Biografilesesirkel: Dag Solstad Uskrevne memoarer av Alf van der Hagen

Moshonista innførte biografiuke denne gangen, siden nesten ingen greide fristen til den 15.august. Ikke så rart, med ferie bak og godvær etc.  Fint for meg også, fordi jeg nettopp var ferdig med tre ukers travel ferie sist søndag. Boka om Dag Solstad var så tung at den orket jeg ikke dra med til Hellas. Men den var med til Lofoten uka før det, det var så vidt at jeg rakk å starte på den da, for å legge den på vent. Etter å ha lest Alf van der Hagens bok etter samme oppskrift om Kjell Askildsen, hadde jeg forventinger til denne. Men jeg synes denne var tyngre å lese. Det kan ha med feriemodus, mye reising og jobbstart gå gjøre, eller det kan handle om boka og intervjuobjektet himself.

Jeg startet å lese denne boka uten å markere med postit-lapper, og tenkte at jeg skulle lese og skrive om den etterpå kun basert på det jeg husket. Men så fant jeg frem postit-lappene likevel til slutt. Det er så mye man vil markere, huske, selv om jeg sannsynligvis ikke skriver alt i bloggen. For det blir for mye.  Mannen er jo tross alt over 70 år, et langt liv.

Dag Solstad er født 16.07. 41. Han har vokst opp i Sandefjord med to foreldre og en bror , Cato. Faren hans døde da han var 11 år. Mora drev butikk. Faren beskrives som en fin far som betydde mye for ham og mora som streng og temperamentsfull. Hun strevde for å holde hodet over vannet økonomisk da faren døde. Solstad sier han aldri vil skrive om sin mor. Han vil helst ikke uttale seg om henne, men det kommer tydelig fram at han ikke har så mye godt å si om henne. Han mener hun ikke skulle hatt barn, at hun ikke så barns egenverdi. Humøret hennes var vanskelig. Han sier at hvis de hadde vært rike hadde hun sikker vært sånn som hadde knust porselen i sinne.
Han beskriver Sandefjord som en småborgelig uinteressant by, som han ville bort fra da han ble ferdig med skolen. I ungdomsårene var han en pøbel, vanlig ungdomsopprør, mener han. Han var heller ikke spesielt glad i skolen, men hadde talent både i idrett, skriving og for tall. Han kunne blitt bankmann hvis noen hadde gitt ham læreplass der. Men da hadde det ikke blitt noe skriving.

Da han var 16 år leste han Hamsun og ble så fengslet at han bestemte seg for å bli forfatter.
Da kunne han ikke ha vanskelige jobber som krevde ham. Han begynte på universitetet etterhvert, men var en dårlig student, han tok idehistorie og kom seg gjennom noen fag, halvhjertet, for å beholde studenthybelen på Sogn. Før det så jobbet han som journalist i lokale aviser og i Arendal . Han forlot Sandefjord i 1960, og besøkte sjelden byen etter det. Solstad startet som lærer i Kabelvåg og var der et år. Han trivdes godt som lærer og vurdert å bli, men var da redd for at han ikke kunne bli forfatter så han reiste sørover igjen. Han blir imidlertid lærer senere igjen, et år, lengre nord.

Etter kapitlene om barndom og ungdom starter de mest interessante kapitlene i boka. Han har flere jobber, som lærer, han skriver eller forsøker å skrive, han er journalist, han studerer,  han blir kjent med en del radikale menn i Oslo, som blir hans forfattervenner. Jan Erik Vold, Espen Haavardsholm, Georg Johannessen, Edvard Hoem, Jon Michelet  (han har skrevet flere fotballbøker sammen med Michelet) - og også Kjell Askildsen blir nevnt senere i boka, som en respektert mann i det samme miljøet. De er kommunister og medlem av AKP-ml.  De er en gubbegjeng. Ingen kvinner, med unntak av Liv Køltzov blir nevnt som skrivende og aktive denne tiden. Solstad er fortvilt over at Liv og Espen (Haavardsholm) har en ordning hvor de skriver annenhver dag. Han synes det er sløsing med evnene til den talentfulle Haavardsholm at han skal la sin kone skrive mens han passer barna.  Han skjønte ikke da at også Liv hadde talent, noe han forsto etterhvert.

