bli hos meg av Hanne Ørstavik

 Alle de gode anmeldelsene. Jeg forventet mye. Jeg har likt bøkene til Ørstavik, men var litt lunken til Ti Amo, den forrige. I bli hos meg skriver hun også om det samme kjærlighetsforholdet, men nå er han død. Han lå for døden  i Ti amo, som jeg husker, men ville ikke ha noe snakk om det. I avisene har vi lest om kjærestens dødsfall, kreften, sorgen, og i denne boka skriver hun nakent om det, hvordan det var, hvordan de hadde det, og hvordan hun gikk inn i et nytt forhold, at hun tok MDMA som psykedelisk terapi, noe avisene har slått voldsomt opp, sensajonelt , ja du vet.. Men det har i grunn ikke så mye plass i boka. 

Linnea Myhre : Kjære og Hanne Ørstavik: Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux

Fortsatt norsk? Å ja, da, selv om jeg har sett frem til å lese mer utenlandske bøker som jeg har i hylla, har jeg fortsatt en del norske på vent.  Kjære har jeg lånt på biblioteket og den må straks leveres tilbake, så den leste jeg ut i går. Ikke store flisa, brev etter brev, enkelt skrevet med Myhres snertne svarte humor, men også mye trist. Hanne Ørstaviks Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux har jeg gledd meg lenge til å lese etter at jeg ble så begeistret for På terrassen i mørket. Men den ble dessverre en skuffelse.

3 kjappe: Stoner, Kråkejenta og Kjærlighet

I uka som gikk var jeg på ferie på Lanzarote, og hørte to lydbøker via Storytel, og leste en gammel liten bok jeg hadde med, samt to andre som jeg har skrevet om allerede. Jeg gikk en del turer med lydboka på øret, samt at den var ganske god å ha på fly og flybuss, og ikke minst i innsjekkingskø. Alle disse tre bøkene jeg nevner i dag, er gode bøker, og dere skal få en liten smakebit siden det er søndag.

På terrassen i mørket av Hanne Ørstavik

Hanne Ørstavik er en forfatter som jeg har fulgt lenge, siden debuten faktisk. Men jeg tror ikke jeg har lest en eneste bok av henne. Jeg er litt usikker. Kanskje leste jeg en av de tidligste, Presten (2004) kan det hende det var.  Og så har jeg Kjærlighet  (1997) i hylla mi, ulest. Og så husker jeg så godt tittelen Like så sant som jeg er virkelig, til boka hun skrev i 1999. Hun har i alt skrevet 15 bøker, så det er en produktiv dame vi snakker om.  Jeg har hørt henne lese flere ganger, jeg har sett og lest mange intervjuer og anmeldelser, så hvorfor har jeg ikke lest flere bøker av henne? Det har jeg faktisk ikke noe svar på. Nå har jeg i alle fall lest hennes ferske roman På terrassen i mørket. Og de fine setningene som i titlene, er det mye av i denne boka. Helt annerledes enn det meste som skrives, i form. Ørstavik har en helt særegen skrivestil, selv om jeg får assosiasjoner til Vigdis Hjort når jeg leser. Men det kan handle like mye om innhold.