Morgenbladet (betalingsmur): Slektsmørker

Foto: bokogsamfunn.no

Kristine Næss: Bare et menneske, 268 s

Oktober 2015

Boka er lånt på biblioteket