Solstad treffer sin første kone, Erna , gifter seg og får to jenter. Solstad er hjemme og passer barna og synes det gikk greit i forhold til skrivingen. Barna sov mye. Og så skrev han om kveldene. De er mye sammen med Espen og Liv og et annet par, og sammen flytter de til Spania for en periode.
Senere reiser Solstad mye, i Russland og Europa. Han er trist fordi han ikke følte noe da han var i Aten og Roma, antikken er borte for hans generasjon, mener han. Han følte seg mye mer hjemme i Jerusalem, faktisk, noe han antar  har å gjøre med at vi har fått inn mye kunnskap om Bibelhistorien.

Selv er Solstad ateist, men likevel drøftes religion og trosspørsmål en del i boka.
Det er mange refleksjoner om alt mulig, politikk, litteratur, kultur, samfunn, filosofi, og det er mye snakk om bøkene og karakterene i bøkene hans.
Solstad har hatt stor suksess som forfatter og anses som en av våre mest betydningsfulle forfattere i dag.
Han er opptatt av språket, presisjon, skriver ikke selvbiografisk. Han mener det er to typer forfattere, de som bruker sitt eget liv sterkt i skrivingen, som Mykle og Knausgård, og de som ikke gjør det , som han selv. Han sier han ikke har noe imot at Knausgård og Mykle har skrevet om selvbiografisk stoff, bare at det ikke ligger for ham, da han er alt for privat av seg. Han synes også det er trist å se at amatørismen og populærkulturen brer om seg i våre dager, og at folk omtrent ikke leser klassikerne lenger. Han mener ikke det er noe galt med underholdningslitteratur i seg selv, og mener folk bare må få ha krimbøkene sine i fred. Men det er trist at folk ikke leser klassikerne lenger, men heller velger samtidslitteratur eller underholdning.  Alt for mye samtidslitteratur dreier seg om egen smerte, mener han. Man bør ta vare på kulturarven, nå er vi blitt så amerikaniserte. Drittlandet Norge er nå så, vi er barbarer, mener han, men når Tyskland og Frankrike også har blitt underholdningsamfunn som nå, ja da har Europa gått under.
Dag Solstad har i det hele tatt mange sterke meninger som det er interessant å lese om, og han er heller ikke like tydelig i svarene sine alltid. Alf van der Hagen greier imidlertid å stille nye spørsmål, og lar ham ikke vike unna med utydeligheter.

Dag Solstad har to ekteskap/samboeskap etter Erna, og lever i dag sammen med Therese Bjørneboe (datter av Jens Bjørneboe) .  At han er alkoholiker får også en del plass i boka. Det er Dag Solstad selv som sier han er det. Han har alltid vært avhengig av å drikke en del, og har likt å drikke. Men når han drikker seg full, kan han ikke arbeide dagen etter, så han innførte et regime med å drikke tre dager, jobbe tre dager osv. Han har aldri brukt å drikke mens han skriver. Han har også tatt det roligere med drikkingen dess eldre han har blitt, da han merker at det ikke er så bra for kroppen hans. Trykket er nok heller ikke det samme lenger.

Alf van der Hagen har brukt to år , 2011-2013, på samtalene med Dag Solstad, og hadde tilsammen 80 timers lydbåndopptak han skrev boka på bakgrunn av, samt noe research og samtaler med andre viktige personer rundt Solstad.
Boka er lettlest i formen, men den hadde nok blitt mer interessant hvis jeg hadde lest flere bøker av Dag Solstad, siden det brukes mye tid på å snakke om dem . Men jeg fikk absolutt lyst til å lese flere av dem, strengt tatt har jeg vel ikke lest annet enn Gymnaslærer Pedersen.


Les flere omtaler av forfatterbiografier hos Moshonista.

Om denne boka mer HER Boka fikk Kritikerprisen i 2013.
Fakta om Dag Solstad med bibliografi etc på wikipedia og forlaget Oktober  .  Solstad fikk Nordisk Råds litteraturpris i 1989 for Roman 1987.

Alv van der Hagen: Dag Solstad uskrevne memoarer, 485 s
Forlaget Oktober 2013

Kilde: Kjøpt