Jeg leste vel en av Linn Ullmanns første romaner for noen år siden. Hennes debutroman “Før du sovner” kom i 1998. Det har gått noen år og noen bøker siden da. Ullmann er en kritikerrost forfatter, og etter å ha lest hennes siste roman “Det dyrebare”, forstår jeg det godt.
Gradvis rulles mysteriet opp. Vi får et godt innblikk i hva en slik forsvinning gjør med de berørte. Om hemmeligheter, ting som ikke sies, om hvor vanskelig det er å nå frem til andre mennesker. Et tema som Ullmann belyser i denne boka er om det går an å nå inn til andre mennesker. Og om hvor vanskelig det kan være.
Ullmann skriver godt. Hun har et rytmisk språk. Det er noe Bergmannsk over det, men hun er jo en Bergmann, kommer jeg på, da jeg får den følelsen.Vi hopper frem og tilbake i tid, men det er ikke noe problem, når man først har fått tak i tråden. Boka er lettlest og spennende. Jeg jager videre gjennom de 389 sidene for å se hva som skjedde med Mille, hva som skjer med Jons roman, hva som skjer med dameaffærene, om Siri oppdager dem, om hvordan det går med Jenny og barnebarnet Alma.
Ullmann skriver med litt humor, men selv synes jeg den drukner litt i det tunge, det mørke, det dystre. For dette er ingen lystig roman. Det er en roman med litt besk smak. Hun tar for seg vanskelige temaer, men alt i alt synes jeg hun lykkes godt, selv om hun ikke ender opp med en løsning på livets vanskeligheter. Men det kan vel ikke forventes av en roman? Den gir uansett mye å tenke over.
Anbefales.
Linn Ullmann: Det dyrebare
Oktober, 2011.
Fin omtale, Anita - enig med deg.
SvarSlettTakk Randi. Ja var det ikke i leseforumet vi hadde denne ?
Slett